Politiker. Foreldre: Bonde Knut Andreas Enger (1924–) og kirketjener Aslaug Olberg (1926–). Gift 1975 med konsulent Geir Lahnstein (22.2.1946–), sønn av oboist Kees Lahnstein (1902–75) og Randi Guldahl (1912–93), ekteskapet oppløst 1996.

Anne Enger Lahnstein var 1990-årenes ubestridte leder i Senterpartiet. Men det var kampen mot norsk EU-medlemskap som gav henne nasjonal autoritet og gjorde henne til en sentral politiker også utenfor hennes eget parti.

Anne Enger Lahnstein ble den første senterpartileder som ikke hadde yrkesbakgrunn fra landbruket. Hun er riktignok født og oppvokst på en gård i Trøgstad og tok examen artium ved Askim gymnas 1968, men utdannet seg som sykepleier og diakon. Fra 1969 var hun knyttet til Diakonhjemmets sykepleieskole og sosialhøgskole i Oslo, først som elev og siden som lærer. 1978–79 var hun leder for Folkeaksjonen mot fri abort. Hennes abortsyn var preget av en prinsipiell motstand mot at det skulle være kvinnens private beslutning. Hun ønsket en nemnd bestående av kvinnen selv, en kvinnen selv utpeker, samt en representant for samfunnet.

1980–85 var Lahnstein gruppesekretær i Senterpartiet, og 1985–2001 var hun innvalgt på Stortinget fra Akershus, selv om hun hele sitt politiske liv har vært bosatt i Oslo. Hun hadde sentrale tillitsverv i Senterpartiet – som leder av Oslo-partiet, gruppesekretær, nestleder og stortingsrepresentant – uten å bli oppfattet som tung rikspolitiker. Heller ikke da hun 1989 ble valgt til parlamentarisk leder, ble hun særlig synlig. 1991 ble hun valgt til leder av Senterpartiet, til dels under motstand fra partiets venstrefløy. Hun ble fortsatt betraktet som den tidligere leder Johan J. Jakobsens forlengede arm.

Høsten 1989 inngikk Senterpartiet regjeringssamarbeid med Høyre og Kristelig Folkeparti. Lahnstein tok over som parlamentarisk leder og styrte oppløsningen av regjeringen i november 1990. Bakgrunnen var forholdet til EØS-avtalen og motstand mot det som ble kalt tilpasning til norsk EU-medlemskap. Da bruddet kom, pekte Lahnstein på Arbeiderpartiet som regjeringsalternativ. Dermed var Senterpartiets brudd med den borgerlige blokk et faktum. Med EU-kampen ble det nye politiske mønsteret tydeligere.

Under Lahnsteins ledelse gjorde Senterpartiet et historisk godt valg 1993. Med 32 mandater ble det Stortingets nest største parti. Dette ble utgangspunktet for et samarbeid mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, det såkalte sentrumssamarbeidet. Frem mot valget 1997 var det særlig Lahnstein som drev dette frem som regjeringsalternativ. Etter en del strid og debatt overlot hun statsministerkandidaturet til Kjell Magne Bondevik. Da regjeringen Jagland gikk av etter valget, var veien åpen for sentrumsregjeringen med Bondevik som statsminister. Men regjeringsdannelsen var i første rekke Anne Enger Lahnsteins politiske verk. Selv valgte hun Kulturdepartementet. Dessuten ble hun visestatsminister. Høsten 1998 ble Bondevik sykmeldt for en lengre periode, og Lahnstein overtok.

Frem mot folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap høsten 1994 stod Anne Enger Lahnstein frem som nei-sidens ledende politiker uten annen formell plattform enn ledervervet i Senterpartiet. Hun hadde ingen tillitsverv i den organiserte nei-bevegelsen. Det var pressen som gjorde henne til “nei-dronningen”. Til å begynne med var det noe nedlatende og lett ironisk over måten hun ble behandlet på. Ja-siden mente det var mye å vinne på å gjøre lederen for “bøndenes parti” til nei-sidens fremste skikkelse. Uten selv å trenge seg frem fylte hun etter hvert rollen med politiske styrke og vilje og ikke minst med personlig integritet. I sin EU-motstand la hun først og fremst vekt på konstitusjonelle og demokratiske argumenter.

Som statsråd var Lahnstein sterk og myndig. I ettertid er det særlig hennes innsats for å få vedtatt bygging av ny opera som vil bli husket. Våren 1999 hadde hun også ansvar for Olje- og energidepartementet. I løpet av den korte perioden som oljeminister grep hun direkte inn i Statoil ved å avsette styret etter store og ukontrollerte overskridelser i utbyggingen av Åsgard-feltet. Mange vil likevel mene at utnevnelsen av Gunnar Stålsett til ny biskop i Oslo ble Lahnsteins og Senterpartiets viktigste handling som medlemmer av regjeringen Bondevik. Samtlige statsråder fra Kristelig Folkeparti stemte for en annen kandidat.

Våren 1999 overlot Anne Enger Lahnstein ledelsen av partiet til Odd Roger Enoksen. I god tid før valget 2001 gav hun beskjed om at hun ønsket å trekke seg fra politikken, og høsten 2001 overtok hun stillingen som generalsekretær for Redningsselskapet (NSSR). Fra 2003 er hun fylkesmann i Østfold. Hennes store prosjekt – sentrumsalternativet – overlevde ikke stortingsvalget 2001, selv om regjeringsdannelsen 1997 ble et viktig bidrag til en nødvendig omstrukturering av det politiske landskapet i Norge.

  • EU og Grunnloven, 1993
  • Grønn dame – rød klut, 2001
  • R. Madsen: Motstraums, Senterpartiets historie,bd. 2, 2001
  • diverse artikler i Dagbl.,Aftenp.og VG
  • samtale med Anne Enger Lahnstein juni 2001