Faktaboks

Andreas Emil Erichsen
AndreasEmil Erichsen
Født
9. januar 1841, Christiania
Død
2. februar 1913, Stavanger
Virke
Skolemann og historiker
Familie
Foreldre: Skreddermester og borgerkaptein Engebret Erichsen (1806–53) og Anna Magdalena Schie (1811–79). Gift 23.12.1866 med Caroline Amalie Hannevig (28.4.1848–1940), datter av skipsreder Edvard Pedersen Hannevig og Marthe Kirstine Kristofersen.

Andreas Emil Erichsen var en av de mest betydelige skolemenn i Norge fra 1860-årene og frem til sin død. Ved siden av lærebøker skrev han vitenskapelige avhandlinger og populærvitenskapelige verker om litteraturhistorie og historie. Han etterlot seg en anselig samling bøker og håndskrifter.

Erichsen vokste opp i Christiania og ble student 1858. Historie og genealogi interesserte ham allerede som skolegutt, og han var en ivrig samler av bøker, håndskrifter og annet som bygde opp under denne interessen. Ved universitetet kastet han seg over historiske studier under lærere som Rudolf Keyser og Oluf Rygh, og 1861, bare 20 år gammel, vant han universitetets gullmedalje for en avhandling Om Trældom i Norden. Denne tidlige utmerkelse pekte i retning av en forskerkarriere. Men Erichsen valgte skolens sikrere utkomme, og satte seg til å lese til filologisk eksamen som han tok 1865.

Alt 1863, før han var blitt kandidat, ble Erichsen ansatt som lærer ved den nye privatskolen Aars og Voss i Christiania, som ble en av de mest søkte høyere skoler i Norge. I en alder av 36 år ble han så utnevnt til rektor ved Tromsø offentlige skole 1877. Han ble i Tromsø i femten år, inntil han 1892 ble rektor ved Stavanger offentlige skole, Kongsgård, etter Johannes Steen. Da Erichsen kom til Stavanger, rådet der “ganske anarkiske tilstande” ved skolen på grunn av rektor Steens lange stortingsopphold og fravær fra skolen. Ved sin stillferdige fremtreden, sin arbeidssomhet og nøyaktige administrasjon bidrog Erichsen til at skolens affærer ikke lenger var så godt avisstoff som før. Ved rektor Erichsens død var skolen i en ganske annen forfatning enn da han tiltrådte, og hadde fullstendig gjenvunnet sin posisjon.

Erichsen var en human lærer og en myndig rektor, og kom også til å spille en stor rolle som pedagogisk skribent og lærebokforfatter. Både hans litteraturhistorie og Nordens historie samt Erichsens og Paulsens lesebok i fem bind vant stor anseelse og popularitet i den høyere skole i 1870- til 1890-årene, og kom i stadig nye utgaver. Som lærebokforfatter var Erichsen åndfull og kunnskapsrik, med sans for den livgivende detalj, men bøkene gjenspeilte til en viss grad også hans konservative smak og oppfatning. Hans konservatisme ytret seg ikke bare ved at han heiste unionsflagg 17. mai 1899, mer enn et halvt år etter at Stortinget hadde avskaffet det, men i småting som at han til det siste holdt fast på sin gåsepenn, og at Kongsgård ikke hadde telefon så lenge han var rektor.

Det mest bemerkelsesverdige er likevel at Erichsen, ved siden av sitt omfattende virke som skolemann, fant tid til vitenskapelig arbeid. Han publiserte avhandlinger i vitenskapelige og populærvitenskapelige tidsskrifter. Hans vitenskapelige produksjon samler seg om tre felt: biografisk historie, skolehistorie og lokalhistorie. Erichsens hovedverk er utgaven av Petter Dass' Samlede Skrifter med en lengre biografisk innledning. Dette verket i tre bind på til sammen 1250 sider utkom i årene 1874–77. Siden utgav han tillegget Dassiana (1891), som for en stor del bygde på den store håndskriftssamling som var i hans eie. Disse arbeidene er blitt omtalt som “førsterangs rydningsarbeider”, og er blitt benyttet som kildeskrift i historieskrivning i mange land.

Erichsens vitenskapelige hovedverk i de senere år er katedralskolenes historie. Den første av disse var Bergens kathedralskoles historie (1906). 1911 utkom Trondhjems katedralskoles historie, som ved skolens 800-års jubileum 1952 kom i en fornyet og utvidet utgave. Også til Stavanger domskoles historie hadde Erichsen samlet et betydelig materiale, men verken dette eller det store materialet han hadde samlet til Stavanger bys historie, fikk han anledning til å utnytte. De to store bind Samlinger til Stavangers historie (1903–06) omfatter bare kildeutgaver, ingen sammenfattende bearbeidelse.

Erichsen viet sitt liv til skolen og bøkene. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab; han var med i styret for Tromsø kommunale bibliotek og formann i direksjonen for Stavanger museum. 1896 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden “for fortjenester av skolevæsenet”. På Erichsens 70-årsdag ble det avduket et portrett av ham på Kongsgård skole. Erichsens store samlinger av bøker, håndskrifter og andre sjeldenheter ble etter hans død kjøpt av Stavanger kommunebibliotek. Hele samlingen utenom de trykte bøkene er oppbevart og katalogisert i Stavanger byarkiv.

Verker

    Et utvalg

  • Norsk Læsebog (sm.m. P. A. Paulsen), 5 bd., 1868–75 (6. utg. 1891–94)
  • Norges, Sveriges og Danmarks Historie for Middelskolen, 1872 (8. utg. 1893)
  • Petter Dass' Samlede Skrifter, 3 bd., 1874–77
  • Dansk og Norsk Literaturhistorie til Skolebrug, 1878
  • Dassiana, 1891
  • Samlinger til Stavanger bys historie, 2 bd., 1903–06
  • Bergens kathedralskoles historie, 1906
  • Trondhjems katedralskoles historie, 1911

    Etterlatte papirer

  • Rektor A. E. Erichsens samlinger, Privatarkiv nr. 110, Byarkivet i Stavanger (katalog 1992)

Kilder og litteratur

  • Illustreret Norsk Konversations leksikon, bd. 3, 1908
  • A. W. Brøgger: “Rektor Andreas Emil Erichsen”, i Stavanger Aftenblad 3.2.1913
  • Salmonsens konversations leksikon, bd. 7, 1918
  • G. Gran: Norsk aandsliv i hundrede aar, 1919
  • G. Gand: “Erindringer fra Kongsgaard i 90-aarene”, i Kongsgaard skole 1824–1924, Stavanger 1925
  • T. Berntsen: “Skolens historie fra 1867–1924”, i Kongsgaard skole 1824–1924, Stavanger 1925
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av August Jacobsen, 1911; Stavanger katedralskole