Arne Gasse

I bygselbrevet fikk Arne rett til å leie 2 øresbol i Greverud i Ski i Follo mot å svare slik landskyld (jordleie) og åbud (vedlikeholdsplikt som fulgte med det å bo på – búa á – leiejord). Denne jorden skulle han kunne bruke og bo på så lenge han maktet å gjøre skjell for seg. Dessuten skulle han ha rett til å rydde så mye jord han ville i utmarken rundt bruket, på den måten at han selv skulle eie halvparten, men leie den andre halvparten av kronen med slik leie som hertugen og hans ombudsmenn fastsatte. Ville Arne selge sin del av jorden, skulle kronen ha forkjøpsrett.

Bygselbrevet opplyser i et glimt situasjonen i mange norske bygder mot slutten av høymiddelalderen, da folketallet var i ferd med å nå høydepunktet før den nedgangen som for alvor satte inn med svartedauden. Etterspørselen etter jord var stor, og det vesle bruket på Greverud var en av de minst 3000–4000 gårdene med navn på -rud/-rød (rydning) som ble tatt opp på Østlandet i tidsrommet fra 1000-tallet til det tidlige 1300-tallet, de fleste av dem små og skrinne bruk i utkanten av eldre jordbruksbygder eller innimellom eldre gårder. Greverud ble ryddet på skogkledd og næringsfattig grunn i allmenningen nord i Ski-bygda. Her, som i allmenninger over hele landet, gjorde kronen krav på eiendomsrett til nye bruk. Og det var for å oppmuntre til slik nyrydding og dermed øke kronens landskyldinntekter at Arne Gasse ble lokket med eiendomsrett til halvparten av det han ryddet i utmarken. Som konge vet vi at Håkon senere gav tilsvarende vilkår til rydningsmenn i Eggedal og at rydningsbrukene der ble fysisk delt mellom kronen og bureiserne.

De leievilkårene Arne Gasse fikk, var typiske for tidens leilendingsvesen. Landskyld og åbud var de obligatoriske og lovfestede ytelsene for å bruke leiejord. Det var heller ikke uvanlig at store jordeiere, som kronen og sentralkirkelige institusjoner, lot sine leilendinger sitte på livstid om de gjorde rett og skjell for seg, til dels med arverett til bygselen for deres etterkommere. I Arnes tilfelle kan også dette ha vært et finansielt stimuleringstiltak. I andre tilfeller kunne leieavtalene være tidsbegrenset, oftest til tre år, men da slik at de normalt ble fornyet.

Selv om det ser ut til at Arne Gasse satt forholdsvis trygt på sin leide og ryddede jord, måtte det holde hardt å fø en familie på et så lite bruk. Også på den måten var hans situasjon karakteristisk for mange leilendinger mot slutten av høymiddelalderen. Hans tilnavn, «Gasse», tyder ikke på særlig høy sosial status, og når småbruket hans fikk «greve» i navnet sitt, var det kanskje humoristisk ment, som når husmannsplasser senere ble kalt Paradis.

• bygsling
• landskyld
• leilending
• norsk jordeiendomshistorie

• T. Schou: Ski og Kråkstad inntil omkring 1500, bind 2, 1990
• K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bind 3 av ANH, 1995
• Diplomatarium Norvegicum, bind 2 nr. 26, bind 13 nr. 3 og 6