Faktaboks

Anders Bugge
Anders Ragnar Bugge
Født
1. mai 1889, Øvre Sandsvær (nå Kongsberg), Buskerud
Død
25. desember 1955, Oslo
Virke
Kunsthistoriker
Familie
Foreldre: Fengselsprest, dr.theol. Christian August Bugge (1853–1928; se NBL1, bd. 2) og Dina Alette Danielsen (1855–1933). Gift 1929 med førstekonservator Astrid Schjoldager (7.2.1902–1988), datter av overrettssakfører Harald Romolo Cesare Augusto Schjoldager (1875–1970) og Ragna Jørgensen (1878–1955).
Anders Bugge
Anders Bugge
Av /NTB Scanpix ※.

Anders Bugge var teolog av utdannelse, men kom til å vie sitt liv til kunsthistorien, først i mange år hos Riksantikvaren og fra 1936 til sin død som professor ved Universitetet i Oslo. Hans interessefelt var særlig middelalderens kirkebygg og kirkekunst.

Bugge vokste opp på Kongsberg og i Kristiania, hvor han tok examen artium 1907. Han ville egentlig bli arkitekt, men etter påvirkning fra faren begynte han å studere teologi, ble cand.theol. 1914 og tok praktikum året etter, men uten å la seg ordinere. Allerede i studietiden bestemte han seg for ikke å bli prest, og 1912–18 var han assistent og senere konservator ved Kunstindustrimuseet i Kristiania, fulgt av to år som antikvar og sekretær i Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. 1920–36 arbeidet han som antikvar ved Riksantikvariatet. 1929 disputerte han for den filosofiske doktorgrad på avhandlingen Arkitekten stadskonduktør Chr. H. Grosch. 1936 ble han utnevnt til professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og satt i denne stillingen til han døde 1955.

Bugge startet sin kunsthistoriske virksomhet som museumsmann og antikvar, og det kom til å prege hans holdning til faget. Et eksempel på det er de anonyme rapporter fra registreringsarbeidet han kom til å forestå i tiden hos Riksantikvaren – Indberetning fra den antikvariske bygningsnevnd om gamle norske husbygninger, Statens gamle bygninger og Museenes gamle bygninger. Her har han detaljert, men oversiktlig beskrevet de fleste profane bygg fra eldre tid, supplert med litteratur- og arkivopplysninger. Materialet kom til å danne grunnlaget for Bugges egne arbeider om tidlig norsk arkitektur og byggeskikk. Han satte det inn i større sammenhenger i kapitlene om 1500- og 1600-tallets norske bygningskunst i samleverket Norsk kunsthistorie, i Norsk bygningskunst fra Urnes til universitetet, og i en rekke mindre arbeider.

Som utdannet teolog var han levende interessert i våre gamle kirker og deres utsmykning. Da han ble ansatt ved Riksantikvariatet, ble hans første oppgave å inventalisere norske kirker. Det førte bl.a. til en rekke artikler om norske kirkebygg i forskjellige bygdebøker. Det var på denne måten han fikk en oversikt over og et inngående kjennskap til kirkearkitekturen og kirkeutsmykningen i hele landet.

Med sin teologiske bakgrunn maktet han å utnytte dette kirkelige materialet på nye og interessante måter. I artiklene i Norsk kulturhistorie er det Nidarosdomen som “åndelig sentrum og nasjonalkirkelig institusjon” han særlig er opptatt av, og i den forbindelse trakk han også inn den rike bygningsskulpturen. I artikkelen Oktogonens gåte fra 1945 setter han, som den første, Nidarosdomens oktogon i forbindelse med Oppstandelseskirken i Jerusalem. Dette er i norsk sammenheng et pionerarbeid innenfor området bygningsikonografi, og det har ennå ikke tapt sin aktualitet. Han har også i en artikkel i samleverket Nordisk Kultur fra 1933 gått ut over de rene bygningsbeskrivelsene og forsøkt å se middelalderkirkenes utforming ut fra katolsk teologi og liturgi. Slike perspektiver var avgjort ikke vanlige på den tiden.

Bugge skrev sin doktorgradsavhandling om arkitekten Chr. H. Grosch. Også dette var – ikke minst på grunn av sitt mangefasetterte perspektiv – et nybrottsarbeid, selv om han til tider er like detaljert og nærsynt som i sine rapporter og innberetninger. Men avhandlingen er mer enn de detaljerte beskrivelsene.

Like før Bugge ble utnevnt professor 1936, nedsatte Riksantikvaren en redaksjonskomité for et større arbeid om norske stavkirker. Bugge ble bedt om å skrive verket, mens arkitekt Ole Øvergaard skulle tegne opp stavkirkene og ellers fungere som bygningsteknisk rådgiver. Mye av arbeidet ble også gjort; materialet ble innsamlet og Bugge begynte å skrive. Men etter at han ble professor, fikk han hendene fulle av annet og mer presserende arbeid, slik at han aldri maktet å gjøre verket ferdig. Men like før sin død fikk han anledning til å sammenfatte sine synspunkter i boken Norske stavkirker.

Professoratet stilte Bugge overfor helt nye utfordringer. Han var utdannet teolog, ikke kunsthistoriker. Riktignok hadde han omfattende kunnskaper om norsk kunsthistorie, men han hadde bare i liten grad arbeidet med den europeiske. Som antikvar likte han seg best når han kunne arbeide med et materiale han kjente til bunns. Det gjorde han ikke med det europeiske, men han kompenserte for det med hyppige reiser rundt i Europa.

De to bindene han skrev i verket Vestens kunsthistorie – om oldtid og middelalder – viser at han hadde større problemer med et europeisk materiale som han ikke hadde førstehånds kjennskap til. Som den ærlige mann han var, ble han mer forsiktig og merkelig nok også mer nærsynt når han begav seg inn i ukjent og fremmed terreng, som om han var redd for å trå feil eller falle ned i skjulte feller. Så støttet han seg isteden til de detaljkunnskaper som fantes.

Men dette var ikke hans eneste problem. Selv om Bugge var den tredje professor i faget, hadde stillingen stått ledig lenge, og noe studiemiljø eksisterte omtrent ikke. Det ble hans oppgave å skape et aktivt og sterkt kunsthistorisk miljø, og det var en oppgave han var velegnet til. Han var et utadvent menneske – gjestfri, åpen og interessert. Og fordi han selv hadde måttet arbeide hardt for å komme inn i faget, kjente han alle de problemer studentene kom til å møte. Det ble en selvfølge for ham å hjelpe dem til rette.

Bugge var en god samtalepartner; det var i de små og uhøytidelige fora han slapp seg løs og utviklet sine mer spekulative synspunkter. Det gjorde han sjelden i forelesningene og nesten aldri i sine skriftlige arbeider. Men når han følte seg på sikker grunn, og det gjorde han når han arbeidet og foreleste om norsk byggekunst og norske kirker, kunne han være både poengtert og dristig, ihvertfall inntil et visst punkt.

Men kanskje var det akkurat dette som gjorde ham til en god pedagog for sine studenter. Han var usikker på mange områder, og han tråkket ofte forsiktig frem, men han kjente studentenes problemer på egen hud og visste også hvordan han kunne bøte på dem. For Bugges kanskje største innsats som universitetslærer var at han gjorde ekskursjonen til en avgjørende undervisningsform. Hans ekskursjoner ble da også legendariske. Det var antikvaren som også her ledet an; han ville ha med seg alt av kunstnerisk verdi på et sted. På Gotland fant han ikke hvile før hver eneste av de godt 100 kirkene var undersøkt og diskutert. For, som han sa, “en kunsthistoriker må dø med støvlene på”.

På disse ekskursjonene var det ikke forelesningene hans som gjorde inntrykk, men samtalene etterpå. Der lot han studentene få utfolde seg, og da ble han også selv friere. Slik praktiserte han en art dialogpedagogikk på sine ekskursjoner, og det var én av grunnene til at studentene hans sent vil glemme dem. Ekskursjonen har da også vært en grunnpilar i det kunsthistoriske studium etter Bugges tid.

Bugge var først og fremst gjenstandsforsker, og han var mer opptatt av den enkelte gjenstand enn av det teoretiske byggverk som forvandler dem til kunsthistoriske forskningsobjekter. Han skrev lite eller ingenting om metodisk-teoretiske problemer, og de inntok heller ikke noen stor plass i hans undervisning. Slik var han nokså typisk for sin tid. Kunsthistorie var riktignok et fritt universitetsstudium, men det var også en yrkesutdannelse for museumsfolk og antikvarer. Dette museumsperspektivet var selvsagt i Norge på denne tiden. Bugges artikkel Arkitektur i festskriftet til Harry Fett er et godt eksempel på det, fordi det er resultatene, ikke metoden og det teoretiske perspektivet som opptar ham. Det viser det praktiske museumsperspektiv som han, tematisert eller ikke, var tilhenger av. Slik er han et barn av sin tid. Og likevel – i hans beste arbeider, som i Oktogonens gåte, overskrider han sine teoretiske begrensninger og fremsetter en tese som ennå virker moderne.

Anders Bugge hadde en rekke tillitsverv. bl.a. i Norske Museers Landsforbund (1918–29), i Foreningen Brukskunst (1921–41), i Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring (1937–55) og i Comité International d'Histoire de l'Art (1948–55). 1936 ble han medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og han var ridder av den svenske Nordstjärneorden.

Verker

    Et utvalg

  • Fullstendig bibliografi i W. P. Sommerfeldt: Professor dr.phil. Anders Bugges forfatterskap, Norsk bibliografisk bibliotek 42:1, 1969
  • Nordeuropæiske fajanser fra 16de til 18de aarhundrede (sm.m. T. B. Kielland), utstillingskatalog, 1918
  • Alterskrud og messeklær i Norge (sm.m. T. B. Kielland), utstillingskatalog, 1919
  • Tapte prestegaarde, Fortidsminder 2, 1919
  • Den exegetiske forening Syvstjernen 1871–1921 (sm.m. P. Marstrander), 1921
  • Norsk billedkunst gjennem tusen aar (sm.m. H. Grevenor og T. B. Kielland), 1925
  • Vore gamle gravminder, Fortidsminder 8, 1926
  • Norsk bygningskunst fra Urnes til universitetet, 1927
  • Arkitekten stadskonduktør Chr. H. Grosch. Hans slekt, hans liv, hans verk, dr.avh., 1928
  • Bergens domkirke. Historisk oversikt, Bergen 1931
  • Gudbrandsdalen. Gård og kirke (sm.m. G. Midttun), 1932
  • Kunsten langs leden i nord, Fortidsminner 10, 1933
  • Norge, i V. Lorenzen (red.): Kirkebygninger og deres Udstyr, Nordisk Kultur 23, 1933, s. 189–270
  • Norsk kirkekunst, 1933 (særtrykk av Ki&K 1933)
  • Oldtidens kunst i Europa og Orienten, bd. 1 i Verdens kunsthistorie, 1936
  • Kristendommens kunst fra keiser Constantinus til konsiliet i Konstanz, bd. 2 i Verdens kunsthistorie, 1937
  • Norsk kulturhistorie. Billeder av folkets dagligliv gjennem årtusener (red. sm.m. S. Steen), 5 bd., 1938–42
  • Oktogonens gåte, i Norsk teologisk tidsskrift 1945, s. 199–220
  • Arkitektur, i Norsk kunstforskning i det tyvende århundre. Festskrift til Harry Fett 1875 – 8. september – 1945, 1945
  • Norske stavkirker, 1953
  • Heddal stavkirke, 1954
  • Kongsberg kirke (red. sm.m. H. Alsvik), (posthumt) 1962

Kilder og litteratur

  • Bugges egne bøker (se ovenfor)
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • Stud. 1907, 1932
  • M. Janicke m.fl. (red.): Festskrift til Anders Bugge på 55 årsdagen 1. mai 1944, 1944
  • HEH 1955

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Henrik Sørensen, 1939; p.e
  • Tegning av Henry Imsland, 1952; gjengitt i Stavanger Aftenblad 14.6.1952
  • Byste (terrakotta) av Maja Refsum, 1955; Kunstindustrimuseet i Oslo