Dikterhustru. Foreldre: Traktør Peter Svendsen Bekkevold (1780–1851) og Gunhild Marie Ihlen (1800–81). Gift 1) 27.4.1839 med dikteren Henrik Arnold Wergeland (1808–45); 2) 21.8.1846 med hjelpeprest, senere sogneprest Nils Andreas Biørn (25.2.1807–14.8.1887), sønn av skipsreder og trelasthandler Christian Ludvig Schøtz Biørn (død 1838) og Maren Arctander (1786–1840). Bror av Frederik August Bekkevold (1830–1911; se NBL1, bd. 1).

Amalie Sofie Bekkevold er kjent i ettertiden som Henrik Wergelands hustru og inspirasjonskilden for mange av hans dikt.

Hun var eldst av ni barn. Faren drev en skjenkestue i Skippergaten i Christiania da Henrik Wergeland våren 1838 kjøpte en liten hytte i Grønlien i Aker. På veien dit oppdaget han den 11 år yngre unge pike og tente med alle “ungdommens symptomer med søvnløshed, udygtighed til at gjøre noget, menneskeskyhed, åndsfraværelse osv.”. Forelskelsens stadier kan følges i de 14 dikt (kalt Poesier) han skrev den sommeren og høsten.

Følelsene ble ikke umiddelbart gjengjeldt, men han gav ikke opp, og 12. august samme år ble de forlovet. To uker senere drog paret til Eidsvoll, til Wergeland-familien, som var glad for at Henrik endelig hadde funnet en livsledsager. De falt også for hennes umiddelbare vesen. Hun hadde en varme man ikke var vant til i prostehjemmet. På den annen side var de bekymret over hennes manglende dannelse. Det ble til at Amalie Sofie ble sendt til Eidsvoll i tre måneder for å gjennomgå et “kurs” hos Camilla Wergeland.

Da Henrik Wergeland hadde forspilt muligheten til å få prestetjeneste, gav kongen ham isteden en årlig pengestøtte. Prost Wergeland viet paret på Eidsvoll 27. april 1839, og de bosatte seg deretter i Christiania. De leide først et hus i Damstredet, bygde så “Grotten”, og måtte endelig våren 1845 flytte til det mindre “Hjerterum”.

Det kan ikke ha vært lett å være gift med et så impulsivt geni. I et par år hadde de også Henriks sønn med en av prestegårdens tjenestepiker, Olaf Knudsen (1835–1921), boende hos seg, og det siste året av ekteskapet måtte hun stelle for sin syke mann. Amalie Sofie skrev selv noen erindringer om deres daglige liv. Hun var mest opptatt av husene de bodde i, blomster og dyr, og det enkle familielivet de forsøkte å leve. Men hun hadde også forsøkt å mildne hans utbrudd og holde tilbake hans polemiske artikler. Erindringene gir et bilde av henne som et enkelt, naturlig menneske uten fornemme ambisjoner.

Det er ikke lett å danne seg et bilde av en kvinne som i mannens dikt fremstår som en ren, ung uskyldighet. Han skrev også senere dikt til henne og tilegnet henne Den engelske lods. Skildringen av kjærlighetshistorien i Hassel-nødder (1845) er full av ærbødighet. Han hadde funnet hos henne det han hadde søkt, nemlig “godhed, forstand og tække”. Det eneste han beklaget, var at de ikke fikk barn.

Etter at Henrik Wergeland var død, gled hun nesten helt ut av offentligheten. Ett år senere giftet hun seg med Nils Andreas Biørn, som var enkemann med barn. Han var hjelpeprest i Christiania, hadde redigert bladet Børnevennen (der Wergeland hadde publisert noen av sine barnedikt), og han hadde holdt gravtalen over dikteren. 1850 ble han sogneprest i Leksvik i Nord-Trøndelag og 1863 i Nord-Aurdal i Valdres. I dette ekteskapet fikk hun barn. – Etter at Amalie var blitt fru Biørn, mistet hun kontakten med Wergeland-familien. Hun trådte for siste gang frem da hun la ned de første blomster ved avdukingen av Wergeland-statuen i Studenterlunden 17. mai 1881.

    Skriftlig ikke-publisert materiale

  • Brev i Brevsaml., NBO
  • H. Wergeland: Hassel-nødder, 1845
  • d.s.: Brevene til Amalie, utg. av L. Amundsen, 1974
  • H. Lassen: Henrik Wergeland og hans samtid, 1866 (rev. utg. 1877)
  • C. Collett: Dagbøker og breve, utg. av L. Amundsen, bd. 3 og 4, 1932–33
  • S. Hagemann: Henrik Wergelands hustru, Amalie Sofie Bekkevold. 1819–1889, 1960

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Carl Peter Lehmann, ca. 1840; NF, Oslo
  • Maleri av Carl Peter Lehmann, 1847; i familiens Biørns eie