Anton Svensson – eller “Östa-Linas pojk”, som han ble kalt – var hovedmannen bak de såkalte lensmannsmordene på Ringerike 1926. Knapt noen sak har satt større spor etter seg i vår kriminalhistorie.
Svensson var av svensk reisendeslekt; faren var skreppekar. Selv var Anton en skogens mann og landeveien hans yrke. På sine streiftog solgte han selvlagede koster og arbeidet på gårder. Han kom lett på kant med folk, bønder især, og han ble aldri lenge på hvert sted. 1922 og 1923 ble han arrestert for en rekke innbrudd i Sverige, men rømte fra arresten hver gang. Han var også mistenkt for å ha skutt en mann som ble livstruende såret.
Svensson fartet jevnlig over grensen til Norge. 1917 tok han inn på et losjihus i Hokksund som ble drevet av et svensk-norsk ektepar. Ekteparets sønn Sigurd Madsen var da 10 år gammel. I de følgende år kom Svensson stadig tilbake til losjihuset og brukte gutten til å fly ærend for seg. Siden ble rollen som visergutt utvidet til å holde vakt ved innbrudd. Sigurd var en føyelig gutt med en svært mangelfull skolegang. Han ble et viljeløst redskap for den erfarne 16 år eldre mannen, som planmessig ledet ham ut på en forbryterbane med et skjebnesvangert utfall.
Det fatale skjedde 22. august 1926 i Haugsbygd ved Hønefoss. Da dukket lensmennene Oluf Aalde og John Solumsmoen uforvarende opp i skogen der de to veifarende rastet. Da lensmennene forlangte å få ordentlige svar på sine spørsmål om hvem karene var, svarte Svensson: “Og det kommer dere og snakker om her i skogen.” Med den replikken reiste den fredløse seg mot lovens håndhevere som hadde våget å trenge seg inn i de lovløses rike. Forbryterne, som hadde et utall innbrudd å svare for, avfyrte flere dødelige skudd, hvoretter de flyktet fra åstedet. Solumsmoen døde umiddelbart, mens Aalde ble hardt skadet og døde to dager senere.
Dobbeltdrapet gav støtet til den mest omfattende forbryterjakt i Norge til da. Flukten, som varte i to måneder, strakte seg over store deler av Østlandet og over i Sverige, med et svært oppbud av politi, militære og hunder samt pressen jagende etter. Takket være tekniske funn på åstedet ble Svenssons identitet avslørt. I Ullensaker oppsøkte han en kjæreste og sønnen han var far til, før ferden gikk østover mot Tiveden i Sverige. Han ville besøke moren, men hun unngikk ham.
21. oktober gikk Svensson og Madsen over grensen til Norge. Svensson hadde sagt han ville skyte seg, “i pakt med de fredløses lover”, fremfor å overgi seg til myndighetene. Dagen etter ble Madsen pågrepet i Aremark. Neste dag, etter å ha vært jaget som vilt i et døgn, såret og med fremskreden tuberkulose, satte Svensson en revolver mellom øynene og trakk av.
Anton Svensson var en gåtefull person, en seig outsidertype med et rastløst vesen og en eksepsjonell fysikk. Liket hadde muskler som ståltrosser, fortalte de som obduserte ham.
Drapet og jakten på de to morderne var årets mediabegivenhet. I Dagbladet var Gunnar Larsen med i jaktens siste fase. 1933 utnyttet han stoffet litterært i boken To mistenkelige personer, Norges første dokumentarroman. 1950 laget Tancred Ibsen en film basert på boken. Filmen ble stoppet og forbudt av Høyesterett 1952 av hensyn til Sigurd Madsen, som i mellomtiden hadde sonet sin straff på livsvarig fengsel. Kjennelsen var omstridt og ble av mange betraktet som et tilbakeslag for ytringsfriheten, men den er samtidig den første påvisning av et generelt, ulovfestet personlighetsvern i norsk rett. Filmen ble først vist offentlig 1999.