Matematiker. Foreldre: Lærer Trygve Laudal (1896–1964) og lærer Agnes Mønnesland (1898–1982). Gift 1) med Birgit Johnson (7.12.1937–), ekteskapet oppløst 1974; samboer med professor Inger Nordal (11.8.1944–), datter av kontorsjef Knut Harald Wakløw Nordal og arkivar Unn Torp Hansen.

Arnfinn Laudal har gjennom hele sin yrkesaktive karriere vært ansatt ved Universitetet i Oslo. Han var sentral i utviklingen av norsk matematikk fra 1950-årene og utover, ikke minst som veileder for en lang rekke studenter.

Laudal vokste opp på Kirkenes og under den annen verdenskrig på Holmfoss i Pasvikdalen i Sør-Varanger, sammen med sine lærerforeldre og fem brødre. Barndommen ble naturlig nok preget av den tyske okkupasjon og av krigshandlingene i 1944. Da Laudal som 15-åring skulle begynne på gymnaset, valgte han å reise sørover, og han tok examen artium ved Mandal kommunale høyere almenskole 1954. Samme år påbegynte han sine realfagstudier ved Universitetet i Oslo. Der møtte han et optimistisk og engasjert matematisk miljø.

Den nye generasjonen av norske matematikere hadde etter den annen verdenskrig fått gode muligheter til å reise utenlands for å hente impulser. Oppglødd og fulle av begeistring over det de hadde sett og lært kom de tilbake til hjemlandet. Året etter at Laudal ble immatrikulert, startet hans litt eldre kolleger seminaret i moderne analyse, som en arena for å lære seg mer og for å formidle de nye ideene videre. Laudal hengte seg på og ble raskt en del av det fremadstormende matematikkmiljøet ved UiO. 1957 fikk han stipend til ett års opphold ved Ècole Normale Supèrieure, den mest prestisjefylte matematikkutdanningen i Frankrike, og året etter avla han cand.real.-eksamen i Oslo med matematikk som hovedfag.

Laudal var 1959–62 forskningsstipendiat ved Columbia University og Institut Henri Poincarè i Paris, før han vendte tilbake til Oslo, til en stilling som universitetslektor og fra 1964 som dosent. 1985 ble han utnevnt til professor, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 2003.

Laudals matematiske virke har i hovedtrekk vært innenfor fagområdet algebraisk geometri. En hjørnestein i hans matematiske produksjon er monografien Formal Moduli of Algebraic Structures fra 1979. Her sammenfattes arbeider innen deformasjonsteorien fra perioden 1961–77, og her legges grunnlaget for senere anvendelser av den samme teorien på algebraiske kurver, singularitetsteori og Lie-algebraer. 20 år senere presenterte han i en serie rapporter/publikasjoner videreføringen av dette arbeidet innen ikke-kommutativ deformasjonsteori, med anvendelser innenfor ikke-kommutativ algebraisk geometri og matematisk fysikk.

Laudal har gjennom sine år ved Universitetet i Oslo vært en engasjert veileder for rundt 50 hovedfagsstudenter, hvorav mange siden har fått sentrale posisjoner innen norsk matematisk forskning. Han har også bidratt med sitt engasjement innen universitetspolitikken. Den såkalte Stahl-striden i slutten av 1980-årene dreide seg ikke bare om universitetsdirektør Kjell Stahls være eller ikke være ved UiO, det var også en kamp om universitetets sjel – om universitetet skulle holde på sine akademiske tradisjoner, organisering og forskernes frihet, eller om såkalte moderne styrings- og ledelsesprinsipper skulle legges til grunn. Laudal så fellene som det daværende rektoratet var i ferd med å legge og stilte sitt engasjement til disposisjon for å forsvare de verdiene han oppfattet som grunnleggende for et levende akademia. Utover i 1990-årene stod det flere slag om samme tema, og gang på gang var Laudal på barrikadene for den akademiske frihet og kampen mot innføring av næringslivsprinsipper og -tankegang i det akademiske liv.

Men matematikken var og ble hans hovedinteresse, også i det faglig-administrative arbeidet. Laudal har gjennom sin karriere ledet arbeidet med flere konferanser i inn- og utland, bl.a. Den nordiske sommerskole innen algebraisk geometri 1970 og Sophus Lie-konferansen 1992. Den sistnevnte konferansen ble fulgt opp av to Sophus Lie-år ved Senter for høyere studier (SHS) 1993–95 under Laudals ledelse. Dette var det første matematikkprogrammet ved SHS. Ti år senere var det en annen norsk matematiker som ble feiret, gjennom minnekonferansen til 200-årsjubileet for Niels Henrik Abels fødsel, og igjen ble Laudal utpekt som leder for den vitenskapelige komiteen. Han var også sterkt involvert i arbeidet med opprettelsen av Abelprisen.

Etter at han ble pensjonist, har Laudal ledet et forskningsår innen ikke-kommutativ geometri ved Institut Mittag-Leffler i Stockholm, i tillegg til at han har vært med i ledelsen for flere internasjonale konferanser, bl.a. ved ICTP i Trieste.

Arnfinn Laudal er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Han har også vært politisk engasjert, bl.a. som leder av Bærum SV og varamedlem i Bærum kommunestyre. Han bor nå deler av året i Sør-Frankrike.

  • A generalized tri-secant lemma, Lecture Notes in Mathematics 687, Berlin 1978
  • Formal Moduli of Algebraic Structures, op.cit. 754, Berlin 1979
  • Convergence of spectral sequences, i S. Lubkin: Cohomology of completions, Amsterdam 1980
  • Deformations of Lie algebras and Lie algebras of deformations (sm.m. H. Bjar), 1987
  • Matric Massey products and formal moduli, Lecture Notes in Mathematics 1183, Berlin 1986
  • Local Moduli and Singularities (sm.m. G. Pfister), op.cit. 1310, Berlin 1988
  • Proceedings of the Sophus Lie Memorial Conference (red. sm.m. B. Jahren), 1992
  • Noncommutative deformations of modules, i Homology, Homotopy, and Applications 4:2, 2002, s. 357–396
  • Noncommutative algebraic geometry, i Revista Matemática Iberoamericana 19:2, 2003, s. 509–580
  • The Legacy of Niels Henrik Abel – The Abel Bicentennial (red. sm.m. R. Piene), Berlin 2004
  • Time-space and Space-time, i Contemporary Mathematics 391, 2005