Faktaboks

Andrew Furuseth
Andrew eg. Anders Andreassen Furuseth
Født
17. mars 1854, Romedal (nå Stange), Hedmark
Død
22. januar 1938, Washington, D.C., USA
Virke
Norskamerikansk fagforeningsleder
Familie
Foreldre: Damvokter Andreas Nielsen (1818–1911) og Marte Jensdatter (1825–85). Ugift.

Andrew Furuseth ble viden anerkjent som den store frigjører for sjømenn – en “sjøens Abraham Lincoln”. Han gjorde seg til talsmann for den forsvarsløse sjømann som seilte på verdenshavene, og han ble derved ett av mange eksempler på den store betydning innvandrere hadde i amerikansk fagbevegelse.

Furuseth var nummer fem i en barneflokk som til slutt talte 10 barn, da han ble født på en husmannsplass under gården Furuset i Romedal. Året etter flyttet familien til Damstua ved Gjetholmsjøen, hvor faren ble damvokter. Som 8-åring ble Anders satt bort som legdslem hos bonden Jonas S. Schiøtz på gården Østby. Schiøtz oppdaget guttens gode evner og hjalp ham med skolegang. Etter konfirmasjonen drog Anders til Christiania for å forsørge seg selv. Han forsøkte å bli opptatt på Underoffisersskolen, men mislyktes. I fritiden dyrket han sin interesse og anlegg for fremmede språk, blant dem engelsk; i Amerika skulle han senere komme til å mestre engelsk på en utmerket måte i brev, taler og artikler.

På mange måter var Anders Furuseths sosiale bakgrunn typisk for mange unge bondegutter som søkte sitt levebrød på sjøen. 1873, da han var 19 år gammel, tok han hyre på barken Marie av Drammen. Om bord på norske, svenske, britiske, franske og amerikanske skuter på de sju hav fikk han personlig erfare de slavekår sjømenn levde under; de ble utsatt for overgrep og misbruk om bord og for hyrebasenes tyranni på land. I august 1880 deserterte han fra et britisk skip da det kom til San Francisco. Her oppdaget han hurtig den makt hyrebasene og pensjonateierne – som skaffet mannskap til skip som anløp havnen – hadde over skjebnen til sjømenn som gikk i land, gjennom sitt monopol på hvem som fikk hyre.

Furuseth ble kystseiler og arbeidet en tid også som fisker på stillehavskysten. Han var med på å frakte tømmer fra skogene i Washington og Oregon for å dekke behovet i et raskt voksende Los Angeles. Hele 90 prosent eller mer av kystseilerne var skandinaver.

1885 gikk han i land og søkte om medlemskap i Coast Seamen's Union, en fagforening for kystseilere som hadde hyre på seilskip. Det var denne enkle handling som gjorde at livet hans forandret retning. Hans beveggrunn var solidaritet med arbeidskameratene. 1887 ble han valgt til foreningens sekretær. 1891 fikk Furuseth til en sammenslåing med sjømenn i dampskipsfagforeningen under navnet Sailors' Union of the Pacific. Han beholdt sekretærstillingen gjennom motgang og medgang, seire og tap frem til 1936.

I sin stilling som sekretær i Sailor's Union of the Pacific drev Furuseth en intens lobbyvirksomhet. Han var i høy grad pragmatiker i sin kamp mot kapitalismens overgrep og utnyttelse av arbeiderklassen. Hans største innsats ble derfor på det lovgivende plan, i samarbeid med lydhøre politikere i Washington, D.C. Det var ingen politiker som stod ham nærmere enn den politisk progressive senator Robert M. LaFollette fra Wisconsin. Furuseths biograf Hyman Weintraub omtaler en lang rekke lovforslag og høringer i Kongressen mellom 1890 og 1938, hvor Furuseth var en aktiv deltaker.

Den største seieren vant han 1915, da Kongressen vedtok og president Woodrow Wilson sanksjonerte et lovforslag fremsatt av LaFollette, senere kjent som LaFollette Seamen's Act. Furuseth hadde selv hatt møte med presidenten for å sikre hans støtte til loven, som skulle beskytte amerikanske sjømenn og sikre deres rettigheter. Ettersom USA hadde sjøfartsavtaler med nasjoner over hele verden, ville loven også få gjennomslag globalt, bl.a. i norsk sjømannslovgivning.

“Jeg feirer med dere,” telegraferte Furuseth til Sailors' Union, “den frihet som er vunnet og det større håp den gir for fremtiden.” Loven utfordret sterke sjøfartsinteresser, både amerikanske og utenlandske, som arbeidet for å få den opphevet. Loven stilte opp krav til en “skikket sjømann”, påla rederne å utstyre skipene med redningsutstyr, sikret sjøfolkene beskyttelse hvis de ble skadet i arbeidet, og fastslo at de hadde krav på bedre plass og proviant om bord og betaling mens båten lå i havn. Den gamle bestemmelsen om fengselsstraff for rømming ble opphevet. Furuseth stod imot angrep på loven og den amerikanske regjerings tendens til å tolke den i favør av skipsrederne, med en vedvarende lobbyvirksomhet i Washington, D.C. Seamen's Act ble også betraktet som en pådriver i fagbevegelsen og organiseringsarbeidet.

Den første verdenskrig skapte et stort transportbehov. Det førte til at sjømennenes lønninger økte sterkt, og det trakk nye medlemmer til International Seamen's Union of America, som var stiftet 1899. Etter krigen, i de reaksjonære 1920-årene, mistet organisasjonen mye av sin styrke.

Furuseth var kritisk til det han oppfattet som den amerikanske og internasjonale arbeiderbevegelses omfavnelse av Folkeforbundet. Til tross for at hans ideer etter hvert ble ansett som konservative og eksentriske i arbeiderbevegelsen, og hans anakronistiske motstand mot bindende internasjonale avtaler, ble Furuseth respektert og hørt på, og i 1920- og 1930-årene spilte han en fremtredende rolle i internasjonale fagforeninger for sjømenn og i den nyopprettede Seafarers' Federation. Han besøkte Europa flere ganger i den sammenheng, også Skandinavia. I årene 1929–36 kjempet han iherdig imot en internasjonal forordning om ordnet arbeidstid for sjømenn, som han betraktet som en trussel mot Seamen's Act, fordi den ville tillate utenlandske skip å konkurrere på like fot med amerikanske etter en lavere standard enn den som var lovfestet i Seamen's Act.

1929 besøkte Furuseth sitt fødested og sin familie i Norge for siste gang. Han hadde selv forsaket familieliv for helt å kunne vie seg til kampen for de undertrykte i samfunnet. Han hadde heller ikke mange nære venner, utilnærmelig og innadvendt som han var, egenskaper som ble mer merkbare med alderen. Heller ikke hans vane å sitere fra Bibelen og Shakespeare ble satt pris på i det miljøet han vanket i. Han var imidlertid både intelligent og kunnskapsrik, og talte sin sak med flammende overbevisning. I sin agitasjon til beste for sjømannsstanden hadde han bekjempet hyrebaser, skipsredere, bryggesjauere, radikale arbeiderbevegelser, kommunister og andre. Mot slutten av sitt liv opplevde han imidlertid at også sjømennene – de som hadde betydd mest for ham – fjernet seg fra ham.

Andrew Furuseth døde 22. januar 1938, nesten 84 år gammel. Før bisettelsen ble han vist den enestående ære å bli lagt på lit de parade i auditoriet i Department of Labor-bygningen i Washington, D.C. Etter eget ønske ble hans legeme kremert, og 22. mai ble hans aske ført med skipet Schoharie ut i Atlanteren og strødd i havet på posisjonen 47° 3' n.br., 37° 12' v.l., nøyaktig midt mellom USA og Storbritannia.

Kilder og litteratur

  • A symposium on Andrew Furuseth, New Bedford (Massachusetts), 1948
  • H. Weintraub: Andrew Furuseth. Emancipator of the Seamen, Berkeley (California), 1959
  • A. Buraas, “Anders Furuseth, 'Sjøens Abraham Lincoln'”, i De som reiste ut, 1982, s. 73–102
  • A. Berwick: The Abraham Lincoln of the Sea. The Life of Andrew Furuseth, Santa Cruz (California), 1993
  • H. Lie: En sjømanns saga. Andrew Furuseth – havets Abraham Lincoln, 1993

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Hode (bronsert gips) av Jo Davidson, 1923; Hofstra Museum, Hofstra University, New York