Arne Gude Smith Arnesen var en av landets fremste bibliotekarer i mellomkrigstiden. Han bygde ut Deichmanske bibliotek og var med å starte Statens bibliotekskole.
Arnesen vokste opp på prestegården i Vestre Toten og kjente hele livet en sterk tilknytning til barndomsmiljøet. Han tok examen artium på Lillehammer 1900 og reiste deretter til Kristiania for å begynne filologiske studier. Her tok han examen philosophicum våren 1901 og begynte samtidig som assistent ved Deichmanske bibliotek. Sine filologiske studier fortsatte han inntil han 1905 ble utnevnt til underbibliotekar og katalogsjef.
1914 etterfulgte han Haakon Nyhuus som bibliotekets sjef, og videreførte den “bibliotekrevolusjon” som Nyhuus hadde innledet. Ikke bare ble Deichmanske landets største og mest benyttede folkebibliotek, men det ble også arnestedet for ny bibliotekteknikk. Under Arnesen kom biblioteket til å stå i aller fremste rekke i Norden. Arbeidet med planleggingen av en ny bygning for Deichmanske bibliotek, som begynte allerede 1901, skjøt ny fart da Arnesen tiltrådte som sjef. Byggesaken la beslag på tid, krefter og tålmodighet gjennom 19 år før det nye bygg stod ferdig 1933. Det praktfulle “boktempel” på Hammersborg understreket bibliotekets dominerende plass som et av Skandinavias flotteste og mest funksjonelle bibliotekbygg. Arnesen hadde foretatt en del studiereiser i forbindelse med byggingen, og ble ved flere anledninger oppnevnt som jurymedlem ved bedømmelse av utkast til nye bibliotekbygninger.
Ved siden av den tidkrevende byggesaken hadde Arnesen også overskudd til å ofre seg for sine andre hovedinteresser: bibliotekarutdannelsen, bibliotektekniske disipliner, anmeldelse av biblioteklitteratur og, ikke minst, slekts- og lokalhistorie. Fra slutten av 1920-årene hadde Deichmanske bibliotek arrangert kurser for 5–6 bibliotekarer hver høst. Da Statens bibliotekskole begynte sin virksomhet (på Deichmanske bibliotek) 1939, skjedde det etter innstilling fra et offentlig utvalg hvor Arnesen var et av medlemmene.
Hans varierte forfatterskap avspeiler hans interesseområder: Temaene spenner fra katalogiserings- og klassifikasjonssystemer og andre bibliotektekniske emner (Klassifikasjon, Bibliotekbygninger) over bokbransjehistorie til lokal- og slektshistorie. I tillegg redigerte han, sammen med H. H. Gran, Hjemmets Universitet (1915–24). Han var medlem av bokkomiteen for Studentene fra 1900 (1925), og skrev om nyutkommet biblioteklitteratur i tidsskriftet For folkeoplysning (senere Bok og Bibliotek) og om bibliotekspørsmål i norske og utenlandske tidsskrifter, foruten at han var medarbeider i Aschehougs konversasjonsleksikon. Boken Klassifikasjon har holdt Arnesens navn høyt i ære blant flere generasjoner bibliotekarer. Den har vært benyttet som lærebok i bibliotekarutdannelsen fra utgivelsen og helt inn i dataalderen. Boken er en bearbeidelse og oversettelse av Deweys desimalklassifikasjon og har bidratt sterkt til ensartet praksis i norske folkebiblioteker.
Arnesen var av natur en stillfarende og beskjeden mann med stor forkjærlighet for historiske og litterære sysler. Han var mindre opptatt av bibliotekets samfunnsmessige betydning og engasjerte seg ikke mye i samfunnet utenom sitt fag. Det hadde muligens sammenheng med at han var svært plaget av astma. Han var sterkt knyttet til sitt fødested Vestre Toten og bygde sommerhus på prestegårdens grunn. Også til barndommens skoleby Lillehammer følte han tilknytning og var hele livet medlem av Lillehammerforeningen.
Arnesen var formann i Norsk Bibliotekforening 1917–18 og i Kristiania Folkeakademier 1921–23. Ved sin død ble han i Bok og Bibliotek omtalt som “en av Nordens fremste bibliotekarer”.