Roer. Foreldre: Brannkonstabel Henry Adolf Hansen (1906–75) og Randi Elfrida Olsen (1914–93). Gift 1) 1972 med kontorsøster Wenche Cathrin Gavoll (17.4.1948–), datter av Rolf Gavoll og hustru Elvira, ekteskapet oppløst 1998; 2) 1.1.2001 med sykepleier Kari Jahnsen (12.4.1951–). Bror av Frank Hansen (1945–).

Alf Hansen er den norske roer som inntil årtusenskiftet hadde vunnet flest internasjonale seirer. Sammen med blant andre broren Frank sørget han for at roing i 1970- og 1980-årene ble en av våre sterkeste idretter i sommer-OL.

Alf Hansen var ingen “barnestjerne” innen idretten. Men han kom sterkere jo eldre han ble. I ungdommen gikk det en tid før han begynte å satse seriøst på idrett, og han var først innom bryting og ski. I roing har han markert seg som en av Norges fremste idrettsmenn gjennom tidene. I løpet av en tjueårig karriere på internasjonalt topplan var han med i fire olympiske leker og en rekke andre internasjonale konkurranser, noe som skaffet ham et rikholdig premieskap.

Høydepunktet i karrieren kom i Montreal 1976 da han sammen med broren Frank vant Norges første OL-gull i roing. Denne bragden var imidlertid ikke noe enkelt blaff. Året før hadde Hansen-brødrene, som ble et begrep i internasjonal rosport, vunnet Norges første VM-gull. De fulgte opp med ytterligere to VM-gull 1978 og 1979. 1982 vant Alf Hansen enda et VM-gull i dobbeltsculler, denne gang sammen med Rolf Thorsen. Hansen har til sammen 9 VM-medaljer. Sin olympiske medaljehøst avsluttet han i Seoul 1988, da han som 40-åring var med i den norske båten som tok sølv i dobbeltfirer.

Alf Hansen dominerte også i norske og nordiske konkurranser. Han vant i alt 14 nordiske titler og hele 57 norgesmesterskap for senior mellom 1968 og 1990. Hansen konkurrerte like gjerne i singlesculler som i firer og enda større båter. Innsatsen innbrakte ikke mindre enn 11 kongepokaler.

Alf Hansen var en treningsvillig idrettsmann, og resultatene kom etter beinhard satsing. Hansen-brødrene stilte store og, for sin tid, nye krav til seg selv og sin treningsmengde. 1974 gikk de til det drastiske skritt å ofre seg fullt ut for idretten. Alt annet ble kuttet ut; de søkte permisjon fra arbeidet, og treningsmengden ble doblet bare på to år. Resultatene kom da også de neste årene, da de nå, ifølge dem selv, fikk trene like mye som konkurrentene og mer enn de aller fleste andre norske idrettsfolk.

Alf og Frank Hansen var unike rotalenter på den måten at de i tillegg til de fysiske forutsetningene passet svært bra til å sitte i båt sammen. De forstod hverandre og tenkte likt, og samtidig utfylte de hverandre på en måte som fikk båten til å gli. I brødreparet var Alf “motoren” som alltid gav alt, den 100 % pålitelige arbeidshesten, mens broren var den rotekniske perfeksjonisten. Skuffelsen var merkbar da OL i Moskva 1980 gikk fløyten som følge av norsk boikott. Hansen-brødrene var store forhåndsfavoritter. Alf klarte imidlertid, i motsetning til Frank, å motivere seg til videre satsing. Han fikk med seg ytterligere to olympiske leker og holdt det gående på internasjonalt topplan til 1990, da han for siste gang rodde i en VM-finale.

I romiljøet var Alf Hansen kjent som en humørfylt, viljesterk og treningsglad inspirator for sine rokolleger. Etter at han gradvis trappet ned sin aktive karriere, har han holdt det gående med trening og konkurranser på lavere nivåer, blant annet i ski (langrenn). For sin innsats for internasjonal rosport mottok Alf Hansen som den første i historien Det internasjonale roforbunds æresmedalje under VM i Tasmania 1990. Han har også mottatt Morgenbladets gullmedalje 1975 og Fearnleys olympiske ærespris 1976. Samme år ble han æresmedlem av Ormsund Roklub.

I det sivile er Alf Hansen utdannet som e-verksmontør. Han har ved siden av roingen arbeidet som gruppeleder i Oslo Lysverker (nå Viken Energi).

  • F. Hansen og T. Wennevold: Målet er nådd, 1977
  • R. Bryhn og K. A. Tvedt (red.): Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • biografi i SNL3, bd. 6, 1997
  • J. T. Larsen: Alle mann klar? Ro! Norges Roforbund 1900–2000, Bergen 2000
  • samtaler med Alf Hansen 2001