Faktaboks

Anton Martin Schweigaard
Anton Martinus Schweigaard
Født
11. april 1808, Kragerø, Telemark
Død
1. februar 1870, Christiania
Virke
Jurist, økonom og politiker
Familie
Foreldre: Kjøpmann Jørgen Fredrik Schweigaard (1771–1818) og Johanne Marie Dahll (1785–1818). Gift 24.9.1835 i Kragerø med Caroline Magnine Homann (27.5.1814–28.1.1870), datter av distriktslege Christian Horrebow Homann (1782–1860) og Boel (el. Bodil) Catharine Biørn (1796–1865). Far til Christian Homan Schweigaard (1838–99); morfars far til Erling Christophersen (1898–1994) og Christian Schweigaard Stang (1900–77); svoger til Peter Jacob Homann (1816–68; se NBL1, bd. 6) og Christian Horrebow Homann (1826–80; se sst.); farbror til Johan Elias Schweigaard (1846–1919; se NBL1, bd. 13); farfars farbror til Elisabeth Schweigaard Selmer (1923–).
Anton Martin Schweigaard

Oljemaleri 1844

Anton Martin Schweigaard
Av /※.
Anton Martin Schweigaard

Skulptur i bronse av Julius Middelthun foran Universitetet i Oslo, avduket 1883

Anton Martin Schweigaard
Av /NTB Scanpix ※.

Anton Martin Schweigaard ble utropt til Norges “bedste Søn” da han var 25 år gammel, og da han døde, ble han omtalt som “Landets første Borger”. Riktignok var det vennligsinnede krefter som karakteriserte ham på denne måten – henholdsvis vennen Johan Sebastian Welhaven og avisen Morgenbladet. Men karakteristikkene sier likevel mye. Schweigaard var uten tvil en av de viktigste statsmenn og intellektuelle størrelser i Norge på 1800-tallet.

Schweigaard vokste opp i Kragerø, der faren drev en krambod som ikke gikk noe særlig. Anton – det var det han ble kalt av sine nærmeste – og hans tre søsken vokste opp i meget beskjedne kår. Begge foreldrene døde da gutten var 10 år gammel, og barna måtte forsørges av mormoren. Meningen var at Anton etter hvert skulle ta over krambodhandelen, og i første omgang ble han sendt på et par turer til sjøs. Enda viktigere var det at han ble sendt til den nordtyske småbyen Westerholt for å lære språk. Det var der den lokale pastoren Koeppen oppdaget guttens formidable åndsevner og presset på familien for å få ham inn på Skiens latinskole.

Fra da av kan man – til tross for beskjedne materielle kår i skoletiden – trygt kalle Schweigaards liv og karriere en suksess. Han etablerte seg som klassens beste elev, i konkurranse med P. A. Munch, og tok examen artium 1828 med det til da beste resultatet i Norge. Året etter hadde han et kort vikariat som lærer i gresk og norsk ved sin gamle skole før han begynte å studere jus ved universitetet i Christiania, hvor han avla embetseksamen 1832 med innberetning til kongen. 1835 ble han ansatt som universitetslektor i lovkyndighet, og 1840 ble han professor i lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk. Hans videre karriere var dels akademisk og dels politisk.

Som student ble Schweigaard midtpunktet i en krets av unge intellektuelle, etter hvert kjent som Intelligenskretsen. De mest kjente av de andre medlemmene var Christian Birch-Reichenwald, Johan Sebastian Welhaven, P. A. Munch og Frederik Stang. Kretsen, som oppstod da de nevnte sammen med et førtitall andre medlemmer meldte seg ut av Studentersamfundet og startet en konkurrerende organisasjon, Det norske Studenterforbund, har gjort seg bemerket i norsk litteraturhistorie som motstandere av Henrik Wergeland. Enda viktigere er det antakelig at den representerte et ungdomsopprør innad i den norske embetsstanden. Den erobret det politiske hegemoniet i Norge i løpet av 1840-årene, og anført av Schweigaard og Stang kunne den i stor grad sette sine ideer ut i livet.

Allerede i begynnelsen av 1830-årene gjorde Schweigaard seg kraftig bemerket i den lille norske offentligheten. Han var fra 1832 med på å utgi Studenterforbundets tidsskrift Vidar og publiserte en rekke sylskarpt argumenterende artikler om flere ulike temaer. I en av dem som vakte mest oppsikt, tok han til orde for å innskrenke studiet av klassiske språk i skolen og prioritere naturfag isteden. I en annen artikkel gav han et pengeteoretisk begrunnet forslag til å løse flokene i det norske pengevesenet i 1830-årene. Da Schweigaard og hans krets 1836 startet avisen Den Constitutionelle, fortsatte han å publisere lange, avhandlingspregede artikler der.

Stortinget gav 1833 Schweigaard et stipend til utenlandsopphold, og han benyttet det til å oppsøke akademiske miljøer i Tyskland og Frankrike. Et resultat av oppholdet var et bitende polemisk oppgjør med tysk idealistisk filosofi og med spekulativ filosofi overhodet, publisert i et fransk tidsskrift 1835. Et annet resultat var en nesten like polemisk artikkel om tysk rettsvitenskap, publisert i det danske Juridisk Tidsskrift 1834. Her avviste han blankt alle naturrettslige ideer. Da Schweigaard 1835 fikk sin stilling ved universitetet, hadde han med andre ord markert tydelige posisjoner på flere akademiske felter. Han tok til orde for en hardhendt empirisk orientering i vitenskapen og en nyttepreget tilnærming – til vanlig kalt utilitarisme – til retten.

Gjennom sine mange artikler i Vidar og Den Constitutionelle lanserte Schweigaard også et bredt program for modernisering og utvikling av den norske nasjonen, et program med kulturelt, økonomisk og sosialt innhold. Den unge Schweigaard var grunnleggende utviklingsoptimistisk og forestilte seg at menneskeheten var på vei mot større fremskritt, gjennom at menneskene ville bli mer opplyste og tilegne seg mer og mer vitenskapelig innsikt. Spesielt var innsikt i naturvitenskapen viktig. Dette var et felles anliggende for hele menneskeheten, og man kan trygt kalle perspektivet kosmopolitisk. Optimismen hadde et sosialt tilsnitt; ved hjelp av “Menneskeaandens stedse tiltagende Indsigt i og Herredømme over Naturens Kræfter” ville også de dårligst stilte i samfunnet få bedre livsbetingelser.

For Schweigaard og hans meningsfeller i Intelligenskretsen var det ingen konflikt mellom denne kosmopolitismen og det sant nasjonale: Den nasjonale kulturen måtte utvikle seg ved å ta opp i seg internasjonale strømninger. Dessuten måtte utviklingen av den norske nasjonen komme til uttrykk i en samfunnsmessig modernisering. Det norske samfunnet måtte bygges opp gjennom “reformatoriske Paavirkninger” og “Forbedringer”. Med utgangspunkt i et slikt program polemiserte den unge Schweigaard både mot Henrik Wergeland og hans meningsfeller og mot det etablerte embetsmannsstyret i Norge. Argumentasjonen var at de første ikke skjønte at Norge måtte åpne seg mot omverdenen, mens de andre var for passive i sin styring av den norske staten.

Samtidig markerte Schweigaard seg som tilhenger av økonomiske liberalistiske ideer. I en artikkelserie fra 1836, Indførselstolden og dens Historie, argumenterte han for frihandel med utlandet.

Schweigaards ideer kan lett sees som del av et alminnelig internasjonalt tankegods i tiden. Han var sterkt preget av den liberalistiske ideologiens forestillinger om fremskrittsoptimisme og fornuftens seier, om den private eiendomsrett, åndsfrihet, rettssikkerhet og andre individuelle rettigheter. I norsk sammenheng kunne han bygge på en hjemlig ideologisk og politisk tradisjon: det opplyste eneveldet i Danmark-Norge etter 1784. En betydelig forskjell er naturligvis at Schweigaard hele sitt liv var tilhenger av den konstitusjonelle forfatningen som var innført 1814. Men den hjemlige tradisjonen er likevel viktig for å forstå de autoritære, statsvennlige innslagene i Schweigaards tankeliv og politikk.

Som universitetslærer nøyde Schweigaard seg med å publisere lærebøker. I den grad han fortsatte å være teoretisk orientert og nyskapende, kom det til uttrykk i hans forelesninger. Det finnes flere studentreferater av disse. En sosialøkonomisk forelesning fra 1847 er nedskrevet etter diktat. Den er mer kjent og innflytelsesrik enn de andre, bl.a. fordi den er blitt trykt i ettertid. I denne forelesningen avgrenset Schweigaard seg fra ekstreme former for økonomisk liberalisme. Han tok til orde for at staten hadde en viktig og nødvendig rolle å spille i det økonomiske liv, spesielt i lite utviklede land som Norge. Forelesningen fra 1847 er også viktig fordi den demonstrerer hvor nær sammenhengen kunne være mellom vitenskapsmannen Schweigaard og politikeren Schweigaard.

Schweigaard ble valgt inn på Stortinget 1842. Fra 1845 til 1869 var han uten sammenligning den mest innflytelsesrike representanten i det norske parlamentet. Det var Schweigaard selv som gjennom hele sitt voksne liv foretrakk Stortinget som arena. Hvis han hadde villet, kunne han ved flere anledninger gått inn i regjeringen. Isteden lot han sin nære kollega og meningsfelle fra Intelligenskretsen, Frederik Stang, dominere regjeringen i mesteparten av perioden. Med Jens Arup Seip, og med en mild overdrivelse, kan vi si at duumviratet – tospannet – Schweigaard og Stang i realiteten styrte Norge fra 1845 til 1870. Det er alt annet enn tilfeldig at denne perioden faller sammen med det norske embetsmannsregimets glanstid.

I nyere forskning har oppmerksomheten særlig vært konsentrert om Schweigaard som nasjonsbygger og modernisator. Et interessant felt er hans syn på statens rolle i den samfunnsmessige moderniseringen. Schweigaard var økonomisk liberalist, men han var ikke tilhenger av en ekstrem laissez-faire-ideologi, av ideer om at staten måtte bygges ned til en “minimumsstat”. Det sentrale punkt i hans økonomiske liberalisme var frihandel med utlandet. På dette punkt fløt hans moderniseringsstrategi sammen med den liberalistiske tenkemåten: Et hovedanliggende var å trumfe igjennom frihandel, og i forbindelse med dette å styrke og utvikle skipsfarten. Frihandel og en utbygd skipsfart skulle være motoren i det økonomiske oppsvinget i Norge. Samtidig skulle staten engasjere seg i å bygge ut kommunikasjoner, fjerne økonomiske privilegier og andre hindringer for et integrert innenlandsmarked, rasjonalisere bank- og pengevesenet, effektivisere jordbruket og modernisere utdannelsen. Schweigaard stod i spissen for denne moderniseringsstrategien i hele sin tid som stortingspolitiker.

Økonomiske reguleringer innad i Norge var i det store og hele blitt stående i årene etter 1814. Men mot slutten av 1830-årene gjorde Stortinget de første forsøkene på å bygge ned og avskaffe slike reguleringer, med en lov av 1839 om avvikling av håndverkerlaugenes privilegier. Fra 1840-årene ble avreguleringen gjennomført mer systematisk, med Schweigaard som den ledende kraft: Innenlandshandelen ble frigitt gjennom lover av 1842 og 1866, håndverkerprivilegiene ble helt avskaffet i en lov av 1866, og de såkalte sagbruksprivilegiene ble fjernet 1854. Samtidig ble vernetoll mot utlandet satt betydelig ned eller fjernet, og staten tok initiativ til å bygge ut veier, kanaler, broer og telegraflinjer. 1854 ble den første jernbanen i Norge, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll, åpnet.

Denne moderniseringspolitikken var usedvanlig vellykket, i det minste på kort sikt, og bidrog til et voldsomt økonomisk oppsving i Norge mellom 1840 og 1870. På Stortinget var Schweigaard nødt til å ta hensyn til en majoritet av bonderepresentanter. Det var nødvendig med både samarbeidsevner og taktisk kløkt for å få tilstrekkelig mange bonderepresentanter med på nedsettelse av toll og bevilgninger til kommunikasjoner. Men ideologisk var også bøndene preget av den økonomiske liberalismens tenkemåte, og jevnt over var bøndene positive til å fjerne innenlandske økonomiske privilegier og stengsler. Schweigaards pragmatiske syn på statens rolle, og de autoritære trekkene i hans ideologiske holdning, kom for øvrig til uttrykk ved at han var en iherdig talsmann for alkoholforbud i Norge.

Rent maktpolitisk var Schweigaard hele tiden tilhenger av et elitestyre, innenfor de konstitusjonelle rammer som Grunnloven foreskrev. Han la vekt på maktfordelingsaspektet i Grunnloven, og han motsatte seg alle forsøk på å reformere det politiske systemet i demokratisk retning. Da Europa ble rystet av samfunnsomstyrtende krefter 1848, og man så tegn til slike krefter i Norge også, gjorde Schweigaard det klart at de om nødvendig måtte møtes med “Bly og Jern”. Mot slutten av sin politiske karriere, på Stortinget 1868–69, måtte Schweigaard konstatere at en aggressiv opposisjon, anført av den radikale intellektuelle Johan Sverdrup, så ut til å true embetsregimets etablerte herredømme.

Anton Martin Schweigaard levde i et lykkelig ekteskap med sin Caroline, og det er både betegnende og rørende at han døde plutselig bare få dager etter hennes bortgang 1870. Deres felles bisettelse fant sted fra Trefoldighetskirken i Christiania 5. februar, og de ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund. Ved en nasjonalinnsamling samme år ble det skaffet til veie midler til å få reist en statue av Schweigaard, som ble utført av Julius Middelthun og avduket på Universitetsplassen 1883. Den nye hovedforbindelsen mellom Christiania og den tidligere forstaden Oslo (Gamlebyen) fikk 1879 navnet Schweigaards gate.

Verker

    Et utvalg

  • Om Nødvendigheden af at indskrænke Sprogstudiets Omfang i den lærde Undervisning, i Vidar 1832, s. 1–5 og 9–12
  • Fortsatte Betragtninger over Bankens uforanderlige Vexlingsforhold, ibid. 1833, s. 57–60, 65–72 og 82–87
  • Betragtninger over Retsvidenskabens nærværende Tilstand i Tydskland, i Juridisk Tidsskrift (København) 1834, s. 292–340
  • De la philosophie allemande, i La France Littéraire (Paris) 1835, s. 49–106
  • Indførselstolden og dens Historie, i Den Constitutionelle nr. 97–101/1836
  • Norges Statistik. Første Halvdel, 1840
  • Den norske Handelsret, 1841
  • Den norske administrative Ret, 1842
  • Commentar over den Norske Criminallov, 2 bd., 1844–46 (3. utg. 1882–83)
  • Den norske Proces, 3 bd., 1849–58 (5. utg. 1891)
  • Anton Martin Schweigaards Barndom og Ungdom 1808–1835. Breve og Erindringer, utg. av L. M. B. Aubert, 1883
  • Ungdomsarbeider, utg. av O. Jæger og F. Stang, 1904
  • Se også verkliste i NFL, bd. 5, 1901, s. 208–211

Kilder og litteratur

  • B. Bjørnson: Nekrolog i Norsk Folkeblad nr. 11/1870
  • E. Rygh: nekrolog i Mgbl. nr. 35/1870
  • Aa. O. Vinje: Om Schweigaard, 1870
  • E. Hertzberg: Professor Schweigaard i hans offentlige Virksomhed 1832–1870, 1883
  • NFL, bd. 5, 1901
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • W. Keilhau: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • C. Lund: A. M. Schweigaard som stortingspolitiker, 1958
  • J. A. Seip: Utsikt over Norges historie, 1974
  • d.s.: “A. M. Schweigaard og liberalismens dilemma”, i Politisk ideologi. Tre lærestykker, 1988
  • Ø. Sørensen: A. M. Schweigaards politiske tenkning, 1988
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Tegning (brystbilde) av Johan Sebastian Welhaven, 1831; p.e
  • Radering (etter Welhavens tegning) av Johan Nordhagen, u.å.; gjengitt som frontispis i Schweigaards Barndom og Ungdom, 1883
  • Maleri (brystbilde) av Carl Lehmann, antakelig 1840-årene; Berg Kragerø Museum
  • Maleri (brystbilde) av Adolph Tidemand, 1844; UiO (kopi, utført av Nana Schweigaard, 1914; Oslo Bymuseum)
  • Tegning (skulderbilde) av Aasta Hansteen, 1855; NG
  • Maleri (brystbilde, flere versjoner) av Knud Bergslien, 1857; p.e
  • Byste (gips) av Olaf Glosimodt, 1858; NG
  • Byste (marmor) av d.s., 1861; UiO
  • Maleri (halvfigur) av Chr. Olsen, ca. 1870; Berg Kragerø Museum
  • Byste (marmor) av Julius Middelthun, 1870–72; NG og UiO
  • Byste (marmor) av d.s., 1875; Stortinget
  • Statue (bronse, helfigur) av d.s., 1883; Universitetsplassen, Oslo
  • Byste (bronse) av d.s., 1884; Byparken, Kragerø