Forretningsmann og NS-politiker. Foreldre: Vognmann og vognfabrikant Svend Larsen (1833–93) og Sofie Mathilde Laumann (1842–97). Gift 1904 med Augusta Kathinka Hals (f. 31.8.1882), datter av redaktør Johannes Hals (1833–91) og Maren Sophie Thorsen (1845–1930).

Alt fra sin tidlige ungdom tjente Alf Whist store penger innen forsikringsbransjen, men gikk konkurs og flyttet fra landet. Under okkupasjonen fikk han hånd om NS-regjeringens næringspolitikk, der han lanserte vidtgående planer for omorganisering, nasjonalisering og innføring av planøkonomi i Norge.

Etter middelskoleeksamen i Halden 1896 gikk han til sjøs en tid, men havnet snart på et assuransekontor i hovedstaden. Her lærte Whist (som han og hans søsken nå kalte seg) den bransje som skulle bli hans. Han stiftet Norske Lloyd 1905, et selskap som snart ble et av landets ledende forsikringsselskaper. Tallrike andre selskaper stod han også bak – Norske Alliance, Norske Assuranseunion, Norske Forenende Livsforsikringsselskap, Globus, Andvake – og han satt i styret i en rekke tilsvarende utenlandske selskaper.

Kjernevirksomheten Norske Lloyd gikk imidlertid over ende 1920–21. Det het seg i NS-pressen under okkupasjonen at det skyldtes konsekvensene av den russiske revolusjon, idet Lloyd skulle ha reassurert i russiske selskaper. I virkeligheten hvilte hele Norske Lloyd på tvilsomme forretningsmetoder og kaotisk bokførsel, hvilket ble avdekket under den følgende rettslige etterforskning og konkursboberetning. Saken vakte stor oppmerksomhet i pressen, og endog jusprofessor Morgenstierne, datidens statsrettslige autoritet, som Whist med sine overtalelsesevner hadde fått med i Norske Lloyds styre, ble for en tid brakt i vanry.

Whist tok tilflukt i utlandet og flyttet til Frankrike. På Abbedikollen i Vestre Aker etterlot han seg grunnmuren til et enormt palé som med sine gedigne trappeløp og avsatser ville ha blitt et av jobbetidens mest spektakulære Oslo-monumenter, om det var blitt fullført. Ved tilbakekomsten fra Frankrike – der han 1935 ble domfelt for økonomisk utroskap og regnskapssvik i forbindelse med konkursen i Alliance Française Vie – måtte Whist og hans familie i stedet ta til takke med anleggets vaktmestervilla.

Whists forretningsvirksomhet, som nå var konsentrert i firmaet Alf L. Whist & Co., gav overskudd, som ble satt i faste eiendommer i omegnen av Oslo. Ved Heggedal Bruk spesialiserte han produksjonen mot prefabrikkerte laftebygg, noe som etter Wehrmachts ankomst til Norge 1940 snart førte til store ordrer fra okkupasjonsmakten, derunder til Organisation Todt, på tømmerhus over hele landet. Virksomheten ble drevet av en av Whists sønner.

Whist var som person elskverdig og sjarmerende, og som forretningsgründer utvilsomt meget begavet, med kontakter og interesser over store deler av landets næringsliv, tross sitt plettede rykte. At han også hadde politisk talent og sans for maktspill, ble klart da han sommeren 1940, 60 år gammel og politisk helt ubeskrevet, valgte å satse for fullt på NS og nasjonalsosialismen. Målbevisst tilegnet han seg nå bevegelsens sentrale doktriner om planøkonomi, tysk storromsøkonomi og utvidet offentlig satsing på forskning og næringsutvikling. Like målbevisst arbeidet han seg innover mot partiets indre krets. Han gikk inn i statens næringsdrift som formann i Vinmonopolets styre 1940 og styremedlem i Norges Brannkasse.

1941 lot Whist seg utnevne til NS Ombudsmann for næringslivet, en nyopprettet stilling han selv hadde foreslått og skreddersydd for seg. I utgangspunktet skulle han tjene som bindeledd og sluse forretningslivets menn inn i NS på frivillig basis; etter hvert la han og hans medarbeidere planer for en storstilt omorganisering av hele næringslivet etter korporativt mønster, med bransjekorporasjoner organisert i et Norges Næringssamband med Whist som leder, og med innføring av en nasjonal planøkonomi etter tysk mønster. En lov om Norges næringssamband ble vedtatt 1943, og Whist ble statsråd uten portefølje i Quislings regjering. Året etter avanserte han til næringsminister. Nå tilhørte han Quislings aller innerste krets; i januar 1944 fikk han som en av de få utvalgte følge med på førerens årlige besøk hos Hitler selv. Senere samme høst forsøkte han å overta finansministerstillingen etter Frederik Prytz, men mislyktes. I mellomtiden var dommen i Frankrike omstøtt av appellretten i Paris 1942.

Whists karriere i NS skyldtes dyktighet, men også hell. Han innså tidlig at han måtte samarbeide med tyskerne, og oppnådde til forskjell fra de øvrige ministre et godt og tillitsfullt samarbeid med Reichskommissariats næringsledelse, fremfor alt med den mektige senator Otte. Samarbeidet gjaldt også planer for tysk overtakelse av vannkraftressursene, som andre ministre protesterte mot. Da loven om den Nasjonale arbeidsinnsats etter tysk påtrykk ble proklamert i februar 1943 for å skrape sammen ressursene for en “total krig”, fikk Whist hjemmel for å omorganisere næringslivet ved å opprette, nedlegge eller tvangsfusjonere bedrifter. Tyske ønsker om å samordne næringslivet i det de oppfattet som det “oppsplittede Norge” falt i det hele sammen med Whists anstrengelser, som vel til syvende og sist var industrielt og ikke politisk motivert. At mange av de planer som ble lagt, forble papirstørrelser, og at ideene om et planmessig drevet nasjonalt næringsliv ikke kom lenger enn til planstadiet, skyldtes krigens siste og for NS uheldige utvikling. Med et annet utfall ville norsk næringsliv under Whists ledelse kunne skjeftes effektivt til den tyske storromsøkonomi i det nasjonalsosialistiske Europa. Ved rettsoppgjøret ble han 1946 idømt livsvarig tvangsarbeid og tre millioner kroner i erstatning; to domsmenn stemte for dødsstraff. Han ble benådet og slapp ut 1952.

  • Indberetning til Oslo Skifteret fra bestyreren i Norske LLoyds Konkursbo, 1925
  • Ø. Sørensen: Solkors og solidaritet, 1991
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling. En fører for fall, 1992
  • E. Ulateig: Justismord. Historien om Roald Dysthe, 1993
  • H. F. Dahl m.fl. (red.): Norsk krigsleksikon, 1995
  • R. Bohn: Reichskommissariat Norwegen, München 2000
  • L-sak dnr. 1098/46, RA