Alexander Pihl har vært en av de mest sentrale personer i utviklingen av kreftforskningen i Norge. Hans yrkesliv som lege, forsker og universitetslærer faller sammen med en tid da forståelsen av de biokjemiske prosessene og deres betydning var i sterk fremgang, og han har selv vært en foregangsmann på dette området.
Pihl vokste opp i Oslo og tok examen artium på Oslo katedralskole 1939. Etter medisinsk embetseksamen 1947 drog han umiddelbart til USA for å videreutdanne seg, og han avla eksamener i kjemi og biokjemi ved universitetet i Chicago 1949.
Tilbake i Oslo var han først vitenskapelig assistent ved Institutt for ernæringsforskning 1949–52, etterfulgt av en periode på fire år som forskningsstipendiat ved Norsk Hydros Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet, finansiert av Landsforeningen mot kreft. Deretter gikk han 1956 over i fast stilling ved Radiumhospitalets laboratorium, fra 1959 som avdelingsoverlege og sjef for Biokjemisk laboratorium, en stilling han innehadde til oppnådd pensjonsalder 1990. Han var professor i cancerbiokjemi ved Universitetet i Oslo 1963–90.
Doktorarbeidet Eksogent og endogent cholesterol fra 1954 bygde på undersøkelser over absorpsjon, deponering og syntese av kolesterol hos rotter. Pihls forskning på dette feltet resulterte også i en rekke tidsskriftartikler og bokkapitler om kolesterolstoffskiftet og dettes sammenheng med hjerte-kar-sykdommene. Pihl har dessuten arbeidet med strålingskjemi og strålingsbiologi, spesielt de strålingsbeskyttende stoffenes kjemi, biokjemi og virkemåte, foruten med ioniserende stoffer.
Medikamentell kreftbehandling begynte å bli et voksende fagfelt. Pihl forsket på struktur og virkemåte av plantetoksiner og immunkonjugater av disse med henblikk på terapeutisk bruk, og han benyttet eksperimentelle modeller for å teste kreftsvulsters kjemosensitivitet. Han studerte medikamentell kreftbehandling av svulster hos menneske eksperimentelt ved innpodning på spesielt egnede forsøksdyr. Østrogenreseptorer i brystkreftsvulster har også vært et av hans forskningsområder.
Et av de store problemene med kreftsykdommer er spredningen, dvs. dannelse av metastaser. Pihl har studert hvordan man kan bruke isotopmerkede antistoffer til å lokalisere slik spredning. Han har også drevet forskning vedrørende rensing av benmarg for svulstceller.
Professor Pihls sentrale posisjon innenfor medisinsk forskning førte ham naturlig inn i en lang rekke faglige verv, både nasjonalt og internasjonalt, og han mottok flere æresbevisninger, blant annet Anders Jahres pris 1989. Samme år ble han også utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
For allmennheten vil Alexander Pihl også være kjent for sitt engasjement i opplysningsarbeidet om de biologiske og medisinske virkningene av atomvåpen.