Lege og regimentskirurg. Foreldre: Kjøpmann Herring von Fangen (1701–50) og Tete Sophie Francken (1717–?). Gift 15.3.1765 i Aker med Karen Brochmann (1.4.1742–29.8.1798), datter av trelasthandler Christen Jørgensen Brochmann (1719–90) og Karen Hansdatter (1716–54). Svigerfar til Christian Sørenssen (1765–1845); morfars farfar til Henriette Schønberg Erken (1866–1953); farfars farfars far til Ronald Fangen (1895–1946).

Anton Wilhelm von Fangen var en typisk representant for 1700-tallets dansk-norske militærkirurger, som fikk sin utdannelse i “Lægevidenskab” ved Det chirurgiske Academie i København (opprettet 1736). Akademiet bidrog sterkt til å heve kirurgenes faglige omdømme, da disse den gang var uten kjennskap til latin og derfor ble ansett som håndverkere og ikke som egentlige leger. De hadde dermed ikke adgang til å behandle innvortes sykdommer. von Fangen, som stammet fra en kjøpmannsfamilie i Oldenburg, ble stamfar til den norske Fangen-familien, som i flere generasjoner også brukte prefisket “von”, men han kan ikke sees å ha vært av adelig slekt. Muligens har han i kraft av sin militære stilling fått det adelig-klingende “von” føyd til sitt navn, noe som var vanlig i militære kretser på den tid.

Bare 22 år gammel ble von Fangen 1761 ansatt som “subchirurgus” i den norske hær, og fem år senere ble han beordret til Christiania som kirurg for skiløperkompaniet – fremdeles uten å ha avlagt noen eksamen, men med attest for sin dyktighet fra akademiets generaldirektør. 1767 ble han forflyttet til det 1. Vesterlenske infanteriregiment i Kristiansand, hvor han siden bodde og livnærte seg som kirurg.

Von Fangen fant snart at byens apotek var i en slett forfatning. På tross av at han selv ikke var lege, hadde han likevel “paataget sig at curere Folk for baade ind- og udvortes Svagheder”, dessuten hadde han forskrevet sine medikamenter fra annet hold, og følgelig kom han i klammeri med apotekets eier, Emanuel Schultz. Apotekeren anså forholdet som såpass alvorlig at han forlangte von Fangens hjem ransaket.

Etter flere rettssaker ble von Fangen 1778 frikjent av Høyesterett for apotekerens tiltale, men ble likevel pålagt å gjøre sine innkjøp hos apoteker Schultz så snart apoteket var satt i forsvarlig stand. Etter apotekerens død fortsatte enken å saksøke ham for ulovlig medikamenthandel, men han ble på nytt frifunnet 1784.

Ved kongelig resolusjon av 22. januar 1785 ble von Fangen nektet å drive sin medisinske praksis, antakelig etter klager fra Kristiansands provinsialmedicus, den danskfødte dr.med. Johannes Nielsen. Imidlertid rykket flere av von Fangens pasienter, som til dels tilhørte byens formuende borgere og embetsmenn, ut med en anmodning om at han på grunn av sin dyktighet og uklanderlige livsførsel – i motsetning til dr. Nielsen – måtte få fortsette å praktisere. Også fra de militære myndigheter mottok han slik støtte. Etter at selve Det chirurgiske Academie støttet hans virksomhet, bl.a. ved å fremheve hans innberetning om den såkalte radesyke – en kronisk form for syfilis – som noe av det beste som var skrevet i Norge om dette emne, fikk von Fangen 1786 kongelig bevilling til å praktisere som lege.

Anton Wilhelm von Fangen døde i Kristiansand 1804 “efter 18 Ugers vedholdende Svaghed”.

  • F. G. Gade: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • biografi i NL, bd. 2, 1996
  • T. Brøndsted: Slægtsbog Elisabeth Cathrine Thalette Wigelsen, publisert på Internett 30.10.2006 (http://tom.brondsted.dk/genealogi/wigelsen/title.php)