Lærer, politiker og administrator. Foreldre: Avdelingsleder Theodor Henriksen (1913–93) og Ingeborg Movik (1914–87). Gift 1972 med lærer Tove Agnete Olden (26.2.1950–), datter av skolesjef Arne Olden (1917–) og Gunvor Olden (1920–).

Arent M. Henriksen fremstår som en eksponent for to typiske utviklingstrekk på venstresiden i norsk politikk: først den betydelige overgangen til Sosialistisk Venstreparti (SV) fra Det norske Arbeiderparti (DNA) tidlig i 1970-årene, senere en nyvurdering som brakte både en del av disse samt andre fremtredende SV-ere inn i DNA, særlig fra 1990-årene av.

Henriksen er utdannet lærer med tilleggseksamener fra Universitetet i Trondheim og var instituttsjef ved Norsk Voksenpedagogisk Institutt 1980–81, men har først og fremst satt spor etter seg som politiker for SV og som innehaver av en rekke ledende verv, både offentlige og innen organisasjons- og næringsliv. Sin politiske løpebane startet han i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Han var formann for AUF i Helgeland 1967–68, nestformann og formann i Sør-Trøndelag 1971–73 og medlem av landsstyret i AUF 1968–69 og 1972–73.

Ungdomsopprøret fra slutten av 1960-årene brakte AUF på kollisjonskurs med moderpartiet i bl.a. EF-saken foran folkeavstemningen 1972. Henriksen ble sekretær i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet og en av lederne i Trondheim for Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EEC (AIK), som var EF-motstandernes organisasjon blant DNA-medlemmer. Henriksen tilhørte den delen av AIK som 1973 brøt med DNA og AUF og dannet partiet Demokratiske Sosialister – AIK. Dette ble med i Sosialistisk Valgforbund ved valget samme år og fra 1975 sammensluttet i Sosialistisk Venstreparti. Henriksen var vekselvis leder og nestleder i Trondheim SV 1977–79 og representerte partiet i bystyret 1979–83.

Arent M. Henriksen satt som stortingsrepresentant for SV fra Sør-Trøndelag 1973–77 og var da tingets yngste. Han ble ikke gjenvalgt 1977, da SV gjorde et rekorddårlig valg, men møtte igjen på Stortinget 1981–89 og var i disse årene SVs finanspolitiske talsperson. Han var ingen fargerik utspillspolitiker, men skaffet seg respekt i alle leirer ved sin ryddige og saklige stil. Politisk tilhørte han etter eget utsagn (1982) “den del av SV som hører med i grenselandet til Ap”. Han ledet viktig programarbeid i SV, bl.a. tidlig i 1980-årene om et alliansefritt, desentralisert forsvar som inkluderte organisert sivil motstand.

Henriksen var en av SVs mest innflytelsesrike politikere i 1970- og 1980-årene. Han var klart orientert mot praktiske resultater. Det er rimelig å anta at SVs permanente tilværelse i “skyggenes dal” på Stortinget, fjernt fra alle maktposisjoner, bidrog til hans beslutning om å gi opp stortingskarrieren og i stedet vie seg andre oppgaver der hans administrative evner og lederegenskaper kom mer til sin rett.

Henriksen tok ikke gjenvalg 1989, men gikk 1991 tilbake til lokalpolitikken som medlem av Bjugn kommunestyre og var ordfører der 1995–99. Foran folkeavstemningen om medlemskap i EU 1994 gjorde han det klart at han hadde skiftet syn og var blitt tilhenger av medlemskap. Han meldte seg våren 2000 inn i Arbeiderpartiet.

Henriksen har deltatt i en rekke offentlige utredningskomiteer, som Forsvarskommisjonen av 1974 og i spørsmål som penge- og kredittpolitikk, kontrollen med de hemmelige tjenester og om næringspolitiske hovedstrategier og konkurransevilkår, og han var leder av Børsrådet 1994–97. Han har også hatt en rekke administrative verv og rådgiveroppgaver innen organisasjons- og næringsliv. Han var generalsekretær i Norges Fiskarlag 1989–92 og deltok som rådgiver i de viktigste fiskeriforhandlingene med andre land, i Den internasjonale hvalfangstkommisjonens møter og på miljøkonferansen i Rio de Janeiro 1992. Han var direktør ved Vikingverftet og Fosen Mek. Verksteder 1992–95 og er fra 1996 styreleder i sistnevnte selskap. 1996–99 var han styreleder i Jernbaneverket og 1996–2000 styreleder i NSB BA. Han måtte gå av fra sistnevnte verv da ledelsen ble skiftet ut i kjølvannet av Åsta-ulykken på Rørosbanen i år 2000. Fra 1999 har han vært seniorrådgiver i Selskapet for industrivekst (SIVA).

  • Konkurranse, kompetanse og miljø. Næringspolitiske hovedstrategier. Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 19. mai 1995, NOU 1996:23, 1996
  • HEH, flere utg.
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Nyhamar: Nye utfordringer 1965–1990, bd. 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990