Faktaboks

Alfred Madsen
Alfred Martin Madsen
Født
10. april 1888, Bergen
Død
8. mai 1962, Bærum, Akershus
Virke
Politiker og fagforeningsleder
Familie
Foreldre: Bygningssnekker Simon Madsen (1857–1928) og Hansine Christensen Skiftesvig (1857–90). Gift 16.4.1914 med Anna Fagerhaug (f. 12.2.1893), datter av kjøpmann Lorents Jakobsen Fagerhaug (f. 1845) og Marie Olsen (f. 1855).

Alfred Madsen var en av Arbeiderpartiets mest sentrale politikere i mellomkrigstiden. Han var med i begge arbeiderpartiregjeringene og satt på Stortinget fra 1922 til 1945, tidvis som parlamentarisk leder.

Madsen tok middelskoleeksamen 1904, gikk i lære som litograf og utdannet seg til maskinmester. 1910–12 arbeidet han i Canada og USA og 1913–14 i Tyskland. Allerede i læretiden engasjerte han seg politisk i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU). På NSUs landsmøte 1912 fikk han kontakt med Martin Tranmæl og hans fag- og partiopposisjon. Madsen ble valgt til nestformann i NSU og var 1913 på en større antimilitaristisk agitasjonsturné i Trøndelag og Nordland. Senere på året drog han på arbeidsvandring til Tyskland, og mens han var der, sendte han politiske reportasjer til Tranmæls Ny Tid og til andre arbeiderpartiaviser. Bl.a. berettet han om dommen på ett års fengsel mot Rosa Luxemburg for antimilitaristisk agitasjon og kommenterte det tyske sosialdemokratiets unnfalne rolle i saken.

1914–17 var Madsen redaktør i arbeiderpartiavisen Tidens Krav i Kristiansund. Opposisjonen i arbeiderbevegelsen rykket i disse årene på bred front inn i arbeiderpressen og banet dermed vei for politikk- og lederskiftet i Arbeiderpartiet 1918. Madsen selv stod så sentralt i denne opposisjonen at han på Arbeiderpartiets landsmøte 1915 ble stilt som motkandidat til Magnus Nilssen i kampen om partisekretærvervet og fikk 155 av 360 stemmer. Madsen var politisk aktiv både innen NSU og Fagopposisjonen og skrev bl.a. en brosjyre der han redegjorde for fraksjonens politiske plattform.

1917 ble Madsen leder for det faglige opplysningskontoret på Rjukan, drev utstrakt agitasjon og var en av hovedtalerne sammen med Tranmæl for opposisjonen på den ekstraordinære LO-kongressen. Etter opposisjonens seier på Arbeiderpartiets landsmøte 1918 ble Madsen 1919 redaksjonssekretær i Arbeidet i Bergen og 1920 redaktør for Ny Tid i Trondheim. Han kom med i partiets landsstyre og 1921 også i sentralstyret, der han ble sittende helt til mai 1935.

Alfred Madsen representerte Oslo på Stortinget 1922–28 og Akershus 1928–45. Han var Arbeiderpartiets parlamentariske leder 1924–31, da han ble valgt til nestformann og kasserer i LO. Madsen var sosialminister i Hornsruds regjering 1928 og handelsminister i Nygaardsvolds regjering 1935–39. 1939 ble han igjen parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet, og han deltok i riksrådforhandlingene 1940. 1945 forlot han politikken og tilbrakte sine siste år som stempelpapirforvalter.

Både i arbeiderforsamlinger og i stortingssalen hadde Alfred Madsen ry som en glimrende taler: kunnskapsrik, logisk, klar og med en vittig replikk. Det samme inntrykk etterlot han seg som skribent, enten det nå dreide seg om de mange brosjyrer han forfattet, eller om hans delaktighet i utredninger og innstillinger fra arbeiderbevegelsen eller offentlige kommisjoner og utvalg. Han bidrog til å formulere de første partiprogrammene etter at den nye retningen seiret 1918, og han stod sentralt under utformingen av det nye programmet etter samlingen 1927. Han deltok selv i den innerste krets under samlingsforhandlingene, og da samlingen var fullbrakt, ble han sekretær i det nyopprettede topporganet i arbeiderbevegelsen, samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO.

Helt fra sitt opphold i USA før den første verdenskrig var Alfred Madsen opptatt av produksjons- og rasjonaliseringsspørsmål, og han utgav flere brosjyrer om emnet. 1919 ble han oppnevnt som medlem av arbeiderbevegelsens sosialiseringskomité og året etter også av statens sosialiseringskommisjon. Han var fra 1920 LO-sekretær og leder for LOs bedriftsråds- og sosialiseringskontor. Den allmenne opptattheten av sosialiseringsspørsmålet rett etter den første verdenskrig ebbet snart ut, men Madsen fortsatte å engasjere seg i produksjonsproblematikken i årene fremover. Han var en god medspiller for LO-formann Ole Lian i forbindelse med den økonomiske rikskonferansen 1925. Og han var hovedmannen bak den relativt positive innstillingen fra fagorganisasjonens rasjonaliseringskomité som ble vedtatt på LO-kongressen 1927, samtidig som han i Stortinget bl.a. uttalte at arbeiderbevegelsen ville “en positiv industriell politikk” og ønsket å “sett(e) fart i utbygging av vannkraft”. Slik sett var Alfred Madsen en viktig pådriver for den omlegging til en produksjonsorientert politikk, som både Arbeiderpartiet og LO gjennomgikk i forbindelse med den økonomiske krisen i 1930-årene og som ble grunnlaget for arbeiderbevegelsens storindustrielle etterkrigspolitikk.

Verker

    Brosjyrer og pamfletter

  • Programskrift for den Norske fagopposition, Trondheim 1916
  • Taylor-systemet: videnskabelig ledelse av industriene, Trondheim 1917
  • Bergverkernes socialisering, 1919
  • Industrielt selvstyre: et indlæg i spørsmaalet om arbeiderkontrol, 1919
  • Raadssystemet og socialiseringen, 1920
  • Efter jernbanestreiken, 1920
  • Bedriftsraadene, 1920
  • Den faglige internationale, Trondheim 1921
  • Statsmaktene, arbeidsløsheten og den økonomiske situasjon, 1927
  • Rasjonaliseringen og arbeidsløsheten: kampen mot den skjerpede utbytning, 1930

Kilder og litteratur

  • A. Hansen, E. Olaussen og A. Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier. Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennem 20 aar,1923
  • H. Amundsen: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • J. Bjørgum: “Fagopposisjonen av 1911” i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie,1976
  • d.s.: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918,1998
  • G. Ousland og A. Skar: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 1–4, 1949

Portretter m.m.

  • Fotografi gjengitt i Arbeiderbevegelsens historie i Norge,bd. 3, 1987, s. 141