Arnold T Øhrn

Norskamerikansk baptistisk kirkeleder. Foreldre: Pastor Jacob Andersen Øhrn (1863–1950) og Nellie Antoinette Christensen (1867–1932). Gift 21.6.1919 i Fredrikshald med Elin Carlsson (18.1.1885–10.12.1977), datter av direktør Johannes Carlsson (1863–1940) og Juliane Kristina Roos (1853–1926).

Faktaboks

Arnold T Øhrn
Arnold Theodore Øhrn
Også kjent som
Arnold Theodore Øhrn
Født
22. januar 1889
Fødested
Raymond, Wisconsin, USA
Død
31. juli 1963
Dødssted
Berkeley, California, USA, urnen nedsatt på Vestre gravlund, Oslo

Arnold T. Øhrn var lærer og senere rektor ved Baptistenes Misjonsskole (senere Baptistenes Teologiske Seminar) i 32 år. Samtidig var han sterkt engasjert i Det Norske Baptistsamfunns ledelse og i en rekke økumeniske organisasjoner i Norge, og han avsluttet sin karriere som internasjonal kirkeleder.

Øhrns far studerte teologi i Chicago 1885–88 og var prest i USA før han 1899 flyttet til Trondheim som prest i byens baptistmenighet; 1901 ble han prest i Kristiania Baptistmenighet (nå Oslo 1. Baptistmenighet). Arnold vokste altså opp som prestesønn i USA og Norge, og menighet og kirke ble de naturlige rammer om hans liv. Han tok examen artium ved privatskolen Hauges Minde i Kristiania 1908, studerte deretter ved Det teologiske fakultet ved universitetet i Kristiania og ble, som første baptist i Norge, cand.theol. 1919. Han studerte dessuten filologiske fag og ble cand.mag. 1927.

Fra 1911 var Øhrn timelærer ved Baptistenes Misjonsskole. 1919–41 var han ansatt i full stilling, og han var rektor 1946–48 etter å ha vært konstituert 1943–46. Som prestelærer var Øhrn kjent for sin faglige grundighet og formidlingsevne, samtidig som han la stor vekt på studentenes intellektuelle og åndelige modning. I hele denne tiden var han selv meget benyttet som sjelesørger og predikant, og han fikk et internasjonalt ry som taler.

Øhrn hadde en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Ved siden av å være lærer var han 1927–41 Baptistsamfunnets ytremisjonssekretær, og 1941 ble han valgt til generalsekretær i Baptistsamfunnet, men måtte 1943 i tillegg overta som rektor ved presteskolen. Han innehadde begge disse krevende stillingene til 1946, da han gikk av som generalsekretær. 1919–48 var han medredaktør av Banneret, Baptistsamfunnets hovedorgan.

Arbeidskapasiteten avspeiles også i de mange ombud og verv som Øhrn påtok seg. Han var initiativtaker til og styreleder i Norske Baptisters Ungdoms-Forbund 1922–27, ordfører ved Baptistsamfunnets årskonferanser 1932–48, medlem av Norsk Misjonsråd 1926–48, styreleder i Norsk Søndagsskoleunion 1933–48 og i Norsk Søndagsskoleråd 1938–40, medlem av Norges Dissenterting (senere Norges Frikirkeråd) fra 1924 og styreleder 1939–48, medlem av Baptistsamfunnets Misjonsstyre (Hovedstyre) 1931–48 og styrets leder 1946–48. Han var medlem av Baptistsamfunnets litteraturkomité 1918–46, styremedlem i den norske avdeling av International Friendship Through the Churches 1937–48 og medlem av eksekutivkomiteen i Baptist World Alliance (BWA) 1934–60.

1948 ble Arnold T. Øhrn valgt til generalsekretær i BWA. Samme år ble hovedkvarteret flyttet fra London til Washington, D.C., og Øhrn fikk oppgaven å etablere organisasjonen i en ny sammenheng. Samtidig foretok han en administrativ oppgradering, etablerte nye organer og gav BWA en tydeligere profil og sterkere posisjon både i forhold til de nasjonale baptistsamfunn og til andre konfesjoner og økumeniske organer. Mye av sin store arbeidskapasitet investerte han i relasjonsbyggende reisevirksomhet verden rundt i de kritiske årene etter den annen verdenskrig.

Øhrns økumeniske engasjement avspeiles i alle de felleskirkelige sammenslutninger han var med i og ledet. Under den annen verdenskrig samarbeidet han som leder av Dissentertinget med biskop Eivind Berggrav, som ønsket å etablere en bredest mulig kirkelig front mot nazistene. Berggrav og Øhrn fant hverandre i et personlig vennskap og en felles forståelse av kirkenes rolle og betydning for landet. På det personlige plan pleiet Øhrn gjennom Oxfordgruppebevegelsen i 1930-årene samfunn med kristne fra flere kirkelige sammenhenger, og mottok sterke impulser samtidig som han bidrog til bevegelsens tydelige kristne profil i Norge.

Etter fullført embetseksamen oppfordret professorer ved Det teologiske fakultet Øhrn til å ta den teologiske doktorgrad. Slik ble det ikke; han ble det praktiske kirkelivs mann, men for sitt bidrag til utvikling av den teologiske utdannelse mottok han fire æresdoktorgrader fra universiteter i USA og Canada, og 1960 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Verker

  • Oslo 1. Baptistmenighet i 50 år 1884–1934, 1934
  • Er bergprekenen evangelium?, 1939 (svensk utg. s.å., engelsk utg. 1948)

Kilder og litteratur

  • Styreprotokoller for Baptistenes Misjonsskole/Baptistenes Teologiske Seminar 1911–48 og for Det Norske Baptistsamfunns misjonsstyre (hovedstyre) 1931–48 samt konferanseforhandlinger for Det Norske Baptistsamfunn 1918, 1919, 1939, 1941, 1946, 1948 og 1960, i Norsk Baptist-Historisk Selskaps arkiv, Bærum
  • Banneret, organ for Det Norske Baptistsamfunn, nr. 29/1963
  • opplysninger fra Øhrns barn Ingerid Chr. Nyhus og Jacob R. Øhrn, 2005

Portretter m.m.

  • Maleri av Herbert Andersson, 1967; Baptistenes Teologiske Seminar, Bærum

Kommentarer (2)

skrev Peder M.I. Liland

Arnold T. Øhrn hadde allerede under Baptistenes Verdensallianses kongress i Berlin i 1934 oppnådd en sesjon om antisemitisme og religionsfrihet, og fra kongressen som helhet kom en resolusjon som tar avstand fra antisemitismen i Tyskland. En tilsvarende uttalelse komemr fra kongressen i Atlanta i 1939. Som leder av Dissentertinget under krigen brakte han tidlig jødespørsmålet på banen, og det ble høyaktuelt i 1944. Av strategiske grunner eller av frykt for at den uoffisielle "kristent samråd" ellers kunne bli stemplet som en politisk front og føre til arrestasjon og deportasjon av samtlige kirkeledere, valgte en samlet kirkefrontå holde en lav profil om jødene. Biskop Eivind Berggrav var jo satt i husarrest etter publiseringen av "Kirkens Grunn" før påske i 1942. Først i ukene etter hovedtransporten av norske jøder til Auswitz i oktober 1944 var et faktum, kom kirkefrontens protest i form av "Hebreerbrevet". Det skyldtes særlig Øhrns initiativ.Kirkefronten var m.a.o. økumenisk, selv om "kristent samråd" bestod kun av lutherske ledere, som på grunnlag av bekjennelsen av 8. april 1942 administrerte den lutherske folkekirken uavhengig av det nazistiske kirkestyret fram til 8. mai 1945.

skrev Peder M.I. Liland

Siden det ser ut tyil at det ikke lar seg gjøre å korrigere første utkast, må det presieres at jødespørsmålet ble høyaktuelt i Norge i og med Politidepartementets ordre den 20. januar 1942 om at alle jøder skal møte opp ved politikammerne og bl.a. få sitt pass stemplet med "J". 26. oktober og 26. november skjedde arrestasjonene av de 530 menn, kvinner, barn og eldre som dro med D/S Donau til Stettin og derfra via Berlin til Auschwitz. Ad de 767 norske jøder som ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleire på kontinentet, kom 26 tilbake i live. Feilaktig er dette overgrepet mot norske borgere angitt som 1944. Vi snakker her om 1942, og den forsinkede protesten kom altså etter at deportasjonen var et faktum. I lys av minimal kirkelig oppmerksomhet i Norge på jødenes situasjon er Øhrns initiativ både før og underog etter krigen spesiell.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg