Med sin utenlandske utdannelse og kulturelle bakgrunn var Antonio Bibalo et viktig tilskudd til norsk samtidsmusikk. Ikke minst den evnen han utviklet til å utforske den menneskelige karakterens dypere lag, gav ham ry som en fremtredende musikkdramatiker.
Bibalo vokste opp i grensebyen Trieste innerst i Adriaterhavet. Dette krysningspunkt mellom øst og vest har gjennom århundrene tilhørt de ulike nabolandene. Dette har satt sitt preg på regionen, som fremstår som en etnisk og kulturell smeltedigel, og det gjenspeiler seg i Bibalos famile: Faren kom opprinnelig fra Istria – navnet Bibalo er en italifisering av det opprinnelige navnet, Bibalitsj, mens bestemoren på morssiden var fra Linz.
Bibalo viste tidlig talent for pianospill, og ble etter hvert tatt opp ved G. Verdi-konservatoriet i hjembyen. Der studerte han klaver med professor Luciano Gante, og i tillegg komposisjonsundervisning med professor Giulio Viozzi. Studiene bekreftet og utviklet hans talent som pianist, og han håpet derfor på en karriere som konsertpianist etter endt utdanning. Studiene ble imidlertid brått avbrutt 1942, på grunn av den pågående krigen. Behovet for nye soldater var stort, og Bibalo ble tvunget til å delta i de italienske styrkene. Han deserterte, men ble arrestert og fengslet, før han til slutt endte som krigsfange hos de allierte.
Etter fredsslutningen var det ikke enkelt å etablere en karriere som utøvende solist. Italia lå tilbake krigsherjet, og situasjonen rundt Trieste-regionen var uklar. 1946 avrundet Bibalo de avbrutte studiene ved å avlegge diplomeksamen i klaverspill med høyeste karakter. Litt senere vant han også en klaverkonkurranse i Genova. Tross disse glimrende resultatene var det umulig å livnære seg som konsertpianist, og det var heller ingen ledige arbeidsoppgaver for ham ved konservatoriet. For å overleve måtte han derfor ta ulikt forefallende arbeid, alt fra jobb i industrien til oppdrag som jazzpianist. Dette siste gav etter hvert et stabilt utkomme, og han arbeidet en tid som nattklubbpianist i Trieste og Venezia, før han reiste rundt i store deler av verden, hovedsakelig som underholdningspianist.
1953 tok han opp igjen den klassiske musikerkarrieren og bosatte seg i London for videre studier. Etter en fremføring av Prokofievs 3. klaverkonsert fikk han tilbud om å bli tilknyttet en av Londons ledende impresarioer. Etter grundig gjennomtenkning avslo han tilbudet, fordi han etter hvert følte seg mer og mer hemmet av konsertnerver. Avslaget hjalp ham samtidig til å ta avgjørelsen om å satse på en komponistkarriere. Han hadde tidligere studert komposisjon som en del av sin konservatorieutdanning i Trieste, med Giulio Viozzi. Viozzi var sterkt opptatt av Schönberg og den andre wienerskolen, bl.a. kjent for utviklingen av tolvtoneteknikken. 1953–56 var Bibalo student hos den fremragende komponistpedagogen Elisabeth Lutyens i London, som var en iherdig pioner for den moderne musikken og tolvtoneteknikken i England.
Allerede i løpet av studietiden vant han faglig anerkjennelse gjennom en tredjepris i Wieniawski-konkurransen i Warszawa 1954–55 med Fantasi for fiolin og orkester, og 1956 mottok han en pris i Bela Bartok-konkurransen i Bloomington, USA, for fiolinkonserten i en sats.
Samme år ble han invitert til et ferieopphold i Norge av en norsk arkitekt han var blitt kjent med i London. I løpet av feriebesøket bestemte han seg for å bli værende og bosatte seg på Gon utenfor Larvik. Møtet med Fartein Valens spesielle dissonerende musikk ble en viktig avklaring for hans videre komponering. Her var en komponist som hadde funnet en balansegang mellom sterkt personlig uttrykk og et fritt, atonalt tonespråk.
De første årene i Norge var preget av svært trange livsvilkår, og igjen måtte Bibalo livnære seg gjennom forefallende arbeid, bl.a. som noteskriver og kafépianist. Etter hvert fikk han imidlertid arbeidsstipend og enkelte bestillinger, slik at han kunne holde det gående som komponist. Han ble norsk statsborger 1967.
Bibalos store gjennombrudd kom 1965 med urpremieren i Hamburg på operaen The Smile at the Foot of the Ladder, etter Henry Miller. Suksessen fortsatte i Marseille, Wüpperthal og Trieste, og Bibalo oppnådde internasjonal oppmerksomhet. Operaen ble fulgt av en rekke musikkdramatiske verker, både operaer og ballettforestillinger, som plasserte Bibalo som den sentrale musikkdramatikeren i norsk musikk. Blant de viktigste operaene i tillegg til debutverket er Frøken Julie (1976), basert på Strindbergs drama, Gengangere (1981), etter Henrik Ibsens skuespill, Macbeth (1989) etter Shakespeare og The Glass Menagerie (1996) etter Tennessee Williams. I tillegg skrev han flere ballettforestillinger, hvorav flere ble skrevet direkte for fjernsyn.
Bibalo konsentrerte seg imidlertid ikke bare om musikkdramatikk. Gjennom årene kom det et stort antall orkesterverk og kammermusikk for ulike besetninger, som viser hans klanglige sikkerhet og evnen til å bruke denne til å skape musikalske stemningssituasjoner.
Denne evnen til å skape sterke uttrykksbilder kjennetegner Bibalos musikk. Tross sin skolering i wienerskolens teknikk frigjorde han seg fra denne, og baserte sin komponering først og fremst på en intuitiv følelse for uttrykket. Teknikken blir et hjelpemiddel, ikke et rigid system for komponering. Det gjør at det ikke er så lett å peke på en bestemt stilistisk utvikling hos Bibalo, slik det ofte kan gjøres hos andre komponister. Dette kan henge sammen med at komponistkarrerien begynte sent, etter at han hadde passert 30. Han var da allerede en rutinert musiker, med en bevisst holdning til hva han ville med komposisjonsfaget. Hans modenhet som “fersk” komponist bekreftes gjennom de internasjonale prisene han mottok under studietiden.
I de første opusnumrene fra 1950-årene kan vi se hvor raskt han fant sin musikalske plattform. De aller første verkene er musikalsk-geografisk forankret i hjemtraktene, folkloristiske komposisjoner over Balkan-musikken, tydelig inspirert av Bela Bartok. Etter hvert ble dette avløst av en mer åpen og “moderne” skrivemåte uten geografisk forankring, der han trakk veksler på tolvtoneteknikken, uten å følge de strenge reglene, som han følte gjorde musikken upersonlig. Som han selv uttrykte det: “Musikk er ikke matematikk!”
En viktig inspirasjon i dette arbeidet med å balansere mellom uttrykk og teknikk var Alban Berg, romantikeren blant wienerskolens komponister; spesielt den berømte fiolinkonserten blir et nøkkelverk. Uten å kunne påvise for mye direkte forbindelse, er det interessant å legge merke til at det var med to fiolinkonserter den tidligere pianisten fikk sine priser under studietiden. Fiolinen er tradisjonelt regnet som et følelsesmessig nært instrument, med sin syngende, nesten menneskelignende klang. I Norge ble Fartein Valens musikk en tilsvarende inspirasjon og kunsterisk forløsning, som viste at det går an å kombinere et nærgående uttrykk med en fritonal stil. Nok en fiolinkonsert kom fra denne tiden, Concerto Allegorico (1957), som da også er tilegnet Valens minne.
Det emosjonelle grepet trer sterkt frem i Bibalos psykologiske musikkdramaer. Her benyttet han seg utelukkende av sentrale dramatikere: Tekstene har få og skarpskårne karakterer, og blottlegger menneskets irrasjonelle nattsider, gjennom en latent uro som gjerne kulminerer i en katastrofal utgang. I musikkdramatikken viste han et åndelig slektskap med den musikalske ekspresjonismen i første del av 1900-tallet, der en rekke operaer og musikkdramatiske verk med stor interesse fordypet seg i menneskets irrganger. Igjen er Alban Berg et navn som er verdt å trekke inn, nå med operaen Wozzeck. Typisk er det at Bibalo selv utarbeidet librettoen, og samtidig følte seg frem til musikalske virkemidler som kledde dramaets “temperatur”. Musikken legger seg rundt teksten, og det er få egentlige melodier, men mer talende, melodramatiske linjer. Det er imidlertid stor stilistisk variasjon mellom for eksempel de intense, dramatiske kreftene i Macbeth og den stillferdige personlige forvitringen i The Glass Menagerie.
Denne evnen til å variere stil i forhold til uttrykket gjorde Bibalo til en tilsynelatende pluralistisk komponist. I hans instrumentalverker finner vi alt fra det mer lettlivede musikantiske med innslag av jazz, til tyngre ekspressive klanger. Disse ulike uttrykkene blandes ikke i ett og samme verk, han velger stil for å gi musikken en klar emosjonell karakter og tyngde. Han sa selv: “Naturligvis anvender jeg alt som kan brukes, for kunsten er fri og skal være fri. Jeg er verken avantgardist eller konservativ. Jeg har forsøkt å være en komponist av min tid.”
“Nattstemninger” er også et stikkord for hans instrumentalmusikk, men på en annen måte enn i de tunge musikalske skjebnedramaene. Instrumentalmusikken er mer lyrisk, med neddempede impresjonistiske stemningsbilder med vage stemningsantydninger, inspirert av skumringen der konturene viskes ut, lyset dempes og alle de rike nyansene er i grått. Istedenfor å avdekke og tolke de sjelelige katastrofene skrev Bibalo her en musikk som retter blikket innover i vår egen sjel, mot blandingen av uro og fascinasjon som oppstår i møtet med natten. Mange av hans verker bærer navn med assosiasjoner til natt, mørke, høst: Sinfonia — Notturna, Autunnale, Nocturne, Piano 'Solo' in the Evening.
I astronomien så komponisten forbindelsen mellom form og uttrykk. Han betraktet astronomien som en elastisk matematikk som åpner opp for våre følelser når vi betrakter dem. Klaversonaten La Notte (1975) er et nøkkelverk i hans senere produksjon. Musikken åpner seg opp, og han merker seg hvor mye av følelsene som ligger i pausene: “Til og med en pause kan være musikk, stillhet fylt med noe nytt.” Disse erfaringene med hvordan musikkens energi ikke behøver stå i direkte sammenheng med antall noter og heftige bevegelser, påvirket også de senere verkene, hvor vekten er lagt på ladede stemningsbilder fremfor handlinger.
Antonio Bibalo brakte noe nytt, utenlandsk og viktig inn i norsk samtidsmusikk. Hans personlige uttrykk, en udogmatisk kombinasjon av en fri tolvtoneteknikk, et sterkt uttrykksbehov og en åpen holdning til musikalske stiler og uttrykk, gjør hans musikk både moderne og tidløs, der den utforsker og formidler opplevelser og stemningsbilder. Hans evne til å utforske menneskesinnets dypere lag gjorde ham til en fremtredende musikkdramatiker, og siden hans musikkdramaer i hovedsak er satt opp utenlands, er han en av de mest kjente norske komponister fra de seneste tiårene i utenlandske musikkmiljøer.
Tross få eller manglende muligheter til oppsetninger i Norge er hans musikkdramatiske innsats anerkjent her hjemme gjennom en rekke priser: For Frøken Julie mottok Bibalo Norsk Kulturråds musikkpris 1975, og Norsk Komponistforening tildelte ham prisen Årets verk gjentatte ganger, hver gang for et musikkdramatisk verk: Pinocchio (1969), Gengangere (1981), Macbeth (1990) og The Glass Menagerie (1996). Anerkjennelsen av hans posisjon i norsk musikkliv kom også til uttrykk gjennom tildelingen av Lindemanprisen 1992, og utnevnelsen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1991. Bibalo var også æresborger av Larvik (1997).