Arne Skouen hadde tre distinkte yrkeskarrierer: Han var journalist, forfatter og filmskaper, til dels samtidig, selv om livsløpet også kan inndeles etter hva han gjorde mest i ulike tidsperioder. Selv oppfattet han seg nok primært som journalist, men han står også som en av de betydeligste regissørene i norsk film.
Skouen vokste opp i Kristiania/Oslo og tok examen artium ved Hegdehaugen skole 1933. Etter et år til sjøs ble han ansatt som journalist i Dagbladet 1935. 1941–43 var han forlagskonsulent hos Aschehoug, men han var også aktiv i motstandsarbeidet og kom etter hvert til USA, der han drev med informasjon for den norske regjering, bl.a. sammen med forfatteren Sigrid Undset. Etter krigen var han først i Dagbladet og så i Verdens Gang fra 1947 til 1957, da han viet seg til filmen fullt og helt. Fra 1971 var han igjen avismann, som spaltist i Dagbladet frem til 1983. Deretter var han lederskribent og kommentator i samme avis til 1995, da han sluttet 82 år gammel. Men i hele sitt voksne liv skrev han bøker og skuespill, og en periode fra midten av 1960-årene var han også sterkt engasjert i kampen for bedre vilkår for de funksjonshemmede.
Det var et myteomspunnet miljø i Dagbladet Skouen kom til som 22-åring. Einar Skavlan var sjefredaktør, og en lang rekke av avisens medarbeidere var vel etablerte forfattere, f.eks. Gunnar Larsen, Johan Borgen, Axel Kielland, Hans Geelmuyden og Ragnar Vold. Det var et inspirerende miljø for en ung mann med dikterambisjoner. Selv hadde han debutert som forfatter som 19-åring med romanen Gymnasiast. Han startet som rettsreferent for Dagbladet under den mye omtalte Rustad-mordsaken 1935. Etter kort tid ble han imidlertid ansatt som sportsredaktør og dekket bl.a. de olympiske lekene i Garmisch-Partenkirchen og Berlin 1936. Skouen var selv en habil idrettsmann og kom ofte tilbake til idretten både som journalist, forfatter og filmskaper. En av hans kjente filmer er Pappa tar gull, som bygde på en roman og senere et skuespill med samme navn. Under OL på Lillehammer 1994 var han eldste akkrediterte journalist, som daglig kommentator for Dagbladet.
Da Skouen kom tilbake til avisarbeid etter krigen, ble det som kulturmedarbeider. Etter hvert engasjerte han seg sterkt i sosialpolitiske saker, og han skrev en rekke debattartikler og kronikker i Dagbladet om de funksjonshemmedes situasjon før han ble reengasjert som spaltist i Dagbladet med den daglige artikkelen Ytring. I alt skrev han 2499 artikler under denne vignetten. Han hadde lært det meste om sjangeren av den legendariske Samuel Grafton i New York Post.
Nøkkelen til Arne Skouens enestående posisjon som journalist og spaltist var hans sterke samfunnsengasjement, hans varierte livserfaring og – kanskje viktigst – hans særpregede fortellertalent. Det siste var en forutsetning også for hans to andre karrierer. I løpet av de 20 årene han var engasjert i filmarbeid, laget han 17 helaftens spillefilmer. Det startet med Gategutter 1949 og sluttet 20 år senere med An-Magritt, bygd på Johan Falkbergets roman Nattens brød. Emnekretsen i filmene er vid. Gategutter er et tilbakeblikk på Skouens egen østkantungdom. Fire av filmene handler om okkupasjonstidens Norge, og de utmerker seg ved at de er fri for de tradisjonelle helteattitydene. En av dem, Ni liv, den spennende historien om motstandsmannen Jan Baalsruds opplevelser under flukten fra tyskerne i Nord-Norge, ble Oscar-nominert. Tre filmer handler om 1960-årenes sosial-Norge – Om Tilla, Vaktpostene og Reisen til havet. Filmene handler om avvikere og har ry som de sterkeste og mest originale fra filmskaperen Skouens hånd.
Det er naturlig å se hans kamp for innsikt og erkjennelse i Tilla-trilogien i sammenheng med hans kamp i andre medier for forsømte gruppers rett og verdighet; denne kom til å prege hans journalistiske virke da han gikk tilbake til Dagbladet. Her står “Gro-saken” fra midten av 1970-årene sentralt – avisen avslørte i en serie reportasjer ekstreme tvangstiltak mot psykisk utviklingshemmede (se Gerd Benneche). Kunstnerisk fikk dette engasjementet også et nedslag i skuespillet Ballerina, som ble en betydelig internasjonal suksess for dramatikeren Skouen.
Men Skouen var ikke bare de alvorlige dramaers dikter. Blant hans kjente muntre verker må absolutt nevnes filmene Bussen, Pappa tar gull og Musikanter. Hans humoristiske sider kom også ofte til uttrykk i ytringene og i andre artikler, særlig i det lille format.
Som romanforfatter var Skouen allerede etablert før den tyske okkupasjonen etter hvert satte en midlertidig stopper for hans journalist- og forfattervirke. Hans første virkelige litterære suksess var imidlertid skuespillet Barn av solen fra 1941. Året etter utgav han Gullstolen, som ble stanset av tysk sensur under generalprøven på Det Nye Teater. Mens han ennå var i det okkuperte Norge, skrev han illegale epistler, 66 Skinnbrev fra Oslo, som ble utgitt i både Stockholm og København under krigen under pseudonymet Bjørn Stallare. Etter krigen kom så romaner og skuespill på rekke og rad, og flere av dem ble senere filmatisert. 1996 kom memoarboken En journalists erindringer.
Når Skouen grep ordet, uansett medium, var det for å presentere en story. Han var i slekt med de gamle eventyrfortellere. Hans viktigste ord, både som skribent og muntlig forteller og debattant, var verbet. Han skydde adjektivet og annen pynt og kruseduller. Hans journalistikk var drevet frem av en myndig moralisme, men under lå gleden ved å fremstille i dramatisk form. Derfor ble han en av våre fremste i alle de tre meddelelsesformene han dyrket.
Arne Skouen mottok bl.a. Narvesen-prisen (1980), Oslo bys kulturpris (1983), Ibsen-prisen (1986), Amanda-prisens ærespris (1986), Norsk kulturråds ærespris (1988), Oslo Byes Vels ærespris (1993) og Fritt Ords pris (1996), og han var æresmedlem i Norske Dramatikeres Forbund og Norsk Filmforbund.