Forretningsmann og NS-politiker. Foreldre: Gullsmedmester Harald Joachim Hagelin (1852–89) og Anna Fredrikke Henriette Meyer (f. 1853, København). Gift 1) i Bremen, Tyskland u.å. med N.N. (død januar 1935); 2) 1936 i Dresden, Tyskland med Gertrud Gudrun Eckstein (1899–1981), kusine av hustru nr. 1. Svoger til Kjeld Stub Irgens (1879–1963).

Om denne mann, som spilte en så fatal rolle i norsk historie i årene 1940–45, vet vi ikke mye. Da han dukket opp i Oslo ved årsskiftet 1939/40 etter å ha bodd 40 år i utlandet, var det praktisk talt ingen som kjente ham. Likevel trådte han, som Vidkun Quislings nærmeste medarbeider, rett inn i rikspolitikken. Men bakgrunnen og motivene, og mange av de konkrete omstendighetene rundt denne delen av hans virksomhet, er hemmeligheter han tok med seg i graven

Hagelin vokste opp i Bergen. Faren, som døde da Albert var bare 8 år gammel, var tredje generasjon gullsmed av en slekt som hadde innvandret fra Sverige tidlig på 1700-tallet. Moren var av dansk jødisk slekt; som enke drev hun et privathotell i Bergen. Selv forlot A. V. Hagelin Norge rundt 1900 for å studere til arkitekt ved Technische Hochschule i Dresden. Senere ble han av Nina Grieg tilskyndet til musikkstudier og sang – ifølge familietradisjonen – operaroller både i Berlin og Dresden.

Under den første verdenskrig giftet Hagelin seg i Bremen med innehaversken av Ozeania Kaffeegesellschaft, et importfirma med filialer i flere tyske byer. Han økte formuen ved heldige børsspekulasjoner, overlevde hyperinflasjonskrisen 1923 og bodde i 1930-årene med hustruen og hennes to kusiner i en luksuriøs villa i forstaden Loschwitz utenfor Dresden. Herfra drev han ved siden av kaffeforretningen også kunsthandel og hotellvirksomhet.

Hagelins første kone døde i januar 1935. Sammen med hennes to kusiner foretok han året etter en lengre reise i Norge, der han bl.a. oppsøkte Quisling i Oslo og meldte seg inn i Nasjonal Samling. Samme høst giftet han seg med den eldste av de to søstrene.

Våren 1939 forsøkte Hagelin ved initiativ helt til topps i Det tredje rike å skaffe tyske penger til NS. Forsøkene, som ble foretatt gjennom Hermann Görings nevø Herbert Göring (som Hagelin møtte i sin tennisklubb i Dresden), mislyktes, men brakte ham i forbindelse med mektige menn som storadmiral Erich Raeder og NSDAPs sjefsideolog Alfred Rosenberg. Overfor disse to promoverte Hagelin Quisling med iherdighet. Han fikk gjennomslag i desember 1939 og assisterte Quisling ved det som ble resultatet av anstrengelsene: at Hitler selv tok imot den norske NS-føreren til to lengre samtaler 14. og 18. desember. Her ble omsider pengestøtten til NS sikret, samtidig som Quisling, og i enda høyere grad hans tolk og hjelper Hagelin, gikk langt i retning av å skissere en mulig maktovertakelse fra NS' side i Oslo for å understøtte en tysk invasjon.

Det var da også Hagelin og hans tyske venn, Rosenberg-agenten Hans-Wilhelm Scheidt, som fra Hagelin-familiens suite på Hotel Continental regisserte Quislings kupp 9. april 1940. Hagelin fikk selv plass i den kortvarige kuppregjeringen, som handels- og forsyningsminister, og han fikk noen travle dager: 12. april fikk han sendt sin svoger, kaptein Irgens, gjennom linjene til kong Haakon med bønn om å vende tilbake til Oslo. Dagen etter oppsøkte han selv Hitler i Berlin for å sikre mer tysk støtte til kuppregjeringen. Begge fremstøtene mislyktes, og 15. april gikk Hagelin av sammen med de øvrige regjeringsmedlemmene.

Om det var spillelyst eller andre motiver som drev den 60-årige kaffegrossisten ut på storpolitikkens skråplan, vet vi ikke. Gamle NS-medlemmer betraktet Hagelin med mistro, der han hvileløst var på ferde, først i riksrådsforhandlingene, så blant de kommissariske ministere, og fra februar 1942 i Quislings såkalte nasjonale regjering. Fra 25. september 1940 bestyrte Hagelin det nye Innenriksdepartementet, og fikk hånd om nazifiseringen både av kommunene, organisasjonene og den indre og ytre forvaltning. Han viste seg forbausende effektiv, dertil overraskende steil i forsvaret av norske interesser vis-à-vis tyskerne, og han tok stadige konfrontasjoner med Terboven og hans stab. Med særlig hell trenerte han den skattereformen tyskerne anså nødvendig for å sikre sitt utbytte av okkupasjonen.

Hagelin var også den i NS som gikk hardest på Quisling for å få ham til å forlange en fredsavtale med Tyskland, slik at okkupasjonen kunne bli hevet. Han penneførte all Quislings korrespondanse med Berlin i den anledning, mens han hustru skrev ut brevene og notatene på maskin.

En kombinasjon av tysk påtrykk og intern misnøye i NS, der Hagelin i vide kretser og uten synderlig realitet ble ansett som korrupt, svekket gradvis hans stilling. Partivervet som fylkesfører i Stor-Oslo ble tatt fra ham 1942. En granskningskommisjon ble året etter nedsatt for å vurdere anklagene om korrpusjon. Resultatet var frifinnelse, men i november 1944 ble Hagelin tvunget til å ta avskjed som minister, da han motsatte seg å reise til Finnmark for å lede tvangsevakueringen. Som detronisert outsider uten støtte fra noe hold var det nå definitivt ute med ham.

Under landssviketterforskningen og enda mer under rettssaken, som åpnet i Oslo november 1945, tok Hagelin tilflukt i påstått hukommelsessvikt. Resultatet ble en ynkelig figur. Dødsdommen var enstemmig i begge instanser. Hans hustru forsøkte forgjeves å påta seg skylden ved å si at det var hun som opprinnelig var nasjonalsosialisten av de to. Henrettelsen var den fjerde av i alt 25 dødsdommer som ble eksekvert over nordmenn i rettsoppgjøret.

  • Landssviksak Oslo Politikammer D 84, i RA, Oslo
  • landssviksak ED-sak 316, i RA, Oslo
  • biografi, Robert Hagelin (foreldres fødsels- og dødsår), i Haffner, bd. 1, 1949
  • M. Skodvin: Striden om okkupasjonsstyret, 1956
  • H.-D. Loock: Quisling, Rosenberg und Terboven, Stuttgart 1970
  • O. Melsom: På nasjonal uriaspost, 1975
  • Ø. Sørensen: Hitler eller Quisling?, 1989
  • H. F. Dahl: Vidkun Quisling, bd. 2, 1992
  • R. Bohn: Reichskommissariat Norwegen. 'Nationalsozialistische Neuordnung' und Kriegswirtschaft, München 2000