Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–1938) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–1978), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.

    Diktsamlinger

  • Den ensomme fest, 1911 (2. utg. 1924)
  • De hundrede violiner, 1912
  • Advent, 1915
  • Brød og vin, 1919 (utvidet utg. 1924)
  • Samlede dikt, 2 bd., 1924 (utvidet utg. i 2 bd. 1936, i 4 bd. 1947–61, i 2 bd. 1979, i 1 bd. 1986)
  • Berget det blå, 1927
  • Hustavler, 1929
  • Jeg besværger dig, 1934
  • Riket er ditt, 1934
  • Den røde front, 1937
  • Ord i alvor til det norske folk, 1940 (utvidet utg. 1959)
  • Dikt i utvalg, Stockholm 1944 (svensk utg. s.å.)
  • Vi overlever alt. Dikt fra krigsårene, 1945
  • Tilbake til livet, 1946
  • Fiskeren og hans sjel, 1950
  • Sverdet bak døren, 1956
  • Den rykende tande, 1960
  • Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg, 1960
  • På Nebo bjerg, 1962
  • Livets minutter, 1965
  • De hundrede violiner. Dikt i utvalg, (posthumt) 1968
  • Samlede dikt 1911–40, 1979 (2. utg. 1998, 3. utg. 1999)
  • Samlede dikt 1945–65, 1979 (2. utg. 1999)
  • Hold ordet hellig. Dikt i utvalg, utg. ved C. Hambro, 1982

    Novellesamlinger

  • Den haarde fred. Syv noveller, 1916
  • Deilig er jorden, 1923
  • Gud plantet en have, 1931
  • Noveller i utvalg, 1939 (islandsk utg. Fögur er foldin, Reykjavík 1948, dansk utg. 1962)
  • Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige beretninger, 1964
  • Essays, red. av H. Nordahl, 1994

    Essays m.m.

  • Kapital og åndsarbeid, 1927
  • § 142. Kjetterprosessen, 1933 (ny utg. sm.m. Kristendommen – den tiende landeplage i En kjetters bekjennelser, 1969)
  • Tre foredrag til offentlig forargelse (herunder Kristendommen – den tiende landeplage, 1933
  • Det frie ord, 1935
  • Forpostfektninger, 1939
  • Er vårt sprog avskaffet?, 1940
  • Det har ringt for annen gang. Taler og artikler, 1946 (dansk utg. 1947)
  • Norden mellem øst og vest, 1947 (dansk utg. s.å., svensk utg. 1948)
  • Hvor ofte skal vi skifte sprog?, 1948
  • Nøitralitet eller vestblokk, 1948 (dansk utg. s.å.)
  • Bokmålet – et avstumpet landsmål, 1949
  • Nordiske randstater eller atlantisk fred, 1949 (dansk utg. s.å.)
  • Har jorden plass til oss? Taler og artikler, 1952 (dansk utg. s.å.)
  • I beundring og forargelse, 1954
  • Riksmål, landsmål og slagsmål, 1956
  • Om Gud skulle bli lei av oss, 1958
  • Verset – hvordan blir det til?, 1959
  • I tjeneste hos ordene. Foredrag og artikler, 1963
  • Hvor gammelt er Norge?, 1964
  • Sprog og usprog, 1967
  • En kjetters bekjennelser, (posthumt) 1969
  • Om bøker og forfattere. Taler og artikler i utvalg, utg. ved P. Houm, 1972

    Annet

  • Venner, skuespill, 1917 (filmatisert 1960)
  • Edvard Munch, i serien Norske kunstnere, 1920
  • Olav Duun, Det norske Studentersamfunds folkeskr. 13, 1926 (ny utg. 1955)
  • Gi mig ditt hjerte. To akter og et efterspill, skuespill, 1930
  • Sommernatt og andre landskaper. Dikt og akvareller i utvalg, utg. ved Åsil Øverland, 1987
  • Ord av Arnulf Øverland, utg. ved I. Havnevik, 1992

    Lydopptak

  • Arnulf Øverland leser Arnulf Øverland, lydkassett, 1989 (ny utg. på CD 2001)
  • HEH, flere utg. 1930–64
  • Stud. 1907, 1932, 1957
  • O. Gelsted: Arnulf Øverland, København 1946
  • P. Houm og G. Reiss-Andersen (red.): Festskrift til Arnulf Øverland på seksti-årsdagen, 1949
  • S. Hoel (red.): Festskrift til Arnulf Øverland på syttiårsdagen 27. april 1959, 1959
  • A. Bjerke: Arnulf Øverland, vårt sprogs konservator og fornyer, 1965
  • D. Haakonsen: Arnulf Øverland og den etiske realisme 1905–40, 1966
  • R. H. Taule: Arnulf Øverland om språk og språksituasjon. Sentrale sider ved riksmålsagitasjonen i etterkrigstida, h.oppg. UiB, 1973
  • K. Egeland: “Arnulf Øverland”, i NLH/Beyer, bd. 5, 1975, s. 74–99
  • E. Beyer: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • C. Hambro: Arnulf Øverland – det brennende hjerte, 1984
  • L. Longum: Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland, 1986
  • Y. Ustvedt (red.): Arnulf Øverland om seg selv, 1988
  • W. Dahl: Arnulf Øverland. En biografi, 1989
  • Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (utg.): Sverd og kjerte. Minneskrift ved Arnulf Øverlands 100-årsdag, 1989

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (brystbilde) av Henrik Rom, 1914 el. 1915; p.e.; gjengitt i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 233
  • Hode (gips) av Wilhelm Rasmussen, ca. 1932; gjengitt sst., s. 234
  • Statue (helfigur) av Wilhelm Rasmussen, 1932
  • Maleri (hoftebilde) av Henrik Lund, ca. 1932; H. Aschehoug & Co., Oslo; gjengitt i Norske portretter, s. 233
  • Maleri (halvfigur) av Knut Hermod Knutsen, 1930; gjengitt sst., s. 233
  • Litografi (hoftebilde) av Per Palle Storm, 1948; Theatercafeen, Oslo
  • Tegning (brystbilde) av Øyvind Sørensen, 1949; H. Aschehoug & Co.