Organisasjonskvinne. Foreldre: Boktrykker Maurice Arosa Roosevelt og Raymonde Schaeffer. Gift 1953 i Paris med cand.philol. Henrik Peter Thommessen (12.9.1931–14.4.2012), sønn av bokhandler Olaf Thommessen (1906–66; sønn av Rolf Thommessen, 1879–1939) og Caroline Marie (“Mimmi”) Reimers (1906–83), ekteskapet oppløst 1978.

Annette Thommessen grunnla og ledet NOAS – Norsk Organisasjon for Asylsøkere – fra 1984 til sin død. Gjennom sitt arbeid påvirket hun i betydelig grad utviklingen av norsk flyktning- og asylpolitikk.

Hun var født et steinkast fra Eiffeltårnet og vokste opp i en fransk middelklassefamilie med betydelige forventninger knyttet til seg. Som barn slet hun med dårlig helse og hadde flere opphold på sanatorium. Her ble hun som 12-åring feilaktig holdt ansvarlig for et frimerketyveri, noe som gav henne en sterk og uforglemmelig urettferdighetsopplevelse. Hun tok filologutdannelse ved Sorbonne-universitetet og begynte som tolk og translatør ved NATO-hovedkvarteret i Paris. Her traff hun en ung norsk sersjant som kom til å bli hennes mann. De giftet seg 1953 og flyttet til Norge året etter.

De første årene i Norge kombinerte Annette Thommessen tilværelsen som hjemmeværende firebarnsmor med arbeid som tolk og translatør ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås i Bærum. Hun var også meget teaterinteressert og deltok aktivt i oppbyggingen av et amatørteater ved Ris skole. 1965–74 arbeidet hun som regiassistent i Fjernsynsteatret og ved Oslo Nye Teater og 1974–81 som tolk og sekretær i Elkem.

Etter skilsmissen 1978 engasjerte hun seg politisk i Venstre, men valgte samtidig å ta opp igjen et bredere samfunnsmessig engasjement. Den første utfordringen skulle bli de vietnamesiske båtflyktningene. Hun kom med i ledelsen for det frivillige flyktningarbeidet gjennom Lysekil-aksjonen 1979, der Eigil Nansen var en av hennes samarbeidspartnere. Dette var en pragmatisk kampanje som bestod i å utstyre et skip og seile ut for å ta opp båtflyktninger og føre dem til Norge. Annette Thommessen sa at hun fra da av var grepet av “flyktningarbeidbasillen”. Neste trinn var å starte organisasjonen Vietnamflyktningenes venner, siden den naturlige utfordringen var å ta vare på dem som var kommet til landet.

Flyktningarbeidet ble nesten et fulltidsengasjement for Thommessen fra 1978/79. Ved siden av arbeidet hun som informasjonsleder i den private hjelpeorganisasjonen CARE Norge 1981–82 og som yrkeskonsulent for flyktninger ved Statens Attføringsinstitutt 1982–85. Hun erfarte her begge sider ved norsk flyktningpolitikk. Da asylsøkerne kom til Norge for fullt fra midten av 1980-årene, så hun med et skarpt blikk hvor dårlig forberedt Norge var som mottakerland.

1984 tok Annette Thommessen initiativet til å opprette organisasjonen NOAS for å ivareta asylsøkernes rettigheter i Norge. Uten sikret økonomi ble arbeidet dratt i gang fra lånte lokaler i Atheneum Forlag. Arbeidet i NOAS var tosidig: På den ene siden ble det utviklet et konsept for å gi flyktningene en relevant innføring i deres situasjon og rettigheter i Norge; på den annen side ble det en prioritert oppgave å følge med på om det offentlige, gjennom Statens Flyktningesekretariat og senere UDI, fulgte opp sine internasjonale flyktningpolitiske forpliktelser.

I flyktningpolitisk sammenheng var Thommessen en pioner, og gjennom oppbyggingen av NOAS fremstod hun som en “brannfakkel” og pådriver for asylsøkernes interesser. En sak som gjaldt noen iranske asylsøkere gav organisasjonen det første mediafokus 1985, da Thommessen medvirket til å få brakt de seks utviste iranerne tilbake til Norge.

Annette Thommessen hadde en egen evne til å beherske den politiske balansegangen gjennom å kunne bygge et tillitsforhold til politiske antagonister. Hun var frittalende og kompromissløs i rettighetsspørsmålet og stod i dialog med ledende politikere på feltet. Med sin pågående kommunikasjonsform trådte hun med tydelighet inn i samfunnsdebatten og var med på å sette dagsorden. 1992 mottok hun Fritt Ords pris og året etter Humanistprisen. Ved sin død 1994 etterlot hun seg en veletablert og anerkjent organisasjon, som var blitt en sentral aktør i norsk flyktning- og asylpolitikk. Annette Thommessens minnefond deler årlig ut en ærespris til organisasjoner som driver tiltak for å skape forståelse for flyktninger og asylsøkeres situasjon i Norge.

  • NOAS ark. Norge og utfordringen (sm.m. S. Viksveen), 1987
  • Vietnamese refugees in Southeast Asia. Report from a mission to South Asia (sm.m.fl.), 1989
  • Artikler i Dagbl. 6.8.1985, Vårt Land 9.8.1985 og Allers 10.9.1985
  • A. Thommessen og S. Viksveen: NOAS ark, 1987
  • Haugesunds Avis 18.5.1990
  • H. Børde, A. J. Kjær og F. Kristoffersen (red.): Fyrverkeri i minefelt. Festskrift til Annette A. Thommessen, 1992
  • NOAS ark, nyhetsbrev, 1992–93
  • Harstad Tidende 3.12.1993
  • HEH 1994
  • opplysninger fra Thommessens sønn Christian Thommessen