Anton Johanson var fiskerbonden fra Finnmark som omkring 1914 ble kjent over hele Skandinavia for sine profetier og spådommer om kommende katastrofer, kriger og ulykker.
Som ung gutt og eldst blant åtte søsken utvandret Johanson i slutten av 1860-årene fra Sverige til den sjøsamiske bygda Lebesby i Vest-Finnmark. Han kom fra en nybyggerfamilie i den svenske grensebygda Tärnaby. Store deler av slekten og familien flyttet senere til Finnmark, hvor de etablerte seg som fiskerbønder. Selv drev Johanson småbruket Gislåtten i Lebesby kommune. Som ungdom og voksen mann fungerte han som kirketjener i Lebesby kirke i flere tiår. I 26 sommersesonger deltok han dessuten som høyt verdsatt assistent ved Norges Geografiske Oppmålings kartlegging av Finnmarksvidda. I hjembygda innehadde han flere kommunale og lokalpolitiske tillitsverv. Utenfor Finnmark ble Johanson imidlertid kjent for sine dystre forutsigelser av verdensbegivenheter.
Sin første åpenbaring fikk Johanson påsken 1884 under en nattverdgudstjeneste i Lebesby kirke. Storsynet som han er blitt husket for, kom i november 1907. Han fikk vite at en verdenskrig skulle bryte ut om 7 år (krigsutbruddet kom juli/august 1914), dessuten fikk han “se” sykdommer, epidemier, ulykker og voldsomme naturkatastrofer. Av guddommen fikk han forelagt en kalender, slik at han kunne se hendelsene i kronologisk rekkefølge. Han så blant annet Titanics forlis 1912 og spådde spanskesyken før den brøt ut i mai 1918.
Bortsett fra sin nærmeste familie fortalte Anton Johanson ingen om sine kraftige syner før 1912. Gjennom intervjuer og reportasjer stod han 1913 og 1914 frem med sine forvarsler om den første verdenskrig og andre sentrale begivenheter frem til 1953. Dermed fikk Johanson en rekke tilnavn som “krigsprofeten”, “lapplandsprofeten”, “finnmarksprofeten” og “Lebesbymannen”. 1918 og 1920 kom det ut et svensk hefte og en bok om synene til fiskeren fra Nord-Norge. Disse publikasjonene ble bestselgere og gjorde Johanson berømt over hele Norden.
Siden Lebesbymannen oppfattet seg selv som Guds sendebud for å varsle europeiske statsledere om forestående hendelser, la han ut på tre lengre reiser 1913, 1918 og 1919. De to første reisene brakte ham til Kristiania og Stockholm, mens den siste gikk til Berlin i et mislykket forsøk på å advare keiser Wilhelm 2 om Tysklands skjebne.
Anton Johansons religiøse tro var basert på det gammeltestamentlige bildet av Gud. Han så på seg selv som pekefinger for en streng og vred Herre – en Gud som straffet menneskenes ondskap med pest, hungersnød og krig. Sterk gudstro, salmesang og bønn kunne imidlertid skåne et land for Guds vrede. Det uvanlige med Johanson som profet var at han arbeidet for at Guds åpenbaringer ikke skulle bli virkeliggjort. For ham var det maktpåliggende å hindre at spådommene gikk i oppfyllelse. Dersom et lands ledere og folk vendte seg til Gud og bad om tilgivelse for sin syndefulle atferd, kunne de verste begivenheter avverges. Han mente f.eks. at kristne bønner gjorde at den første verdenskrig tok en tidligere slutt enn han hadde spådd. Når hans profetier ikke slo til, forklarte han det ofte med at bønn hadde avverget hendelsen. Svært mange av hans visjoner ble dessuten offentliggjort etter at begivenhetene hadde funnet sted.
Stillfaren, rastløs, hjelpsom, troskyldig og gudfryktig er karakteristikker som har vært brukt om Lebesbymannen. I ettertid har kommentatorer trukket frem hans livlige fantasi, innbilningskraft og overdrevne forestillinger om egen storhet og betydning.
Fra 1919 til sin død levde Johanson i Kristiania/Oslo, trolig under svært kummerlige kår. Etter eget ønske ble han gravlagt i hjembygda, hvor det 1991 ble reist en bauta over ham. 1999 åpnet en museumsutstilling om hans liv ved Lebesby bygdetun. 2001 ble det laget en dokumentarfilm om Lebesbymannen.