Sykepleier og politiker. Foreldre: Snekker Sven Wilhelm Bergenheim og helsesøster Anne-Cathrine Ottesen. Gift 1) 1976 med konsulent Stein von Krogh Finstad (21.10.1947–), ekteskapet oppløst; 2) 1991 med direktør Morten Oulie (25.8.1941–).

Anne Lise Bergenheim ble en offentlig kjent person da hun under sykepleieraksjonen 1972 ledet norske sykepleiere i deres første streik.

Hun er utdannet ved Røde Kors Sykepleierskole i Oslo og Akershus 1968. 1971 tok hun spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie og 1976 sykepleielærerutdanning ved Norges Sykepleierhøgskole. 1992/93 tok hun helseadministrativ utdanning ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet som sykepleier ved Sentralsykehuset i Akershus og ved Universitetets barne- og ungdomspsykiatriske klinikk ved Sogn i Oslo. Hun har også undervist i psykiatrisk sykepleie ved Statens spesialskole for helsepersonell på Bygdøy, hvor hun en periode var fungerende leder av skolen. Anne-Lise Bergenheim var sjefsykepleier ved Gaustad sykehus fra 1987, i perioden 1990–92 direktør samme sted. Etter at Gaustad sykehus ble samorganisert med Aker sykehus, har Anne-Lise Bergenheim fra 1996 hatt stilling som sykepleiefaglig rådgiver ved Divisjon psykiatri ved Aker sykehus.

Hennes mest markante samfunnsmessige innsats var som leder av sykepleieraksjonen høsten 1972. For første gang gikk sykepleiere i Norge ut i streik. Norsk Sykepleierforbund hadde nylig fått avvist sitt krav i arbeidsretten om å høyne sykepleiernes lønn med to lønnsklasser. Som en reaksjon på dommen ble det spontant dannet en aksjonsgruppe av sykepleiere ved sykehusene i Oslo. Aksjongruppen ble et uttrykk for at sykepleierne syntes de aldri opplevde å nå frem med sine lønnskrav. Til leder for denne aksjonsgruppen ble Anne-Lise Bergenheim valgt. Lenge før aksjonsgruppen planla streik, hadde det vært stor misnøye blant sykepleiere om lønnsforholdene. Aksjonsgruppen hadde derfor solid støtte blant norske sykepleiere, mens Norsk Sykepleierforbund offisielt tok avstand fra streiken fordi den ikke ville være lovlig. Men 11 000 sykepleiere skrev under på lister til støtte for Bergenheim og hennes aksjonsgruppe. Dette ble et problem for Norsk Sykepleierforbund, som ikke kunne støtte streiken, men som samtidig var redd for å miste medlemmer. Streiken ble av kort varighet, men fikk store oppslag i aviser og andre medier, på tross av avstemningen om Norges medlemskap i EF samme høst. Den 18. september gikk sykepleiere i Oslo ut i streik, 26. september ble streiken brakt inn for arbeidsretten og avblåst.

Til tross for at aksjonen ble dømt ulovlig, oppnådde Anne-Lise Bergenheim og resten av aksjonsgruppen at sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår ble behandlet i en egen stortingsmelding og debattert i Stortinget. Reell lønnsforhøyelse kom først to år senere for enkelte grupper av sykepleiere. Men den største gevinsten streiken gav var den positive medieomtale den og dens leder fikk, og den støtten aksjonen hadde i befolkningen.

Anne-Lise Bergenheim hadde ledet sykepleiere frem i den offentlige debatt og plassert dem på den politiske dagsorden i 1970-årene. Under hele aksjonen hadde hun hatt stor støtte blant medlemmene i Norsk Sykepleierforbund. 1979 ble hun valgt til leder av forbundet. Under hennes ledelse i perioden 1979–83 ble lønn og rettigheter for sykepleiere prioriterte områder sammen med utdanningsspørsmål. I denne perioden ble det også gjennomført en desentralisering og demokratisering av Norsk Sykepleierforbund.

Anne-Lise Bergenheim var fra 1983 til 1986 generalsekretær for Venstre, og hun var medlem av Oslo bystyre 1983–91.

  • Artikler i Sykepleien, september og oktober 1972
  • E. Lie: “Kvinnesak hver dag i fire år”, intervju med Anne-Lise Bergenheim, i Sykepleien 17.9.1987
  • K. Melby: Kall og Kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie, 1990