“Så spør jeg dere: Vil dere at vi skal danne parti? Rekk hånden i været!” Slik ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) stiftet ved håndsopprekning og akklamasjon under et møte i Saga kino i Oslo 8. april 1973. Den store kinosalen med 1345 sitteplasser var stuvende full. Stemningen var stor, og latter og klappsalver satt løst mens møtets eneste taler, Anders Lange, holdt sitt oppgjør med dagens politikk. Møtet ble et vendepunkt i Langes liv: Han startet et parti som skulle få stor betydning i norsk politikk, han ble partiets formann, og noen måneder senere ble han valgt som stortingsrepresentant.
Men veien dit var lang og kronglete, og perioder av Langes liv som politisk menneske må ha fortont seg som en endeløs ørkenvandring. Han manglet tilhengere, penger og organisasjon. Tidvis hadde han sin avis, Hundeavisen, en merkelig blanding av politisk pamflett og meldingsblad for hundeeiere. Tidvis var han en av landets mest aktive folketalere, men han ble aldri referert i datidens viktigste medier, de partipolitisk bundne avisene, og oppslutningen om hans politiske budskap var minimal. I etablerte politiske miljøer tok de ham ikke alvorlig; både innhold og form var slik at han med letthet kunne utdefineres. Hans ekstreme skatteagitasjon og hans vulgære retorikk beveget ikke massene i 1950- og 1960-årene. Men da regjeringen Borten (1965–71) førte en like ekspansiv statlig politikk som Arbeiderpartiet, med stadig skjerpede skatter som resultat, begynte deler av velgerskaren å murre mot skattetrykket. Og da folkeavstemningen 1972 om norsk medlemskap i EF løsnet båndene mellom velgere og partier, var det åpnet for en partidannelse med Langes politiske budskap som plattform.
Anders Langes liv og virke faller i to atskilte perioder, med den annen verdenskrig som vendepunkt. Etter examen artium i Kristiansand 1924 arbeidet han som skogsarbeider i tre år, avbrutt av et år på skogskole 1926. Deretter var han forsøksleder ved en skogkulturstasjon i Argentina 1927–29. Etter hjemkomsten ble han ansatt som sekretær i Fedrelandslaget, høyrefløyens viktigste organisasjon i 1930-årene, først i Kristiansand 1929–35, deretter tre år i Oslo. Fra 1938 til krigsutbruddet 1940 var han generalsekretær i Landsforeningen Norges Sjøforsvar, som hadde som oppgave å agitere for et sterkere forsvar.
Langes tid i Fedrelandslaget var mer preget av hans agitatoriske evner enn de organisatoriske. Han kom tidvis på kant med bevegelsens ledelse med sine innspill og utfall. I sin lastebil kjørte han rundt på Sørlandet og agiterte voldsomt, særlig mot Arbeiderpartiet, og ofte kom det til fysiske konfrontasjoner. Under valgkampen 1935 laget han et opptrinn på lastebilen, der en journalistvenn ble innsmurt med blod fra en slakterbutikk. Lange ville illustrere det han mente var Arbeiderpartiets bloddryppende angrep på det borgerlige samfunn. Det førte til et basketak med ledende arbeiderpartifolk i Kristiansand, bl.a. Olav Brunvand og Per Monsen, som begge ble slått ned, samtidig som Lange fikk knust kjeven. Det var etter dette han ble overført til Oslo.
Under den tyske okkupasjonen 1940–45 var Anders Lange engasjert i illegalt arbeid og ble arrestert av tyskerne flere ganger. Men etter krigen var også tiden over for de organisasjonene på høyresiden som han hadde engasjert seg i. Det var ingen stemning for deres standpunkter. Lange måtte derfor skaffe seg et nytt levebrød. Som erfaren jeger hadde han et godt lag med hunder, og han ble sekretær i Norsk Kennelklubb 1945–47. Deretter startet han egen kennel i Svartskog i Oppegård, senere på gården Trollstein i Heggedal i Asker. 1948 startet han Hundeavisen, en avis “om hunden for hundefolket”. Frem til 1953 var den en avis om hundehold, men skrevet med Langes temperament og personlige stil, stort sett fri for politikk.
Fra begynnelsen av 1960-årene, etter noen års opphold, ble avisen preget av redaktørens sterke politiske meninger. Avisen ble omdøpt til Anders Langes Avis, og Lange stod frem som en engasjert antikommunist, med klar front mot partivesen og politikere. Avisen var full av sterke utfall mot skatter og avgifter, for et fritt næringsliv og privat eiendomsrett. Den støttet også apartheid-regimet i Sør-Afrika. Tonen var til tider ganske grov, men samtidig humoristisk. Slik var også hans stil som folketaler. Hans politiske virke var imidlertid sterkt preget av mangel på organisasjon; han var i mange henseende et enmannsparti, selv om han omgav seg med en flokk unge gutter, “hundeguttene”, høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør.
1961 la Lange frem planer om et parti med eget program, Uavhengighetspartiet. Det ble imidlertid ikke noe mer enn artikler i avisen. 1964 lanserte han samme program under merkelappen Frihetspartiet. Foran møtet i Saga kino 1973 opererte han med begrepet “Frihetsbevegelsen”, men også den eksisterte bare på papiret. Da han på Saga-møtet påstod at Frihetsbevegelsen hadde 2000 medlemmer, må han ha referert til abonnementslistene for Anders Langes Avis. Etter møtet ble partiet organisert, med Anders Lange som formann. Valgresultatet må ha overrasket selv den optimistiske partileder: ALP fikk 5 % av stemmene og fire representanter på Stortinget, deriblant Lange selv. Men Stortingets omstendelige arbeidsform og krav til “parlamentarisk språkbruk” passet ham dårlig. Han døde etter bare ett år som stortingsmann.
Anders Lange var på mange måter en særling som gikk sine egne veier. Han hadde en viss støtte blant deler av landets forretningsstand, særlig skipsrederne, som fra tid til annen støttet ham økonomisk. Han ble kalt fascist i mellomkrigstiden, fascist og rasist da han begynte å samle tilhengere i 1960- og 1970-årene. Men det er karakteristikker som ikke helt fanger opp det han stod for. Han mente nok at svarte mennesker trengte hvite til å styre, og han snakket om “apekatten Amin”, diktatoren i Uganda. Slik var han utvilsomt rasist. Men i innenrikspolitikken var han tvetydig. Han kom tidlig på kant med Vidkun Quisling. Han var først og fremst en bygderomantiker med front mot bykulturen og deler av det moderne industrisamfunnet. Han var tilbakeskuende til en tapt fortid, ville verne om det tradisjonelle, men sluttet opp om modernismens ideologi, liberalismen, i alle fall i økonomisk forstand. I kulturpolitikken kunne han være for både sensur og kontroll. Han var belest og borgerlig dannet, men foraktet bøkenes menn og opptrådte til tider som en berserk. Han var nasjonal, friluftsmann og jeger, og en av de første i Norge som begynte å snakke om miljøvern.
Anders Lange så på partivesenet som en ulykke for Norge, men la grunnlaget for det som skulle bli et av landets største partier. Han var de tapte sakers agitator, og da han likevel seiret, fikk han bare ett år i toppolitikken før han døde. Men Fremskrittspartiets videre suksess har gitt ham en plass i norsk politisk historie.