Sanger (sopran). Foreldre: Harald Berntsen (1901–74) og Arnhild Rossetnes (1916–91). Gift 1) 1966 med Erwin Fötschl (1934–), ekteskapet oppløst 1967; 2) 1969 med Øyvind Gunnarsjaa (1942–), ekteskapet oppløst 1987.

Anne-Lise Berntsen er en av våre fremste sangere, og har med en teknisk suveren stemme, et betydelig dramatisk talent og innlevde tolkninger gjort seg særlig bemerket innen samtidsmusikk.

Anne-Lise Berntsen vokste opp i Nordbygda i Eggedal. Takket være radioen og foreldrenes rikholdige bokhylle utviklet hun snart en altoppslukende interesse for kunst og kultur, og 18 år gammel reiste hun til Salzburg for å studere ved Mozart-akademiet. Der interesserte hun seg imidlertid for alt annet enn hovedfaget, som var sang. Omgivelsenes forventninger og ambisjoner føltes som et press hun ikke klarte å forholde seg til. Hun avsluttet studiene 1965, og året etter giftet hun seg med Erwin Fötschl. De fikk en sønn samme år, men ekteskapet ble kortvarig, og allerede 1967 var skilsmissen et faktum. 1969 flyttet hun så sammen med Øyvind Gunnarsjaa; de giftet seg senere samme år og fikk en datter året etter.

Hun hadde fortsatt et ambivalent forhold til sang, men behovet for å realisere seg selv førte til at hun tok opp igjen sangstudiene. 1978 debuterte hun i Aulaen i Oslo. Samtidig vaktes hennes interesse for den gryende barokkmusikk-bølgen. Hun medvirket til etableringen av Oslo Consort og Skandinavisk Barokkensemble, og fikk et nederlandsk statsstipend for å videreutvikle denne interessen.

Helt tilfeldig prøvesang hun 1982 på Operahögskolan i Stockholm. Hun kom inn, noe som har vist seg å være et lykkelig valg. Scenedebuten fikk hun under Festspillene i Bergen 1984 med Schönbergs Pierrot Lunaire, et verk hun betraktet som sitt musikalske testament. Plateinnspillingen av dette verket ble nominert til en Spellemannpris. Deretter fulgte tre år som solist ved Kungliga Operan, Stockholm, men de langvarige fravær slet på familielivet, og 1987 kom det til ny skilsmisse. 1987/88 turnerte hun så i Japan med samtidsmusikk, før hun fikk sitt definitive gjennombrudd i tittelrollen i Puccinis Turandot ved Folkoperan i Stockholm 1988. “En kompromissløs og usentimental tolkning,” skrev kritikken.

1989 sang hun tittelrollen i Ariadne på Naxos ved Stora Teatern i Göteborg, og samme år fikk hun Norsk Kassettavgiftsfonds etableringsstipend. Den tildelingen skapte imidlertid en del oppmerksomhet i mediene som Anne-Lise Berntsen i ettertid gjerne skulle ha vært foruten. Utover i 1990-årene har hun hatt engasjementer ved Det Kongelige Teater i København som Marie i Alban Bergs Wozzeck (1990), drømmerollen ifølge henne selv, og som Carmen 1992. 1991 debuterte hun på Den Norske Opera som Kostelnicka i Leos Janaceks Jenúfa. To andre store kunstneriske seire kom i Malmö – en scenisk versjon av Henryk Goreckis 3. symfoni 1994, og i Hans Gefors' opera Vargen kommer 1997/98. Den kvinnelige hovedrollen Lollo ble skrevet for Anne-Lise Berntsen.

Stemmen er intens og uttrykksfull, og utnyttes som verktøy for å trenge inn i hvert verks innerste vesen. I plateinnspillinger har Helge Iberg utnyttet hennes usedvanlige stemmeomfang og dramatiske og humoristiske talent i opera-pastisjen Det ondes problem etc., og på Ludo utforskes og lekes det kammermusikalsk med sentrale verker i musikkhistorien. Folketoner og salmer på Engleskyts var lenge svært populære i USA og Canada. Anne-Lise Berntsen har hatt solistkonserter i Europa, USA og Japan, og har konsertert med samtidsmusikkensembler over hele verden. 1999 har hun dessuten hatt en spillefilmrolle i Hilde Heiers Suffløsen.

    Plateinnspillinger

  • Bibalo: Gespenster, 1985
  • Fanshawe: African Sanctus, 1987
  • Mussorgskij: Songs and Dances of Death/Sibelius/Wagner, 1990
  • Berg/Kvandal/Sjostakovitsj, 1990
  • Gaathaug: Sanger, op.33, 1990
  • Iberg: Det ondes problem etc., 1991
  • Engleskyts, 1993
  • Schönberg: Pierrot Lunaire, 1994
  • Gorecki/Gubaidulina, 1995
  • Ludo, 1997
  • Thoresen: From the Sweet Scented Streams of Eternity, 1998