Prest og kirkelig organisasjonsmann. Foreldre: Sogneprest, senere domprost Johan Oskar Grasmo (1869–1945) og Anne Marie Michelsen (1871–1932). Gift 1942 med Aasa Meland (26.8.1913–), datter av handelsreisende Håkon Meland (1885–1965) og Anna Margrethe Stavik (1886–1973).

Andreas Grasmo var en av etterkrigstidens store kirkelige organisatorer. Han bygde ut bl.a. Kirkens Nødhjelp, organiserte hjemsendelse av svake flyktninger fra leirene i Tyskland og førte gjennom 20 år som generalsekretær Oslo Indremisjon inn i et profesjonelt sosialarbeid med en rekke nye institusjoner.

Etter examen artium 1931 studerte Grasmo teologi ved Menighetsfakultetet, og etter cand.theol.-eksamen 1937 ble han sekretær i Kristiansund KFUM, hvor han bygde opp et stort ungdomsarbeid før og under den annen verdenskrig. 1943 ble han sekretær for guttearbeidet i Norges kristelige Ungdomsforbund. Hans organisasjonsevner ble fort lagt merke til, og 1946 ble han tildelt den første av mange vanskelige oppgaver. Norge hadde sagt ja til å organisere en verdenskonferanse for kristen ungdom sommeren 1947. Det var ventet 1500 unge fra hele verden. De skulle innlosjeres, det skulle skaffes møtelokaler og mat i en by som manglet det aller meste etter krigen. Men Grasmo klarte, ved hjelp av en hær av frivillige og mange gode forbindelser, å få alt til å fungere.

Straks konferansen var over, stod Grasmo klar for neste oppgave, å bygge opp et kirkelig hjelpearbeid i det krigsherjede Tyskland, det som ble til Kirkens Nødhjelp. Det skjedde i samarbeid med Europahjelpen, og snart var Grasmo også aktivt engasjert i deres flyktningearbeid i Tyskland. Han drog ikke minst fra leir til leir for å plukke ut de syke og svake som han tilbød et nytt hjem i Norge.

1952 ble Grasmo bedt om å bli generalsekretær i Oslo Indremisjon (nå Kirkens Bymisjon). Det var en gammel sosial institusjon, som dels hadde arbeidet med evangelisering, dels med å gi hjelp til nødstedte. Grasmo satte med en gang nye mål for organisasjonen: sosialarbeidet skulle være grunnlagt på profesjonell hjelp i samarbeid med det offentlige. Han tilbød å reise nye institusjoner, hvis kommunen ville betale driften. Kommunen sa ja, og en rekke institusjoner for nødlidende ble reist. Først gjaldt det uteliggere og alkoholikere, som fikk flere nye tilbud, bl.a. i det store sosialbygget som ble reist på Indremisjonens tomt. Grasmo kjempet også for opphevelse av løsgjengerloven og satte i gang en avrusningsstasjon og et vernehjem for alkoholikere, hele tiden med støtte og deltakelse fra de fremste fagfolk på området.

Grasmo deltok også aktivt i moderniseringen av Den norske kirkes organisasjon. Oslo Indremisjon ansatte en rekke prester som gikk i de nye drabantbyene. Han ble viseformann i det første Kirkeråd og fikk opprettet kirkens diakoniråd i samarbeid ble organisasjoner og institusjoner som hadde arbeidet på dette feltet.

For sin innsats ble Grasmo hedret med bl.a. tyske og østerrikske ordener, Oslo bys St. Hallvard-medalje og ridderkorset av 1. klasse av St. Olavs Orden (1970).

1972 ble Grasmo utnevnt til domprost i Tønsberg, hvor han fortsatte sitt engasjement for mennesker i nød. Han fikk avskjed 1979 og døde 1986.

I det ytre var Andreas Grasmo bildet på den smilende, ubekymrede prest. Men det ytre skjulte et brennende engasjement med en utålmodighet etter å få utrettet noe så raskt som mulig. Avstanden fra idé til handling var hos ham uhyre kort, og han spurte stadig seg selv og andre: Gjør vi nok, og gjør vi det godt nok?

  • A. Johnson: “A. Grasmo”, i Den Annen mil. Festpublikasjon til Andreas Grasmo,1972
  • Kirkens Nødhjelp 1947–1972,1972
  • K. Lundby: Mellom vekkelse og velferd. Bymisjon i opp- og nedgangstider,1980
  • P. Voksø: Kirkeliv og kirkelov. Inntrykk fra 50 års historie,1994