Anne Mogensdatter Løset var blant de om lag 250 kvinnene som ble dømt og henrettet som heks i Norge i perioden 1578–1695. Hun var en av de siste her i landet som ble henrettet for påstått trolldomskriminalitet.
De få kildespor vi har etter Anne Løset, stammer fra sorenskriverens referat fra noen tingsamlinger på Ytre Søre Sunnmøre 1679. Av referatene fremgår det at hun var en godt voksen og fattig kvinne som bodde alene på Syvde. Hun var trolig ugift, men hadde en datter ved navn Marit Jetmundsdatter, gift og bosatt i Nordfjord. For å klare seg til livets opphold måtte Anne dra gårdimellom for å tigge. Når hun ble nektet almisser, svarte hun med skjellsord og trusler om sykdom og ondskap. Det er nok dette som ligger bak naboenes anklager om trollskap. Annes saftige forbannelser og ukvemsord ble tatt bokstavelig. Samtidig var sunnmørsfogden Peder Lauritzen Kjærulf fast bestemt på å utrydde hekseriet fra sitt distrikt og dermed villig til å ta bygdefolkets anklager på alvor gjennom rettslig etterforskning.
I området Vanylven og Syvde ble det mellom 1679 og 1683 reist flere trolldomssaker. Minst 8 personer kom for retten anklaget for skadelig magisk virksomhet. Tre av disse havnet på bålet (se Ingebrikt Størkersson), og Anne Løset var den første. Saken mot henne ble behandlet på ting for Rovde skipreide på Leikanger 16.7.1679, på høstsamling samme sted og deretter på tinget for Vanylven skipreide på Ytre Tunem 29.10.1679. Dommen falt på et ting i Borgund skipreide 3.–4.12.1679. Av saken mot nabokvinnen Marit Johansdatter fra april 1680 fremgår det at Anne ble henrettet med ild og bål i slutten av desember 1679.
Saken begynte med at en av hennes naboer, som var svak og sengeliggende i tre år, mente seg forgjort av Anne. Hun ville hevne seg på ham fordi han en gang slo til hennes datter. Ondskapen kom sigende på ham, slik Anne hadde forutsagt. Det ble ført en del vitner i saken om hvordan hun stjal livsgnisten fra ham. Deretter bestemte retten at saken skulle utforskes videre gjennom innsamling av bevis og vitneprov.
Under sakens behandling vitnet flere bygdefolk om Annes trollskap. Hun fikk dårlig skussmål av tingallmuen, som sa at hun alltid har hatt et dårlig rykte på seg. For å understreke sitt poeng om at trollskapen lå i blodet, fortalte de at bestemoren hennes var brent for trolldom. Anne ble anklaget for en lang rekke forhold, blant annet for sykdomsangrep både på folk og husdyr. Av vitneprovene fremgår det at hun også hadde helbredet syke kyr. Forestillingen om at én og samme person både kunne helbrede og skade er et velkjent moment ved det folkelige magiunivers. Grensen mellom svart og hvit magi var flytende.
En tjenestejente hadde på dødsleiet klaget sin sykdom på Anne. Dette ble fremført som et særlig sterkt vitneprov i saken. Et menneskets siste ord var å betrakte som sannhetens øyeblikk og ble derfor tillagt stor bevisverdi.
Selv stod Anne Løset lenge fast ved sin uskyld og ropte høylytt på hjelp fra Jesus. Ved forhøret 29.10.1679 kom det frem at hennes sjelesørger Axel Olufsen hadde kommet med sterke formaninger om at hun måtte tilstå “for hennes sjels salighet og dersom hun ville nyte nåde av Gud”. Deretter bekjente Anne at hun var skyldig og avla full tilståelse. Under rettsmøtene tidlig i desember 1679 bekreftet hun sin tilståelse og oppgav navnene på dem hun utførte ondskap sammen med. Sammen med fire navngitte kvinner hadde hun blant annet deltatt på julefest med Satan på Dovrefjell 1678.
Etter hvert som Anne tilstod, kom de mest fantastiske fortellingene på løpende bånd. Motivene i historiene er imidlertid nokså vanlige fra lignende trolldomsprosesser over hele Europa. Svartekunstene lærte hun først av sin egen mor, som også leverte henne til Satan og bad henne bli hos ham og tjene ham. Gjennom å gjøre seg usynlig med Satans hjelp kunne hun utføre djevelskap uten at noen oppdaget henne. Noen personer stod opp på tinget og sa at Anne plutselig kunne dukke opp for så å forsvinne like raskt. Ingen visste hvor hun kom fra eller hvor hun drog. Folk så bare liksom en hvit kåpe som svevde over vann og jord.
I et par innførsler i justisprotokollen blir Anne Løsets ondskapsanslag beskrevet som gand. Ganden styrte hun i mennesker og dyr, og den opplevdes som “noe ilt mellom hud og kjøtt”. Folk kunne kjenne en hard gjenstand når de befølte kroppen. En person beskrev ganden ved å fortelle at den var spiss i begge ender, og den stakk og pinte ham mye. En tjenestejente ble rammet av Annes hekseskudd som om hun “fikk en sting gjennom ryggen”. Det falt også ut et stykke av kroppen der ganden trengte seg inn.
I løpet av 1600-tallet er det registrert 19 trolldomssaker fra Sunnmøre. De aller fleste er fra området Anne Mogensdatter Løset kom fra. Ifølge tradisjonen stod bålet over henne på Rovdeskjæret.