Landbrukslærer, lensmann og turistvert. Foreldre: Fogd Andreas Landmark (1769–1839) og Jacobine Caroline Nordløw f. Wind (1773–1833). Gift 25.3.1836 med Johanna (“Hanna”) Helene Birkeland (28.9.1811–27.4.1886), datter av prost Lars Birkeland (1775–1834) og Johanne Helene Baade (1783–1857). Brorsønn av Nils Landmark (1775–1859; se NBL1, bd. 8); fetter av Ludvig Daae (1829–93), Theodor Landmark (1836–1916) og Anthon Landmark (1842–1932); far til Andrea Landmark (1839–1916); svoger til Peter Birkeland (1807–86; se NBL1, bd. 1) og Peter Daniel Baade Wind Kildal (1816–81; se NBL1, bd. 7).

Andreas Landmark var bestyrer for den første offentlige landbruksskolen i Møre og Romsdal og mangeårig lensmann i Romsdal, men huskes særlig som en av de første profesjonelle turistverter i distrikts-Norge og dermed en pioner i norsk reiselivshistorie.

Landmark vokste opp i Ørsta på Sunnmøre som nummer seks i en søskenflokk på 9. Han fikk landbruksutdannelse på Jacob Borch Sverdrups “agerdyrkningsseminar” i Borre, og 1830 flyttet han tilbake til Sunnmøre for å ta ansvar for farens eiendommer, bl.a. på Åheim i Vanylven. Da staten 1842 bevilget en del penger til etablering av landbruksskoler, fant Landmark ut at dette var noe han kunne tenke seg å satse på. Han søkte og fikk støtte til en slik skole på Åheim 1844. Han startet forberedelsene, men så viste det seg at amtet også ville ha et ord med i laget. Amtstinget vedtok 1845 å bevilge en større sum til denne landbruksskolen under forutsetning av at den ble flyttet fra Åheim til en mer sentral beliggenhet på Aak i Romsdalen. Landmark kjøpte gården, og skolen kom i drift 1846.

Skolen ble ingen stor suksess. Det var bare fire elever som søkte dit det første året, mens det var plass til seks. Et planlagt treårig kurs ble det ikke noe av. De fleste hadde nok med to år, og enkelte sluttet etter ett. 1856 måtte Landmark innse at det ikke gikk lenger. Skolen ble nedlagt, og han måtte finne seg annen beskjeftigelse. Han ble ansatt som lensmann i Romsdal og innehadde denne stillingen til 1885.

Landmark fant ut at han kunne benytte det tidligere skoleinternatet til å huse noe av den økende turiststrømmen på veien opp og ned Romsdalen, ikke minst britiske sportsfiskere, samt fjellklatrere som hadde sett seg ut Romsdalshorn og Trolltindene som klatremål. Før 1860 var ute, hadde det skrevet seg inn over 60 gjester i gjesteboken, de fleste britiske. Året efter kom det 70 gjester. Kanskje ikke noe imponerende tall, men man må huske på at de fleste – i motsetning til gjester på skysstasjonene – oppholdt seg på Aak temmelig lenge. Det var det som gjorde at Aak er blitt kalt Norges første turisthotell.

Fra 1860 til 1880 var Aak et ønskested for utenlandske turister. “Si sic omnia!” ('Om det bare var slik alle steder!') skrev W. Bromley-Davenport i gjesteboken 1861. Lady Diana de Vere Beauclerk beskrev et opphold på Aak i boken A summer and winter in Norway (1868): De tre soverommene som hennes følge disponerte, var ikke større enn lugarer og kunne bare nås på en stige, men de ble stadig forsynt med vakre blomster av husets tjenestevillige døtre. Selv maten stod for denne formodentlig temmelig kresne gjestens kritikk.

Den britiske klatrepioneren William Cecil Slingsby besøkte Aak sommeren 1881. Men da var ikke alle like begeistret for stellet. Hotellvirksomheten opphørte da også omkring 1880, da Landmark og frue syntes de ble for gamle til å fortsette, og ingen av døtrene ville overta. Landmark solgte gården til den britiske tobakksfabrikanten H. O. Wills. I dag er det ikke mye igjen av det stolte hotellet ved Sogge bru på veien mellom Åndalsnes og Dombås. Hovedbygningen ble revet 1972, og i annekset holder nå Aak Fjellsportsenter til.

Andreas Landmark og hans kone flyttet til datteren Andrea Landmark (som senere ble landets første kvinnelige postmester) i Elverum og døde der. De er begge gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

  • E. Scheen: Bidrag til Norges turisthistorie, 1956
  • O. Meringdal: “Aak i Romsdal”, særtrykk av Åndalsnes Avis 1975
  • S. Thon: Vertskap i Norge. Norsk hotell- og restaurantvirksomhet gjennom tidene, 1993