Faktaboks

Arne Åse
Arne Leiv Åse
Født
16. juli 1940, Gaular, Sogn og Fjordane
Virke
Keramiker
Familie
Foreldre: Lærer Lorentz Johannes Åse (1907–88) og hotellansatt Oline (“Lina”) Njøsen (1910–). Gift 1980 med adjunkt Toril Steinbakken (6.1.1956–), datter av toller Kåre Steinbakken (1926–) og gartneriansatt May Varderud (1931–74).

Arne Åse er en av Norges mest profilerte keramikere og nyter stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt i kraft av sitt kunstneriske virke, sin posisjon som lærer og sine sterke meninger om faget keramikk. Han var den første professor i keramikk i Norge og har alltid arbeidet for å heve den keramiske kunstens prestisje og anseelse.

Åse ble utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole. I tillegg til undervisningen han fikk på keramikklinjen der, leste han alt han kom over om keramikk og eksperimenterte på egen hånd. Han var særlig opptatt av høybrente glasurer og gjennomførte systematiske eksperimenter for å samle kunnskaper om oppskrifter og brenningsforhold. I sommerferiene hospiterte han ved Norges keramiske bedrifter – Figgjo, Porsgrund og Stavangerflint. Etter eksamen i Bergen 1965 tok han formingslærerutdanning i Oslo.

Han ble ansatt som verkstedslærer på keramikklinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) i Oslo like etter fullført utdanning. Noe av det første han gjorde der, var å installere en gassovn i bakgården på skolen. Gassovn var nødvendig for å kunne eksperimentere videre med glasurer og brenningsteknikker. Takket være Arne Åse kom det en ny giv i keramikkutdanningen, og han hadde mye av æren for at det oppstod et fruktbart fagmiljø. 1986 ble han utnevnt til professor ved sin gamle skole i Bergen, men etter et år kom han tilbake til Oslo som professor ved keramikkavdelingen ved SHKS.

Åses første separatutstilling, i Forum 1968, var en oppvisning i ulike teknikker, former og uttrykk. En serie klassiske miniatyrvaser med de vakreste glasurer stod som en hyllest til Østens betydning for keramikkfaget, men også til mer hjemlige idoler som Nathalie Krebs og Berndt Friberg. Ved siden av eggeskallstynne boller i gjennomskinnelig porselen viste han som kontrast kraftige arbeider i grovt gods med tykke, rennende glasurer. Arne Åse var den første verkstedkeramikeren i Norge som benyttet porselen som materiale. På utstillingen viste han også flere relieffer, en teknikk som han kom til å arbeide videre med i bl.a. offentlige utsmykninger.

I årene som fulgte, eksperimenterte han videre med teknikker og materialer. Han forstod at hvis han skulle få full kontroll over brenningsprosessen, var det nødvendig med metodisk forskning. 1979 fylte han salene i Kunstindustrimuseet i Oslo med suverent dreide, løvtynne boller og fat i store formater. Formmessig bød ikke denne utstillingen på de store variasjonene; kunstneren konsentrerte seg om fatet eller bollen i porselen for å gi plass til dekoren og de uteksperimenterte fargene. Dekoren var i lavt relieff eller malt med en nervøs og vibrerende strek i okseblod under en blank glasur. Reliffarbeidene var i en porselensteknikk som han selv hadde uteksperimentert og som han har arbeidet videre med i mange år. Han maler med skjellakk på det ubrente porselenet, for deretter å vaske med vann det som ikke er dekket. Dermed blir noen felt tynnere og mer transparente enn de øvrige. Resultatet er ekstremt tynne boller og fat, virtuost dreiet opp.

Mens Åse frem til begynnelsen av 1980-årene utforsket et mangfold av materialer, teknikker og uttrykk, har han i de siste 20 år konsentrert seg om porselen som han har dekorert på ulike måter. I begynnelsen av 1980-årene laget han dekorative fat til å henge på veggen. Gjennomfarget porselen i flere farger ble lagt i rute- og stripemønstre og deretter kjevlet ut til en uregelmessig, rund form. Han har også videreutviklet og perfeksjonert relieffteknikken. Relieffet begynte å opptre både innvendig og utvendig på boller og fat, og mer intrikate skyggevirkninger oppstod. Han sluttet etter hvert å dekke det hvite porselenet med blank glasur og lot det fremstå i polert biskuit (uglasert, brent porselensmasse).

Åse har også utviklet en teknikk som best kan kalles akvarellmaling på porselen. Karakteristisk nok har han skrevet en bok på engelsk om akvarellteknikken og slik gjort sine eksperimenter tilgjengelige for fagfeller i inn- og utland. I de senere år har han perfeksjonert og forfinet sine fat og boller i porselen.

Verker

    Trykt materiale

  • Water colour on porcelain. A guide to the use of water-soluble colourants, 1989
  • Keramikk. Metode og teknikk, Vollen 1995

Kilder og litteratur

  • S. Engelstad: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • G. Danbolt og R. Gaustad: Samtidskeramikk. Norsk keramikk fra 1940 til i dag, 1990, s. 26, 29 og 62–66
  • G. Danbolt: From Bowl to Art. Arne Åse and Modern Norwegian Ceramics, Stavanger 1994
  • P. Lane: Contemporary Porcelaine, London 1995, s. 118–120
  • d.s.: Ceramic Form, Design, Decoration, London 1998
  • I. Pedersen: “Idealet er musikken”, intervju med Arne Åse, i Kunsthåndverk nr. 2/1999, s. 28–30
  • T. De Bruycker: “Arne Åse. Painting with Light. An Interview”, i Ceramics, Art and Perception 55, 2004