Anders Johanssøn – eller Ulabrand, som han ble kalt – var kjent i samtiden som en dyktig, uvøren og snarrådig los.
Johanssøn var av gammel Tjølling-slekt og vokste opp på Nordre Eftang. To av hans forfedre var kirkesangere i Tjølling kirke, og fra dem skal han ha arvet en rungende bass. I unge år reiste han ute som sjømann og kom siden i lære hos den djerve losen Ola Rasmussøn i Larvik. 23 år gammel begynte han som los på egen hånd. Han slo seg ned i uthavnen Ula 1837, etter hvert også med kone og barn. Hans hus står der fremdeles.
Tilnavnet Ulabrand karakteriserer ham; “brand” er et dialektuttrykk som kan utlegges som “stort og fandenivoldsk mannfolk”. Navnet fikk han visstnok etter å ha bordet en Stokke-brigg i forrykende uvær sør for Rauer en høstdag 1860. Han loset skuta dristig, men vel i havn i Melsomvik. Da det stod på som verst, bad han skipperen om en dram. Rimelig nok nektet skipperen servering under slike forhold, men etterpå ble det servering i kahytten, og skipperen uttalte da at losen var en skikkelig “brand”.
Ulabrand er blitt stående som den fremste representant for en rekke dyktige loser som holdt til i uthavnene i Vestfold og på Østfold-siden av Oslofjorden på 1800-tallet. Å være los på den tiden kunne være hardt. Losene konkurrerte om oppdrag og kappseilte i mange tilfeller de fremmede skutene i møte. Det går historier om hvordan Ulabrand skaffet seg oppdrag: En gang han lå på utkikk, fikk han se en dansk jakt med kornlast som lå på bidevind oppunder Svenner. En los fra Nevlunghavn fikk også øye på den samme skuta, og de to nådde frem omtrent samtidig. Nevlunghavn-losen kom på le side av båten og mistet derved farten, mens Ulabrand kom på lovart side og kastet seg om bord. “Her er jeg, du,” brølte han med sin rungende stemme mot konkurrenten, som da bare hadde å snu.
Ulabrand hadde sitt virke før Colin Archer konstruerte sine berømte los- og redningsskøyter. Sin første losbåt hadde han frem til 1852. Det var en eldre Hvaler-båt med lavt dekk og uten rom til køye. Bysse hadde den heller ikke, bare en kasse med sand i bunnen og en gryte likeledes med sand oppi og med et brannjern over. Her kunne han i det minste koke kaffe. Nattseiling for losene var ikke vanlig. Mye av ventetiden på dagen gikk med til fiske; det hjalp på familiens utkomme. Ulabrands neste båt var av den lokale Tenvik-typen, klinkbygget med dekk, køyer og bysse. Hans siste og beste losskøyte var også av denne lokale typen, bygd i Ula og 35 fot mellom stevnene, med stor og åpen akterluke og med spriseil.
En viktig grunn til at Ulabrand har fått en slik spesiell posisjon i ettertid, er vel hans siste ferd, sammen med sønnen Lars, som også var los, i dennes Tenvik-båt. Sammen med en losgutt drog de senhøstes 1881 ut i stormvær med orkan i kastene og ble borte, trolig sør for Rauer. Bare rorpinnen og urkassen fra skøyta ble funnet igjen i strandkanten ved Treidene på Tjøme.
På Ulabrands gamle utkikkspost Ulakollen ble det 1932, etter initiativ fra Tjølling Sangforening, reist et monument over ham i grovhugd, lokal stein.