Anna Caspari Agerholt var pioner innen den sosialfaglige utdanningen i Norge, og skrev den første samlede fremstilling av kvinnebevegelsens historie her i landet.
Kildene forteller intet om hennes barndom og oppvekst, men det synes ikke unaturlig om samtidige begivenheter har medvirket til å forme hennes interesse for kvinnesak og kvinnehistorie. Hun har som barn og ganske ung kunnet følge med i kampen om kvinnestemmeretten. Da hun 1910 tok examen artium ved Hamar skole, valgte hun å skrive norsk stil om temaet “Kvindens stilling i samfundet før og nu”. Hun begynte å studere filologi ved universitetet i Kristiania og ble cand.philol. 1917. Året etter tok hun pedagogisk eksamen.
I noen år arbeidet hun som lektor ved Lillehammer høyere skole, senere – etter ett års opphold i Italia og Tyskland – hadde hun vikariater ved en rekke høyere skoler i Oslo. Hennes hovedvirke ble imidlertid fra 1925 arbeidet som lærer i sosialhistorie og norsk ved Norske Kvinners Nasjonalråds sosiale kurser. Fra 1931 var hun leder for disse ettårige kursene, som inntil 1950 var det eneste utdanningstilbud for kvinner som ønsket å gå inn i sosialt arbeid. Skolen ble stanset av tyskerne ved årsskiftet 1940/41. Anna Caspari Agerholt arbeidet deretter som sekretær for Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun formidlet vinteren 1941 kontakt med protestbevegelsen mot Reichskommissar Terbovens nazifisering av den offentlige administrasjon. Nasjonalrådet deltok i protesten, og organisasjonen ble i juni 1941 overtatt av en nazistisk ledelse. Anna Caspari Agerholt måtte en tid gå i dekning.
Anna Caspari Agerholt skrev en rekke artikler i ulike tidsskrifter, særlig om litterære emner. Hennes hovedverk er imidlertid boken Den norske kvinnebevegelsens historie, som utkom 1937. Boken var et pionerarbeid, den første samlede fremstilling av en sentral side av norske kvinners historie i nyere tid. Det var også den første kvinnehistoriske fremstillingen skrevet av en person med utdannelse på universitetsnivå. Arbeidet ble mottatt med begeistring i kvinnesakskretser, men satte ingen spor blant akademisk utdannete historikere før den kom i ny utgave 1973. Da ble den en skattet oppslagsbok for det gryende kvinnehistoriske miljø ved norske universiteter.
Boken legger hovedvekt på tiden frem til 1913, og fører noe sporadisk historien videre til 1930-årene. Fremstillingen er skrevet med stor innlevelse og setter, særlig i de kapitlene som behandler tiden frem til århundreskiftet, kvinnesaksspørsmål inn i en bredere kulturell og sosialhistorisk sammenheng. Behandlingen av stemmerettskampen analyseres i et partipolitisk perspektiv med vekt på kvinneorganisasjonenes betydning som interessegrupper. Stemmerettskampen får stor plass, samtidig som Anna Caspari Agerholt var fullt klar over at stemmeretten ikke dannet noen avslutning på arbeidet for det hun kalte “den ytre frigjørelse”, kampen for likestilling. I sitt forord skrev hun at bokens emne var “kvinnesak i snevreste forstand, kampen for kvinnens likestilling med mannen”. Hovedvekten er lagt på den borgerlige kvinnebevegelsens arbeid, og den sosialdemokratiske kvinnebevegelsen er viet liten oppmerksomhet som selvstendig bevegelse.
Anna Caspari Agerholt var selv aktiv i den borgerlige kvinnebevegelsen. Hun var formann i Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund 1932–34, og i en kort periode sekretær for Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun deltok på flere internasjonale kvinnesakskongresser, og ledende kvinnesakskvinner var hennes nære venner. Hun var også en høyt verdsatt lærer. Hennes undervisning ble omtalt som inspirerende og kunnskapsrik, samtidig som hun ble lovprist for sin kameratslige omgang med elevene på ski- og sykkelturer. Hennes venner og kolleger mintes henne som “dette høyreiste, spirituelle og fine mennesket hvis karakter var uten plett”.