Anton Brandt var professor i patologi og patologisk anatomi ved Norges veterinærhøgskole fra 1941 til 1951. Han var en av Norges fremste veterinærer og Landbruksdepartementets rådgiver for smittsomme husdyrsykdommer.
Han var født i Nesseby, der faren var sogneprest og prost. Få år etter at han var født, flyttet familien til Meldal i Sør-Trøndelag. I den store og romslige prestegården der Anton Brandt vokste opp sammen med sju søsken, var det til enhver tid en eller flere unge damer fra “kondisjonerte” familier for å lære å føre stor husholdning. Både Anton og hans brødre fant sine ektefeller blant disse. Brandt reiste til Kristiania og tok examen artium der 1912. Samme høst reiste han til København og startet studiene ved Den kgl. Veterinær- og Landbohøjskole. Han hadde opprinnelig lyst til å bli lege, men hans far hadde allerede bestemt at det var dyrlege han skulle bli. Brandt hadde mange talenter. Allerede i studietiden var han kjent for sin interesse for lyrikk. Han skrev en lang rekke dikt og sanger. Han var en inspirert taler og var svært populær blant medstudentene.
Etter veterinæreksamen med utmerket resultat 1919 fikk han stilling som assistentveterinær ved Cheval dyreklinikk i Oslo. Der ble han til han 1922 ble ansatt som distriktsveterinær i Søre Valdres med bopel på Bagn. Han ble fort godt likt i bygda, og det var stor skuffelse da han 1927 ble avdelingssjef ved Veterinærinstituttet i Oslo.
Han arbeidet i denne stillingen helt frem til han ble konstituert som professor i patologi og patologisk anatomi ved Norges veterinærhøgskole 1941. Ved siden av en stor vitenskapelig innsats drev han en utstrakt publikasjonsvirksomhet både når det gjaldt faglige og fagpolitiske emner. Hans viktigste vitenskapelige arbeid var forskningen av tuberkelbakteriens typebestemmelse og patogenitet. På dette området høstet han stor anerkjennelse, både nasjonalt og internasjonalt.
Han var ofte benyttet som Landbruksdepartementets fremste rådgiver ved utbrudd og bekjempelse av smittsomme husdyrsykdommer. Det var særlig ved den store miltbrannepidemien i Buskerud og Vestfold i midten av 1930-årene og munn- og klauvsjukeepidemiene samtidig og noe senere at han stod sentralt, både når det gjaldt planlegging og direkte innsats ute i felten.
I denne perioden hadde han flere permisjoner for å drive vitenskapelige studier ved veterinære forskningsinstitusjoner i Tyskland, Danmark og Sverige, samt ved Universitetet i Oslo. Han ble 1928 valgt til sekretær for sentralstyret i Den Norske Veterinærforening, og 1931–48 var han redaktør for Norsk Veterinærtidsskrift (fra 1948 Medlemsblad for Den Norske Veterinærforening). Han fortsatte som fagredaktør i bladet helt frem til sin død. Fra 1935 til 1945 var han først varamedlem, senere medlem av sentralstyret, 1945–48 formann. Etter krigen lå organisasjonsarbeidet nede, men under Brandts ledelse ble foreningen reorganisert og utviklet til en profesjonell yrkesorganisasjon.
Han var fastlønnet veterinærkaptein helt fra 1924, og ved siden av sine omfattende oppgaver som vitenskapsmann og organisator fant han tid til å undervise i veterinærmedisin og tilgrensende fag ved Krigsskolen og flere militære befalsskoler i Oslo-området.
1948 ble han valgt til rektor ved Norges veterinærhøgskole. Her fikk han store oppgaver med å modernisere undervisningen og få skolens forskjellige avdelinger til å fungere mer samstemt. I vervet som rektor fikk han fungere bare tre år. Selv om han var et typisk friluftsmenneske og en habil idrettsmann, med bl.a. idrettsmerket i gull tre ganger, så han seg nødt til å frasi seg gjenvalg 1951 etter å ha hatt vanskeligheter med hjertet. Han fortsatte i stillingen som professor helt til han døde på sitt kontor på Norges veterinærhøgskole 14. november 1951.
Anton Johnson Brandt var en av våre fremste veterinærer, han var dessuten meget populær, også i utlandet. Han var æresmedlem i alle de nasjonale veterinærorganisasjonene i Skandinavia og ble også utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. På tross av sin opptatte hverdag og de tidkrevende verv fant han også tid til å dyrke sine interesser for lyrikk og ta seg av familien på en omsorgsfull måte.