Faktaboks

Anton Wilhelm Brøgger
Født
11. oktober 1884, Stockholm, Sverige
Død
29. august 1951, Oslo
Virke
Arkeolog
Familie
Foreldre: Professor Waldemar Christofer Brøgger (1851–1940) og Antonie Sophie Wilhelmine Scheel Siewers (1854–1933). Gift 7.9.1909 med Inger Ursin (3.2.1882–4.12.1941), datter av fabrikant Karl Oluf Ursin (1846–1918) og Clara Breuning Storm (1848–1903). Far til Waldemar Christofer Brøgger (1911–91).
Anton Wilhelm Brøgger

Foto 1930

Anton Wilhelm Brøgger
Av /NTB Scanpix ※.

Anton Wilhelm Brøgger var professor i nordisk arkeologi og bestyrer av Universitetets Oldsaksamling i nesten 35 år, og gjorde en stor innsats som organisasjonsmann innen arkeologi og museumsvesen.

Som skolegutt var han farens medhjelper på dennes forskningsreiser, og av ham lærte han naturvitenskapelig metodikk og landskapsforståelse. Det var likevel arkeolog han ønsket å bli. Etter examen artium 1903 fulgte han sporadisk forelesninger i arkeologi, historie og oldnorsk, og var dessuten i årene 1905–09 på en rekke studiereiser til museer i Norden og Nord-Tyskland, men avla aldri noen universitetseksamen. Derimot kom en rekke arkeologiske avhandlinger fra hans hånd. Den første som vakte oppsikt, Øxer av Nøstvettypen, ble utgitt 1905. Fire år senere disputerte han for den filosofiske doktorgrad med avhandlingen Den arktiske stenalder i Norge. Her viste han at han var orientert mot internasjonal arkeologi ved at han prøvde ut nye ideer fra kulturkretslæren på et norsk materiale.

I årene 1909–13 var Brøgger ansatt som konservator ved Stavanger museum, hvor han prøvde å reorganisere museet og foretok omfattende utgravninger på Jæren, bl.a. i Vistehola. Hans hovedarbeid fra denne perioden er Stavangers historie i middelalderen. Han ble medarbeider i Stavanger Aftenblad, og kom til å spille en rolle i byens kulturliv, bl.a. som stifter og leder av Fortidsminneforeningens stavangeravdeling.

Et nytt livsavsnitt ble innledet da Brøgger høsten 1913 tiltrådte som underbestyrer ved Universitetets Oldsaksamling i Kristiania. To år senere ble han bestyrer samme sted og professor i nordisk arkeologi ved universitetet, en stilling han innehadde inntil han gikk av ved utgangen av 1949. Under hans ledelse vokste Universitetets Oldsaksamling til et moderne museum og forskningsinstitutt. Dessuten sørget han for et mer effektivt fredningsarbeid for fortidsminnene. Arbeidet med publiseringen av Osebergfunnet hadde stoppet opp etter professor Gustafsons død, og Brøgger organiserte derfor umiddelbart den vitenskapelige bearbeidingen av funnene. Resultatene ble utgitt i fire (av planlagte fem) bind 1917–28, og Brøgger skrev selv størstedelen av bind 1. Han arbeidet dessuten for å skaffe et eget, nytt hus for vikingskipene på Bygdøy, og 1926 kunne Osebergskipet flyttes dit. Gokstadskipet og Tuneskipet fulgte etter 1932, mens gjenstandssamlingen fra Osebergfunnet først kom dit 1954.

I Oslo kom Brøgger først og fremst til å interessere seg for forskning innenfor jernalder, i grenseområdet mellom arkeologi og historie. Han lanserte en plan om et politisk-økonomisk forskningsprosjekt, og i flere artikler nytolket han det historiske bakgrunnsmiljøet for de store skipsgravene fra Oslofjordområdet. 1921 utkom et av hans hovedverker, Ertog og øre. Det gir et interessant bidrag til norsk rettshistorie, idet bestemmelser i Gulatingsloven og Frostatingsloven trekkes inn i en analyse av arkeologiske funn. Gulatingsloven som kilde til eldre kulturforhold, særlig på veidingens område, videreførte han i forelesningen Vår bondekulturs oprinnelse i Det Norske Videnskaps-Akademi 1925. Samme høst holdt han en forelesningsrekke ved Institutt for Sammenlignende Kulturforskning. Serien ble utgitt som bok med tittelen Det norske folk i oldtiden.

I dette arbeidet hevdet Brøgger at det i store deler av Norge aldri kunne trekkes noe skille mellom en ren fangstkultur og et ensidig jordbruksverv. Han betraktet teknologi og naturforhold som overordnede faktorer i utformingen av den materielle kultur. Han var her influert av samtidig funksjonalistisk teori innenfor sosialantropologi. Boken fremkalte atskillig kritikk hos fagspesialistene fordi Brøgger i så høy grad så bort fra tradisjonelle kronologiske inndelinger. På grunn av den negative mottakelsen ble det første bindet i et planlagt trebindsverk, Veid og vær, som var ferdig trykt 1926, aldri sendt ut på markedet i Brøggers levetid, men utkom først 1986.

Vesterhavsøyenes kulturhistorie kom tidlig til å oppta ham. Til hans arbeider på dette feltet hører først og fremst bøkene Den norske bosetningen på Shetland–Orknøyene og Gamle emigranter og boken om Vinlandsferdene.

Brøggers redaksjonelle innsats startet da han 1910 ble redaktør i fagtidsskriftet Oldtiden. Han var i noen år redaktør av St. Hallvard, medredaktør i Acta Archaeologica og for bd. 7–10 av Norsk biografisk leksikon. Han grunnla og forestod utgivelsen av Universitetets Oldsaksamlings tre vitenskapelige skriftserier og serien Arkeologiske landskapsundersøkelser i Norge.

Brøggers betydning for norsk arkeologi skyldes ikke minst hans store administrative og organisatoriske arbeid. Han spilte en ledende rolle i arbeidet med organiseringen av registreringen av norske vikingminner på De britiske øyer 1925, og 1928 ledet han en arkeologisk ekspedisjon til Shetland og Orknøyene. 1936 ledet han på en ypperlig måte den 2. internasjonale arkeologkongress i Oslo. Samme år var han blant stifterne av Norsk arkeologisk selskap, hvor han satt som generalsekretær til sin død. Han tok 1916 initiativet til stiftelsen av Borrefondet til fremme av norsk arkeologi og var formann i Norske museers landsforbund 1918–34.

Brøgger deltok aktivt i rikspolitikken i mellomkrigstiden, og var formann i Frisinnede Venstre 1930–31. Han møtte flere ganger som varamann på Stortinget i perioden 1928–30. Under den annen verdenskrig ble han arrestert to ganger – først i egenskap av styremedlem i Nationaltheatret i juni 1941, da han slapp ut etter få dager, og i september samme år havnet han på Grini, hvor han satt til høsten 1942. Hans helse fikk da en knekk som han aldri kom helt over.

Brøgger var også sterkt engasjert i universitetspolitikken. En tid var han nestformann for Det akademiske kollegium. I sine siste år skrev han som komitéformann en viktig innstilling til arbeidet med en ny universitetslov. Brøgger ønsket å bli universitetets rektor. Når han ikke ble det, skyldes det dels at mange fryktet hans sterke vilje, dels at han ikke hadde ubetinget tillit. En svakhet var at han ikke var punktlig med avtaler.

Brøgger var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1914 og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927, foruten av en rekke utenlandske vitenskapelige selskaper. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1932 og innehadde flere utenlandske ordener.

Anton Wilhelm Brøgger hadde en kunstners temperament. Han var meget belest og søkte avspenning ved å skrive essays om politikk, samfunnsspørsmål eller musikk – som var hans store hobby. Hans oversikt over internasjonale strømninger i så vel arkeologi som samfunnsvitenskap og hans evne til å knytte dette til norske forhold gjorde ham til en inspirator for fagkolleger både i samtid og ettertid.

Verker

    Et utvalg

  • Fullstendig fortegnelse finnes i Aa. P. Gjerde og S. Røyneland: Anton Wilhelm Brøgger. Ein bibliografi, h.oppg. Statens bibliotekhøgskole, 1988
  • Øxer av Nøstvettypen. Bidrag til kundskaben om ældre norsk stenalder, Norges geologiske Undersøgelse 42, 1905
  • Studier over Norges stenalder. 1. Øxer uden skafthul fra yngre stenalder fundne i det sydøstlige Norge, VSK Skr. I 1906 nr. 2, 1906
  • Den arktiske stenalder i Norge, dr.avh., VSk Skr. I 1909 nr. 1, 1909
  • Stavangers historie i middelalderen, Stavanger 1915
  • Osebergfundet, bd. 1–3 og 5 (red. sm.m. H. Falk og H. Shetelig), 1917–28
  • Ertog og øre. Den gamle norske vegt, VSK Skr. II 1921 nr. 3, 1921
  • Gamle emigranter. Nordmennenes bosetning på Norskehavskysten, 1923 (eng. utg. Ancient emigrants, Oxford 1929)
  • Det norske folk i oldtiden, 1925
  • Vår bondekulturs opprinnelse, DNVA Årbok 1925, Bilag 2, 1925
  • Veid og vær, 1926/1986
  • Den norske bosetningen på Shetland–Orknøyene. Studier og resultater, DNVA Skr. II 1930 nr. 3, 1930
  • Slekten Brøgger, 1931
  • Dommen i Haag, 1933
  • Hvussu Føroyar vórdu bygdar. Inngongd til løgtingssøgu Føroya, Tórshavn 1937
  • Vinlandsferdene, 1937
  • Tre kulturformer. Norske – hellenske – romerske kulturbilleder, 1939
  • Jernet og Norges eldste økonomiske historie, DNVA Avh. II 1940 nr. 1, 1940
  • Sagaen om norskebygdene på Grønland (sm.m. Ø. Bolstad), Populær viten nr. 4, 1945
  • Stiklestadslaget, DNVA Avh. II 1946 nr. 2, 1946
  • Før uværet kom. Inntrykk fra 1930-årene. Artikler og essays (sm.m. N. C. Brøgger), 1947
  • Om samfunnsvitenskapenes stilling ved Universitetet i Oslo. P.M. til Komiteen til revisjon av Universitetsloven, 1950
  • Vikingeskipene. Deres forgjengere og etterfølgere (sm.m. H. Shetelig), 1950

Kilder og litteratur

  • Brøggers egne publikasjoner (se ovenfor)
  • H. Shetelig: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Grieg: A. W. Brøgger 1884–1951, 1953, særtrykk av Viking 1952
  • B. Hougen: “Fra norsk arkeologisk historie”, i Viking 1954
  • W. Helliksen: Evolusjonisme i norsk arkeologi. Diskutert med utgangspunkt i A. W. Brøggers hovedverk 1909–1925, 1996
  • A. Hagen: Gåten om kong Raknes grav. Hovedtrekk i norsk arkeologi, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1934; Universitetets Oldsaksamling, Oslo
  • Portrettrelieff på medalje (bronse) av Stinius Fredriksen, 1944