Danser, koreograf og instruktør. Foreldre: Gipsmaker og verkstedeier Gerardo Valente (4.4.1888 – 10.2.1960) og Filomena Valente (f. Arcari, 13.8.1886 – 1.4.1950). Ugift.

Norsk danseshistorie er forholdsvis kort og stort sett konsentrert til 1900-tallet. Først med Ny Norsk Ballett fra 1948 kan vi snakke om en kontinuerlig vekst frem til i dag. Påtakelig var også mangelen på norske mannlige dansere. Men et viktig unntak ble det da Aloysius Valente kom inn i norsk dansemiljø som danser i Ny Norsk Ballett fra 1949 og ble en ledende kraft i mange år fremover.

Valente hadde tross sin unge alder grundig skolering innen dans, fra Norge så vel som utlandet. Han var elev av både Trygve Normann og Rita Tori. Dessuten hadde han studert med Vera Volkova fra Royal Ballet School i London, Ljubov Jegorova i Paris og Birger Bartolin i København. Det var imidlertid ikke bare teknikk som særmerket Valente, men like mye hans store karakteriseringsevne, som gjorde at hans rollefortolkning ble lagt merke til, enten rollene var små eller store.

Han ble engasjert av Gerd Kjølaas i Ny Norsk Ballett 1949, som den ene av to mannlige dansere, og gjorde bl.a. rollen som sagnfortelleren i Kjølaas' Mot Ballade. Men gjennombruddet kom med tittelrollen i Veslefrikk med fela av samme koreograf, en rolle som han danset flere ganger på turneer både i utlandet og med Riksteatret rundt omkring i Norge. Med denne forestillingen, basert på et kjent norsk eventyr, fikk mange nordmenn utenfor Oslo sitt første møte med norsk ballett og norske ballettdansere. Valente gjorde også den samme rollen i den første norske dansefilmen (fra 1953), som gav enda flere muligheten til å oppleve dette norske danseverket.

Senere fikk Valente engasjement i Den Norske Ballett og Norsk Operaselskap. Her ble det flere store og teknisk krevende roller innen kjente balletter som Svanesjøen, Giselle, Carneval og Tornerose (Blå Fugl pas-de-deux). Han skapte likeledes tittelrollen ved urpremieren på Gerd Kjølaas' Svein Uredd 1957.

Fra 1958 virket Aloysius Valente stadig mer som koreograf, men fra 1963 ble han også ofte benyttet som instruktør ved scener i både Norge og Sverige, og han slo seg ned i Stockholm. Han har virket som iscenesetter bl.a. ved Nationaltheatret, hvor han 1966 hadde stor suksess med forestillingen Quinder, kvinder, kvinner, med Liv Ullmann og Astrid Folstad, som ble oppført hele 45 ganger. I Bergen ble det kjempesuksess på Den Nationale Scene med Den Glade Enke, hvor han hadde både regi og koreografi. Selv om det ble 57 oppførelser, kom det innlegg i dagspressen fra skuffede publikummere som ikke hadde fått tak i billetter. Det ble også oppgaver ved Det Norske Teatret og de andre norske institusjonsteatrene.

Aloysius Valente gjorde også en innsats for norsk fjernsyn gjennom flere år, blant annet med egne danseprogram, som for eksempel En fauns ettermiddag, og dessuten som instruktør, med forestillinger som Fjelleventyret 1972 og Barselstuen 1973, og som manusmedarbeider.

I Sverige samarbeidet Valente med Birgit Cullberg. Dessuten hadde han forestillinger på Stockholm Stadsteater, Parkteatern og for Sveriges Television. Det ble spesielt innen musikkteateret at Valente var virksom de senere årene, ofte for større norske og svenske scener som Den Norske Opera og Stora Teatern i Göteborg. Han satte i scene operetter og musikaler som Den Glade Enke (i fem forskjellige versjoner), Fantasticks, My Fair Lady, men også verker av Holberg, Dario Fo og Václav Havel.

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • G. Kjølaas: Dans, ropte livet, 1998
  • opplysninger fra Aloysius Valente og Andreas Diesen