Blant kvinnelige norske rockartister står Anne Grete Preus i en særstilling, med en autoritet og integritet som er bygd opp gjennom flere års produksjon av musikk og tekster, med en kresen kvalitetssans og med full kontroll over karrieren. Hennes selvstendighet og styrke som artist er markert, og hun har arbeidet seg opp til en posisjon blant de mest sentrale artistene her i landet.
Preus tok examen artium ved Lillestrøm gymnas 1976 og rakk å ta grunnfag i psykologi og sosiologi ved UiO før hun ble musiker på heltid. Hun startet sin musikkarriere i 1970-årene, et tiår preget av visesang, politisk motivert musikk og kvinnekamp, og markerte seg først for et større publikum i gruppen Veslefrikk (1978–82). Denne gruppen ble en av de ledende i den nye bølgen av norskspråklig rock med klar venstrepolitisk profil. De oppnådde stor popularitet i Norge, og satte seg i respekt også i utlandet, særlig gjennom vellykkede konserter i Danmark, bl.a. på Roskildefestivalen.
I 1980-årene ble det musikalske og innholdsmessige fokus skiftet over fra det radikalt politiske til et mer urbant og moderne musikkuttrykk da hun startet gruppen Can Can (1983–86), med bassist og tidligere Veslefrikk-kollega Per Vestaby og gitaristen Jørn Christensen som sentrale medlemmer. I denne gruppen forlot Preus viserockpreget fra Veslefrikk og dyrket en røffere, mer direkte rockstil med klassisk rockbesetning (gitarer, bass og trommer) og til dels hardtslående musikk. Can Can gav ut to album, og på det ene av dem, European Rainbow, brukte hun engelsk i tekstene sine. Platen står som en av klassikerne fra denne epoken i norsk rock.
Anne Grete Preus debuterte som soloartist 1988 med et album der hun sang tekster av Jens Bjørneboe til egen musikk. Med denne platen beviste hun for seg selv og andre at hun kunne nå et stort publikum med en langt mer innadvendt og dyptpløyende type sanger enn de hun var kjent for fra Veslefrikk og Can Can. Fra og med oppfølgeren, Lav sol! Høy himmel, har hun selv stått for både musikk og tekster, og hun har utmerket seg som en av de norske artistene som i sterkest grad finsliper sine produkter språklig, musikalsk og ikke minst teknologisk. Særlig når det gjelder produksjon og bruk av teknologi har hun vist engasjement og forståelse som gir henne en dimensjon få andre kvinnelige artister har. Hun arbeidet gjennom 1990-årene med produsenten Knut Bøhn, men i forbindelse med albumet Alfabet hentet hun inn utenlandsk ekspertise, bl.a. gjennom innspilling i Peter Gabriels Real World studio i Storbritannia og samarbeid med produsenten Hector Zazou. Preus har også vært engasjert i teater- og filmmusikk, blant annet med bestillingsverk fra Den Norske Opera og musikk til stykker på Nationaltheatret.
Både som plate- og konsertartist har Preus nådd et stort publikum. Publikumssuksessen kommer ikke som en følge av kommersiell tilpasning av musikk og tekster, men snarere som et resultat av årelangt arbeid for å skape en personlig musikk av høy kvalitet. Hun har våget å gå inn i ganske intime sfærer, men uten å utlevere seg selv eller bli for privat i tekstene. Gjennom en tid der ironi og distanse til dels har vært rådende i kunsten, har hun sunget direkte, engasjert og alvorlig om store temaer og følelser uten å bli oppfattet som banal og navlebeskuende.
Gjennom de senere årene har Anne Grete Preus samarbeidet med musikere med bakgrunn fra mange forskjellige musikkformer. Hun har spilt med strykerne i Vertavo-kvartetten, med en rekke ledende norske rock- og jazzmusikere og med folk fra hiphop- og technomiljøet. Hun vant Spellemannprisen med Can Can for En lek i forhold, og for 1994 ble hun tildelt prisen både for Årets album (Millimeter), Årets låt og Årets kvinnelige artist.