Skytebas og menneskerettighetsaktivist. Foreldre: Gårdbruker Nils Eilev Juklerød (1877–1952) og Kari Herfoss (1885–1953). Gift 1946 med Dagmar Haugholt (1925–98), ekteskapet oppløst 1974.

Arnold Juklerød ble kjent for sin mangeårige kamp mot det han oppfattet som skadelig psykiatrisk behandling. Hans innsats førte til styrking av rettsvernet for psykiatriske pasienter, bl.a. gjennom lettere adgang til journalinnsyn og mer pågående kritikk fra opinionen i forhold til lukkede psykiatriske systemer.

Juklerød arbeidet som ung i NSB, deretter drev han eget bureisingsbruk i noen år og arbeidet som anleggsarbeider 1953–71. Hans kamp mot psykiatrien hadde bakgrunn i hans engasjement mot nedleggelse av en lokal barneskole i Kragerø. Juklerød ledet en lokal aksjonskomité mot nedleggingen og hevdet at den ikke hadde hjemmel i lovverket. Det viste seg senere at Juklerød hadde rett. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innrømmet i et brev til Juklerød 1995 at myndighetene handlet uten hjemmel i lovverket da skolen ble nedlagt.

1971 publiserte Juklerød sine påstander om skolesaken i lokalavisen Vestmar. I november samme år ble han tvangsinnlagt på Gaustad sykehus, der bl.a. hans engasjement i skolesaken ble anført som bevis på at han led av “ukorrigerbare paranoide vrangforstillinger”. Juklerød fikk diagnosen “Paranoia 297,0. Religiøs kverulant type”. Han ble utskrevet fra sykehuset juni 1972 som “noe bedret”. I stridens hete gjennomlevde han også en familiekonflikt som til slutt endte i skilsmisse.

Diagnosen førte til at Juklerød ble fratatt sitt sprengningssertifikat. Han ble tvangsinnlagt for annen gang mars 1974, og denne gang ble begrepet “farlighet” trukket inn som del av begrunnelsen. Innleggelsen var fra sykehusets side ment å være kortvarig, men Juklerød ble innesperret 1163 dager på sykehusets mest isolerte avdeling. Han satte i gang en plakatkampanje mot psykiatrien, der han bl.a. hevdet at avdelingens pasienter, deriblant flere lobotomerte, levde under de mest uverdige forhold og fikk minimalt med omsorg og pleie. Kampanjen ble fra sykehusets side møtt med utgangsnektelse og brev- og besøksforbud. Journalister ble nektet å intervjue Juklerød om hans sak; sykehusets overleger viste til at publisitet ble ansett “å være skadelig for pasientens helse”. Juklerød oppnådde en viss sympati blant deler av pleiepersonalet, som nektet å fortsette med å forby ham utgang og som bl.a. sørget for at hans skrivemaskin ikke ble beslaglagt.

Konflikten låste seg helt 1985, da tvangsinnleggelsen av Juklerød skulle opp på nytt. En av overlegene tok initiativ til å få forlenget tvangsinnleggelsen, med begrunnelsen at han “uten tvil var alvorlig sinnssyk – og enda mer enn før til vesentlig fare for andre menneskers liv og helse”, men overlegen fikk ikke medhold. Juklerød ble derfor utsatt for det motsatte av tvangsinnleggelse: han ble tvangsutkastet fra Gaustad sykehus 8. mai 1985, men vendte tilbake samme dag. Fra da av og frem til sin død 1996 oppholdt han seg i protest dels i telt, dels i en brakke utenfor inngangen til sykehusets velferdsbygg og i perioder inne i velferdsbyggets korridor. Etter noen uker anmeldte sykehuset ham til politiet for ulovlig opphold på sykehusets område. Anmeldelsen ble henlagt, idet politiet anså at Juklerød ikke var strafferettslig ansvarlig. Sykehuset leide deretter politifolk til privat vakthold for å hindre Juklerød i å slippe inn i velferdsbygningen.

Juklerød anla sak mot sykehuset og forsøkte å få tvangsinnleggelsene fra 1971 og 1974 kjent ugyldige, men tapte både i Oslo byrett 1985 og ankesaken i Eidsivating lagmannsrett 1987. I forbindelse med rettssakene ble det avgitt en ny rettspsykiatrisk erklæring, der det het at Juklerød var “symptomfri sinnssyk”. Påtalemyndigheten gikk til straffesak mot Juklerød for ulovlig opphold på sykehuset, og han ble dømt til 60 dagers betinget fengsel med to års prøvetid.

1992 ble Juklerød igjen fjernet fra sykehuset med politimakt. Etter flere uker med overnatting utenfor velferdsbygget etablerte han ved hjelp av venner en base på sykehusområdet. Han fikk flytte inn i en brakke. Men Juklerøds diagnose ble ikke slettet – heller ikke etter at han 1995 fikk medhold i sin påstand i skolesaken – og forsøk på å få Stortinget til å iverksette gransking av saken førte heller ikke frem.

Juklerøds kamp bidrog utvilsomt til mer reell åpenhet med hensyn til automatisk tilgang på journalinnsyn. Den paternalistiske holdning tapte i forhold til verdier om autonomi for enkeltmennesket overfor psykiatriske autoriteter. Arnold Juklerød oppsummerte selv sitt livs kamp slik: “Jeg har vært med på mange store og vanskelige sprengninger, som ansvarlig skytebas. Men sprengningen av norsk psykiatri, det er den største og mest ansvarstunge jeg noen gang har påtatt meg.”

  • “Det starta med ein skolestrid” og “Arnold Juklerød – ein lagnad i 'skugge-Noreg'”, i Dag og Tid 6.11.1980
  • T. Skaftnesmo: Skolesaken – en beretning om politikk, psykiatri og rettsvesen i Norge, upubl. manuskript, 1988
  • N. Christie: “Galskap i Juklerødsaken”, i Materialisten nr. 2/1989, s. 25–34
  • C. Høigård: “Tapte slag bør også kjempes”, i Materialisten nr. 2–3/1990, s. 4–6
  • N. Chr. Geelmuyden: Kjempers ødeland, 1993
  • T. Steen: “Om retten til sitt eget hode”, i d.s.: Jungel. Essays om litteratur og politikk, 1996, s. 36–49