Juridisk embetsmann, journalist og forfatter. Foreldre: Kompanikirurg, senere brigadelege Ole Peter Larsen (1808–76) og Frederikke Hedevig Sinding (1815–91). Gift 14.6.1865 i Arendal med Elisabeth Lange (16.7.1842–14.12.1887), datter av oberstløytnant, senere tollkasserer Christopher Andreas Lange (1808–88) og Anne Birgitte Falsen (1812–1902). Fikk 1881 tillatelse til å anta Sinding-Larsen som slektsnavn. Far til Christian Magnus Falsen Sinding-Larsen (1866–1930), Birger Fredrik Sinding-Larsen (1867–1941, se NBL1, bd. 13), Holger Sinding-Larsen (1869–1938) og Kristofer Sinding-Larsen (1873–1948); farfar til Henning Sinding-Larsen (1904–94).

Alfred Sinding-Larsen var en dyktig journalist og en særpreget folkelivsskildrer med dikterisk talent og stor sans for humor. Han deltok fra unge år i det offentlige liv, noe som gav ham bred innsikt i samfunnsspørsmål, samtidig som han skaffet seg solide kunnskaper ved iherdig lesning.

Sinding-Larsen vokste opp i Fredrikstad, men bodde fra studietiden i hovedstaden. Han ble student 1855 og cand.jur. 1863. Samme år ble han ansatt som kopist i Armédepartementet og 1882 utnevnt til kgl. fullmektig i samme departement. Han fikk tjenestefri fra departementet da han 1877 ble konstituert som brigadeauditør ved Kavaleriet og garnisonsauditør ved Akershus garnison. Dessuten ble han juridisk konsulent ved Ingeniørvåpenet og fra 1893 hos Generalintendanten. 1901 tok han avskjed fra alle disse militære stillingene. 1889–1905 var han lærer i militær rettspleie ved Krigsskolen og 1875–96 sekretær ved Kristiania formannskap. Dette var hans offisielle arbeidsoppgaver, og de journalistiske var vel så tallrike. Hans store familie med 7 barn må ha krevd en stor arbeidsinnsats av ham.

Sinding-Larsens journalistiske løpebane startet i Aftenbladet da han var bare 19 år gammel. Tre år senere ble han fast ansatt med en månedslønn på 12 spesidaler. Her ble han i 8 år før han gikk over til Morgenbladet som redaksjonssekretær. I denne avisen ble han til sin død. I årene 1860–75 leverte han jevnlig bidrag til andre blader som Christiania Intelligenssedler, Skilling-Magazin, Ny illustreret Tidende og Norsk Folkeblad. Dessuten var han hovedstadskorrespondent for Vestlandske Tidende 1861–64, Drammens Tidende 1866–70, danske Dagbladet 1868–69 og Stockholms Dagblad 1871–83.

Sinding-Larsen var en av de første fast ansatte journalister i norsk presse, tidligere var det bare redaktørene som hadde hatt avisarbeid som fast levevei. I sin nye stilling i Morgenbladet måtte han dekke all slags stoff fra utenrikspolitikk til musikkanmeldelser, foruten at han var utsendt medarbeider og reisende korrespondent. Etter hvert ble kulturlivet hans arbeidsområde. Han ble avisens litteratur- og kunstkritiker og faste teateranmelder og utviklet en stor viten om og dyp forståelse av kulturlivets forskjellige sider. Da Ibsens skuespill Fruen fra havet kom ut høsten 1888, skrev Sinding-Larsen en analyse av stykket som ble mottatt med dikterens uforbeholdne anerkjennelse. Den ble først trykt i Morgenbladet og kom ut som særtrykk året etter.

Hans kritikker kunne være skarpe, men sjelden ondsinnede. Men ingen regel uten unntak: Hans kritikk av skuespillerinnen Didi Heibergs spill i en spesiell rolle resulterte i en resolusjon mot ham i Studentersamfundet og en ørefik fra skuespillerinnens mann, forfatteren Gunnar Heiberg.

Sinding-Larsen var en populær leilighetsdikter i Studentersamfundet og Kunstnerforeningen, og han skrev og oversatte skuespill og operettetekster for Christiania Theater. Disse litterære arbeidene var ikke stor kunst, men viste at han var en dyktig versemaker med rytmesans. Derimot stod han frem som original dikter og folkelivsskildrer da han under pseudonymet Olaves Pedersen utgav monologer og viser fra forstaden Vika i Kristiania. De ble skrevet i årene 1860–73, og mange av visene kom først ut som skillingsviser. De ble populære i samme øyeblikk de ble offentliggjort – Gipsgutten, Sjigargutten ('Jeg er en Fatti' gut fra Vika') og Lirendreieren hørte med til perlene. Han hadde et sikkert øre for språktonen i Kristiania. Han var en av de første diktere som brukte en lokal Kristiania-dialekt, og det gjorde hans skildringer av folkelivet treffsikre og ekte. Hans musikalitet og rytmesans viste seg også i hans valg av melodier som ytterligere fargela visetekstene. Til tross for vidd, ironi og humor merker man Sinding-Larsens forkjærlighet for sine pittoreske figurer. 1903 utkom Olaves Pedersens viser og monologer i samlet utgave med anerkjennende forord av dialektforskeren Johan Storm.

Hans sønn, maleren Kristofer Sinding-Larsen, har malt et portrett av ham, fremstilt som Olaves Pedersen. Det viser en jovial, frodig og humoristisk mann, egenskaper som preget alle sider av Alfred Sinding-Larsens liv.

  • Olaves Pedersens viser, samlet utg. 1903, jubileumsutg. 1908
  • NFL, bd. 5, 1901
  • nekrolog i Mgbl. 29.1.1911
  • F. B. Wallem: Det norske Studentersamfund, 2. del, 1916
  • NLH/Bull, bd. 4, 1937
  • Ø. Anker: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • C. Just: Olaves Pedersen, i Byminner nr. 3/1963
  • M. Schulerud: Piberne og Pigerne i Vika, 1963
  • H. Haugstøl: Vår egen by, 1964
  • Maleri av Kristofer Sinding-Larsen, 1899; Oslo Bymuseum