Faktaboks

Alfred Maurstad

Alfred Jentoft Maurstad

Født
26. juli 1896, Bryggja i Davik (nå Vågsøy), Sogn og Fjordane
Død
5. september 1967, Oslo
Virke
Skuespiller, hardingfelespiller og filmregissør
Familie

Foreldre: Småbruker Brynnel Maurstad (1859–1943) og Lovise Marie Brølos (1867–1943).

Gift 1) 11.4.1925 med skuespiller Tordis Elfrida Witzøe (1901–1997; se Tordis Maurstad), ekteskapet oppløst 1943; 2) 17.3.1956 med sekretær Gro Scott-Ruud (1928–2017), datter av kunstmaler og kartograf Gunnar Scott-Ruud (1897–1953) og sangpedagog og sekretær Marie Andersen (1900–1971).

Far til Toralv Maurstad (1926–2022); Mari Maurstad (1957–).

Gjest Baardsen og Anna.

Alfred Maurstad sammen med Vibeke Falk i spillefilmen Gjest Baardsen (1939)

Alfred Maurstad var en norsk skuespiller, regissør, instruktør, teatersjef og musiker. Han var sin tids mest bejublede skuespiller, og hans levende portretter av sjarmerende lurendreiere fra litteratur og folklore gjorde ham også til Norges første filmstjerne. De mest markante filmrollene viser at den friske og naturlige spillestilen hans treffer også et moderne filmpublikum i forbløffende grad.

Alfred Maurstad var gift med Tordis Maurstad og far til Toralv Maurstad og Mari Maurstad.

Bakgrunn

Alfred Maurstad ble født i karrige, men trygge kår på et småbruk i Nordfjord. Han var inspirert av det levende folkemusikkmiljøet, og som ung ble han en mester i felespill. I 1916 dro han til underoffisersskolen i Bergen. På fritiden spilte han til dans i bygdelagene og var statist som slave fra Nubia i Quo VadisDen Nationale Scene. Etter eksamen i 1917 arbeidet han som butikksvenn og kontorist før han ble bokholder hos baker Martens, der sjefen likte felespill.

Karriere

Da Det Norske Teatret kom på gjestespill til Bergen i 1920, oppsøkte Maurstad teatersjef Amund Rydland, fikk avlegge prøve og ble tilbudt årsgasje på 4500 kroner, selv om han ikke kunne monologen utenat. Han flyttet til Kristiania (nå Oslo) og debuterte i 1921 som Gudleik i Arne Garborgs Læraren, men det ble mest småroller før den første seieren i 1925, som Jakob i Ludvig Holbergs Erasmus Montanus. Da var han allerede en kjent felespiller etter å ha vært på turné for Noregs Ungdomslag i 1923.

Populær felespiller

Alfred Maurstad med hardingfele
Alfred Maurstad var en populær hardingfelespiller og ga ut en rekke plater med folkemusikk.
Alfred Maurstad med hardingfele
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Alfred Maurstad slo gjennom både som felespiller og skuespiller i 1926, i rollen som Torgeir (bygd over Myllarguten) i Sigurd Eldegards Fossegrimen, til Johan Halvorsens musikk. Med Halvorsens slått Fanitullen ble Maurstad blant de aller første som både spilte hardingfele i norsk radio og i Universitetets aula med Filharmonisk Selskaps Orkester.

I 1927–1928 spilte han inn sine første 24 legendariske platesider med folkemusikk som solgte i enorme opplag. Gjennom sine mange turneer og gjennom Hardingfeletrioen, som Eivind Groven startet i 1932 med Maurstad og Sigbjørn Bernhoft Osa som øvrige medlemmer, gjorde han en betydelig innsats for å bedre publikums kjennskap, og holdning, til folkemusikken. Maurstad filmdebuterte også i 1926, som Vigleik i Rasmus Breisteins Brudeferden i Hardanger.

Tidlige roller

Ettersom han lenge ble forbundet bare med bondekultur, måtte han søke seg nye veier for å imponere de mer elegante miljøene i byen. På Det Nye Teater (1929–1931) hadde han sin første vellykkede riksmålsrolle som forsvarer i Bayard Veillers Mary Dugan-saken, men det knyttet seg fortsatt skepsis til «villmannnen fra Vestlandet» da han ble ansatt ved Nationaltheatret i 1931. Publikum likte ham i filmroller som tateren Stephan i Leif Sindings Fantegutten (1932), som Aslak Bråten mot kona Tordis Maurstad i den første filmen på nynorsk, Breisteins Liv (1934), og som Øyvin Dalen i Olav Dalgards Samhold må til (1935). På teateret måtte han likevel slite med mindre roller, men han fikk ros som Lind i Henrik Ibsens Kjærlighetens komedie, med effektiv Wergeland-maske.

Gjennombrudd

Det helt store gjennombruddet kom i 1936 med tittelrollen i Peer Gynt mot Johanne Dybwads Mor Åse. Gunnar Reiss-Andersen skrev: «Hele Peer Gynts ungdomsoverskudd hadde han, alt det dikteriske – løgnaktige og sløsende, hele fortvilelsen, angsten for det tomme rom hos den gamle Peer hadde han også. Peer du lyver, ja, så godt er det ikke blitt løyet på norsk teater i lange tider.» En svært vellykket turné i 1937 til Trondheim, København og Paris medførte en «Maurstad-feber», som ikke ble mindre med enda en umulig fantastrolle, Vrål i Hans Kincks Driftekaren.

Samme år kom filmgjennombruddet som tateren Fændrik i Tancred Ibsens Fant, etter Gabriel Scotts roman. Nå fikk han også filmtilbud fra Sverige og spilte i Ragnar Hyltén-Cavallius’ Vingar kring fyren (1938).

Videre filmkarriere

Alfred Maurstad var en fantasifull aktør i det helt store formatet, men han viste instinktiv forståelse for filmens intime krav, og samarbeidet med Tancred Ibsen var et lykketreff. I 1939 søkte han et års permisjon fra teateret for å spille tittelrollen i Gjest Baardsen. Her sang han Fjellsangen («Å kom, vil I høre en vise om Gjest ...»), som ble en bestselger på plate koblet med hans egen komposisjon Svart-Rabben.

Teaterpermisjonen varte gjennom hele andre verdenskrig. I 1940 kom filmene Bastard og Tørres Snørtevold (etter Alexander Kiellands Jakob). I 1941 debuterte Maurstad som filmregissør med Hansen og Hansen, fulgt i 1942 av kjempesuksessen En herre med bart, med Wenche Foss og Per Aabel. Samme år hadde han den siste store filmseieren med tittelrollen i Rasmus Breisteins Trysil-Knut. Filmperioden var ikke lang, men den var markant.

Tilbake til teateret

Maurstad, Toralv, Tordis og Alfred

Toralv, Tordis og Alfred Maurstad (fra venstre til høyre) spilte sammen i Eugene O'Neills skuespill Lang dags ferd mot natt, oppført i 1961/1962 på Det Norske Teatret.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1945 vendte Maurstad tilbake til Nationaltheatret, igjen som Peer Gynt mot Johanne Dybwad, men bare i de fire første aktene, slik at Åses død ble finalen. Han fulgte opp med roller som Arv i Holbergs Mascarade og Rigault i Nordahl Griegs Nederlaget.

Så spredte han seg over hele repertoaret, fra klassikere til moderne dramatikk som Eugene O’Neills Måne for livets stebarn og Leopold Ahlsens Den som vil seire. Han arbeidet stadig mer som instruktør, og i 1949–1950 var han sjef ved Trøndelag Teater, der sønnen Toralv Maurstad debuterte. På Nationaltheatret instruerte han blant annet Holbergs Den stundesløse og Herren og hans tjenere av Axel Kielland. I 1961 hadde han sin siste triumf som skuespiller, i samspill med Tordis og Toralv Maurstad, i O’Neills Lang dags ferd mot natt på Det Norske Teatret.

Han spilte også spredte filmroller i utlandet: i Storbritannia i Terence Youngs Valley of Eagles (1951) og i Sverige i Rolf Husbergs Laila (1958). Hans siste film ble Nils R. Müllers Det store varpet (1960).

Utmerkelser og priser

Alfred Maurstad hadde Statens kunstnerlønn fra 1962. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1957, og han var ridder av Islands Falkeorden og den etiopiske Menelikordenen.

I 1977 ble Arnold Haukelands statue av Maurstad som Peer Gynt avduket i Nordfjordeid, og i 2001 ble han hedret med et frimerke som bærer hans portrett, tegnet av Ulf Aas. Ved Nationaltheatret står en byste av Alfred Maurstad, utført av Stinius Fredriksen.

Plateinnspillinger (et utvalg)

  • Fjellsangen/Svarte-Rabben, 1940
  • Johan Halvorsen: Fossegrimen-suite, 1950
  • Scener fra Peer Gynt, sammen med Tore Segelcke, 1957
  • Den store eventyrserien, del 5 og 12, 1966–1967
  • Fanitullen/2 springdanser fra Nordfjord, 1969

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Arthur Klæbo: Alfred Maurstad, 1945
  • Anton Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • Hvem Er Hvem (1967)
  • Toralv Maurstad: Du store min ..., 1971
  • Anton Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • Eid kommune (utg.): Alfred Maurstad 1896–1967, Nordfjordeid 1977
  • biografi i TFL, 1991
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • A. M. Albers og H. Ringnes: Alfred Maurstad. Med Fant og Fanitullen, fjernsynsportrett NRK, 1996

Faktaboks

Alfred Maurstad
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036739003908

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg