Faktaboks

Arne Rettedal
Født
25. juli 1926, Madla
Død
28. desember 2001, Stavanger
Virke
Sivilingeniør og politiker
Familie

Foreldre: Gårdbruker Ola Rettedal (1882–1956) og Rakel Kristine Berge (1884–1963).

Gift 1954 med Agnes Windsand (24.6.1930–16.3.2003), datter av malermester Jacob Gunnerius Windsand (1884–1956) og Ida Johanne Andersen (1883–1972).

Arne Rettedal, fotografi fra 1981
Arne Rettedal, fotografi fra 1981
Av /NTB.

Arne Rettedal var en norsk politiker for Høyre. Han var kommunal- og arbeidsminister i regjeringen Willoch fra 1981 til 1986. Som statsråd ble han viden kjent for sin løsning på arbeidsledighet, med arbeid for trygd, som på folkemunne gav opphav til nyordet «rettedøler». Han spilte en viktig rolle i etableringen av Stavanger som oljeby. Hans innflytelse på norsk oljehistorie er mindre kjent utenfor Rogaland.

Bakgrunn

Rettedal vokste opp på gård i landkommunen Madla ved Stavanger. Etter examen artium i 1947 studerte han til bygningsingeniør ved NTH i Trondheim med eksamen i 1957. Etter fire år som ingeniør startet han i 1961 eget konsulentfirma i Stavanger. Firmaet hadde på det meste 22 ansatte.

Politiker

Rettedal var i nesten 30 år kommunal- og fylkespolitiker for Høyre i Rogaland. I 14 år var han ordfører, først i Madla i 1964, og etter sammenslåingen av kommunene, i Stavanger i årene 1965–1967 og 1972–1981. Han var med andre ord ordfører i Stavanger da norsk oljehistorie startet i 1966. Det var Rettedal utenlandske oljeselskap tok kontakt med for å lære om norske forhold. Han gjorde som lokalpolitiker en betydelig innsats for å få staten til å velge Stavanger til hovedsete for sitt nye oljeselskap – det senere Statoil – og deretter Oljedirektoratet i 1973, to hovedpilarer i den nye oljebyen.

Som sjef for Kommunal- og arbeidsdepartementet fra 1981 hadde Rettedal ansvar for boligpolitikken, der det ble gitt adgang til oppløsningsrett for borettslag, og sysselsettingspolitikken med revisjon av tiltakene mot arbeidsledighet. Hans første større grep var imidlertid «Willoch-doktrinen» fra desember 1981, som tvang oljeselskapene inn i det norske inntektspolitiske samarbeidet for å redusere lønnsveksten i denne industrien. Det var en tverrvending fra opposisjonspartiet Høyres standpunkt om fri lønnsdannelse, som gav partiet et nytt korporativt ansikt. Rettedal grep både i 1982 og 1983 inn i lønnsoppgjørene i oljeindustrien, noe som endte i henholdsvis tvungen lønnsnemnd og voldgift. I 1985 kom den første sympatistreik i Nordsjøen, men Rettedals forsøk på megling i originalkonflikten slo feil, og han tydde på ny til tvungen lønnsnemnd. Hans siste år i posten ble dominert av arbeidsgiversidens sju dager lange lockout i april 1986, som åpnet for et lønnsoppgjør som – med Kåre Willochs ord – «gikk helt av hengslene», og kritikk fra regjeringspartneren Senterpartiet for passiv distriktspolitikk.

Rettedal var en initiativrik politisk håndverker, som statsministeren karakteriserte som «en særlig nyttig mann ... spesielt overfor arbeidstagersiden». Det kan forklare at han ble i stillingen da den rene Høyre-regjeringen ble omformet til en borgerlig koalisjon i 1983. I Høyres forsøk på å redusere Statoils rolle var han en modererende kraft, og hos opposisjonen ble han regnet som en representant for «distrikts-Høyre». På sin stillferdige måte fikk han innflytelse også utenfor sitt eget ansvarsområde, spesielt på olje- og gasspolitikken. Den første store saken var driften av gassfeltet Troll, hvor han våren 1983 medvirket til at driften ble delt mellom de tre norske selskapene.

Som medlem av bedriftsforsamlingen i Statoil fra 1975 var Rettedal opptatt av å ta vare på de verdier – menneskelige og andre – som var bygd opp i selskapet. Statsminister Willoch mente at «ingen kunne beskylde Arne Rettedal for å være urimelig kritisk mot Statoil». I 1984 fikk han muligheten til å gripe inn i striden om selskapets overtakelse av operatøransvaret på Statfjordfeltet fra amerikanske Mobil. Som ansvarlig for sikkerheten på sokkelen krevde han samarbeid og forhandlinger mellom selskapene og garantier for sikkerheten i overlappingsperioden. Slik ble Willoch fornøyd, mens opposisjonen og Statoil var fornøyd med at datoen for overtagelsen ikke ble forsinket.

Etter at Willoch-regjeringen falt i 1986, gikk Rettedal tilbake til lokalpolitikken og var fylkesordfører i Rogaland i årene 1987–1992. Han var styreformann i NSB fra 1990 til 1995. Han hadde også en rekke tillitsverv, både i næringslivet og i organisasjonslivet. I 1994 fokuserte Stavanger Aftenblad i en artikkelserie på «Arne Rettedals mange roller», med påstander som medførte Økokrim-etterforsking. Saken ble henlagt, men først etter at Rettedal, som var svært forurettet av mistenkeliggjøringen, ble syk.

Arne Rettedal var seg selv, både i politikken og privat. Han var målrettet og viste en sjelden politisk besluttsomhet, som gav resultater.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hanisch, Tore Jørgen; Nerheim, Gunnar o.fl.: Norsk oljehistorie, bind 1–3, 1992–97
  • Hvem er hvem 1994
  • Johnsen, Arve: Statoil-år. Gjennombrudd og vekst 1978–1987, 1990
  • Kindingstad, Torbjørn: Maktens byggherre. Historien om politikeren, ingeniøren og småbrukeren Arne Rettedal, Stavanger 1998
  • Kindingstad, Torbjørn: Norges oljehistorie, Stavanger 2002
  • Larsstuvold, Ulf: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Lillegaard, Leif B.: Stabbesteinen. Arne Rettedal er seksti år!, Stavanger 1986
  • Nordby, Trond: Storting og regjering 1945–1985, bind 1, 1985
  • Vaage, Lars (red.): Arne Rettedal. Vennen – politikeren, til 50-årsdagen 25. juli 1976, Stavanger 1976
  • Willoch, Kåre: Statsminister, 1990

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg