Artikkelstart
Jurist og kvinnesaksforkjemper. Foreldre: Telegrafinspektør Jens Ulrik Ferdinand Bugge (1838–1906) og Anna Hermine Bugge (1840–1922). Samboer fra 15.7.1889 med professor i sosialøkonomi Johan Gustaf Knut Wicksell (20.12.1851–3.5.1926), sønn av Johan Wicksell (1806–66) og Christina Catharina Glassel (død 1857).
Anna Bugge var norsk-svensk jurist, kvinnesaks- og fredsforkjemper, en av de førende kvinnesaksforkjempere i Norge, senere også i Sverige. Hun var Sveriges første kvinnelige diplomat, den eneste kvinne i den svenske delegasjonen til Folkeforbundet fra 1920.
Hun ble født i Egersund, der hennes far var telegrafinspektør. Foreldrene var søskenbarn; de var begge av presteslekten Bugge. Da faren ble forfremmet til telegrafdirektør 1875, flyttet familien til Kristiania. Anna begynte på Nissens Pikeskole og tok middelskoleeksamen 1879 og det såkalte guvernantekurset 1881. Ved Nissens Pikeskole knyttet hun varige vennskap, særlig med Cecilie Thoresen. Anna Bugge fulgte hennes eksempel og leste videre, først på egen hånd, inntil hun og fire andre unge kvinner fikk i stand et privat artiumskurs, og 1885 tok hun examen artium som privatist ved Kristiania Katedralskole. Hun tok examen philosophicum 1887 og startet på jusstudiet, men veien frem mot juridikum ble lang med mange avbrudd. Først 1911 – 48 år gammel – fullførte hun juridisk embetseksamen ved universitetet i Lund.
Anna Bugge var blant pionerene i den organiserte kvinnesaksbevegelsen. Høsten 1883 stiftet hun og de andre på artiumskurset diskusjonsklubben Skuld, som var en av kjernegruppene bak stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) 1884. Hun var også en av “de 10” som 1885 stiftet Kvinnestemmerettsforeningen som en reaksjon på at NKF ikke satte stemmerett på programmet.
1888 ble Anna Bugge valgt til formann i NKF, 25 år gammel, den yngste formann i foreningens historie. Hun så det som en hovedoppgave å avblåse sedelighetsdebatten, som truet med å sprenge foreningen, og hevdet at seksualmoralske spørsmål var NKF qua forening uvedkommende. Hun rettet i stedet søkelyset mot kvinners manglende økonomiske selvstendighet og skisserte et program av praktiske reformer, deriblant fagutdanning og faglig organisering “for at bote de norske kvinners fattigdom”. Økonomisk selvstendighet var en forutsetning for sosial og politisk selvbestemmelse.
Da Kvinnestemmerettsforeningen samme år gikk ut i sin første aksjon, var Anna Bugge aktivt med og holdt foredrag. Men allerede våren 1889 frasa hun seg gjenvalg og reiste til Paris for aldri mer å komme tilbake. Offisielt reiste hun som representant for NKF ved en kongress arrangert av den franske regjering, men den egentlige grunnen var et kjærlighetsforhold til den svenske sosialøkonomen Knut Wicksell. Svensk presse fikk melding om forbindelsen som var inngått under overskriften “Förenade”. Samboerskapet ble formalisert ved gjensidig kontrakt som fastslo full likestilling mellom partene. Thomasine og Jonas Lie var vitner. Da paret etter et års tid bosatte seg i Sverige, ble det lagt kjelker i veien for “Sveriges första offisiella samboendepar”, som det fremgår av sønnedatterens bok. For Anna, nå Bugge Wicksell, betydde det brudd med familien i 7 år, og det konservative universitetsmiljøet i Lund hadde problemer med å godta “norsk medborgare som levde i hop med svensk samhällsomstörtare”. Først 1911, da hun hadde tatt sin embetseksamen og kunne “forsørge seg selv”, søkte hun og fikk svensk statsborgerskap.
I Sverige sluttet hun seg til stemmeretts- og fredsbevegelsen. Hun var medstifter av Landsföreningen för Kvinnans Politiska Rösträtt 1902, 17 år etter at hun hadde vært med å stifte Kvinnestemmerettsforeningen i Kristiania. Hun var med i den svenske delegasjonen til Berlin 1904 da Den internasjonale Kvinnestemmerettsalliansen ble stiftet og ble senere styremedlem, en av de få fra Norden. Hun deltok også i stiftelsen av Lunds Fredsförening (1907) og Svenska Fredsförbundet (1911), var aktiv deltaker på internasjonale kongresser og utgav en rekke publikasjoner om fredssak og kvinnesak.
1911 deltok hun i valgkampen som førte til Karl Staaffs liberale regjering. Et trettitalls “rösträttskvinnor” deltok etter – halvhjertet – løfte om stemmerett. Hun fikk i oppdrag å utforme regjeringens proposisjon, men ble, ikke uventet, forbigått i utredningen av ny ekteskapslov. Først 1921 ble løftet om stemmerett innfridd.
Fra 1920 til sin død var hun suppleant og sakkyndig i den svenske delegasjon til Folkeforbundet, og 1921 ble hun medlem av Folkeforbundets permanente mandatkommisjon. Sin siste offentlige oppgave utførte Anna Bugge Wicksell i sitt gamle fedreland. Kort tid før hun døde, holdt hun foredrag om skolespørsmål i mandatområdene. Fridtjof Nansen var blant tilhørerne i Nobelsalen.
Anna Bugge Wicksell døde 1928, etter en kreftoperasjon på Mörby lasarett i Stockholm.