Albert Nordengen satt som ordfører i Oslo fra 1976 til 1990, lenger enn noen annen. Med sitt vinnende vesen og sin sterke Oslo-patriotisme var han med på å sette preg på byen gjennom en menneskealder.
Nordengen vokste opp i Våler i Østfold som eldstemann av seks søsken, men kom som 14-åring til hovedstaden. I Våler var det ikke mange muligheter for ungdommen, og for de fleste ble det for dyrt å gå på middelskole. Heldigvis hadde han tante Maren i Kolstadgata på Tøyen på Oslos østkant. Hos henne bodde han mens han gikk på Treiders Handelsskole. Senere tok han examen artium som privatist på Grimelands skole, kjent som datidens “bondestudent-fabrikk”.
I disse årene fikk også Nordengen interesse for politikk. I Theas melkeforretning gikk diskusjonen høyt. Nordengen var også medlem av fotballklubben Sterling, på tross av at den tilhørte AIF – Arbeidernes Idrettsforbund.
Etter Bankakademiet kom han 1947 inn som assistent i Spareskillingsbanken, og etter ett års opphold i deler av Københavns bankvesen ble han 1956 forfremmet til banksekretær. 1964 ble han utnevnt til banksjef.
Nordengen ble valgt inn i Oslo bystyre 1952 og satt helt til 1991. Han var formann i Unge Høyres Landsforbund 1954 og viseformann i Oslo Høyre 1953–65. Han var godt skodd til store oppdrag. Etter valget 1971 ble Nordengen oppnevnt til kommunalråd for kultur- og utdannelsespolitikken. Han markerte seg raskt som en dyktig administrator.
Foran kommunevalget 1975 stod han øverst på Høyres liste. Veien til ordførervervet var åpen. Partiet hans satset stort. Det spredde store og små boards med bildet av en smilende kandidat overalt hvor det var lov å reklamere. Albert kommer! stod det. Folk i hovedstaden var allerede fortrolig med å kalle kandidaten for Albert. Å bruke fornavn på politikere var den gang svært uvanlig, men Albert var et unntak. Valgvinden førte til ordførervervet.
I sitt virke som ordfører kom Albert på talefot med store og små, unge og eldre. Han ble en del av byens atmosfære, respektert og elsket. Folk som trengte å snakke med ordføreren, fant aldri kontordøren lukket. Han følte alltid et sosialt ansvar som byens førstemann.
I sin stilling var Nordengen med på å få realisert viktige store kommunale oppgaver: utbyggingen av byens mange tunnel-prosjekter, det store vannrensingsprosjektet Oslofjordens Avløpsselskap, modernisering av Holmenkollanlegget og byggingen av Oslo Spektrum, på folkemunne i begynnelsen kalt “Albert hall”. Nordengen var ellers opptatt av byens kulturliv. Han satt som vararepresentant i styret for Nationaltheatret 1974–78, var styreformann i Oslo Nye Teater 1986–90 og for Oslo Konserthus 1979–87. En periode var han også styreleder for Oslo Kinematografer. Han har også vært styremedlem i Nordlandsbankens Oslo-avdeling, formann for Norsk-Tsjekkoslovakisk Hjelpeforening og Svensk-norsk fond.
1986 ble det nytt styringssystem med parlamentarisme innført i kommunen. Den reelle politiske makt ble overført fra ordføreren til byrådslederen, som opererte som en slags kommunal statsminister. Det var en ordning som Nordengen var lite begeistret for. Samtidig var hans personlige popularitet med på å bane veien for ordningen: Hans eget gjenvalg som ordfører var selvsagt, og flere unge og ambisiøse politikere i Oslo Høyre måtte finne andre maktbaser. Nordengen fortsatte som ordfører frem til 1990, da han trakk seg fra alle politiske verv. Det skjedde bl.a. fordi deler av administrasjonen i Oslo kommune ble beskyldt for korrupsjon.
Som pensjonist var Nordengen bl.a. leder av Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Han spilte inn Oslo-klassikeren “Akerselva, du gamle og grå” på plate og opptrådte i kostyme som Pavens sendebud på Oslos middelalderfestival. I en alder av 81 år var han i sommersesongen fast morgenbader på Frognerbadet – hver morgen klokken 7!
Albert Nordengen mottok Kongens fortjenstmedalje i gull, Oslo bys høyeste utmerkelse St. Hallvard-medaljen og Kunstnerforeningens Purpurneseorden. Han var æresmedlem av Oslo Høyre og æresborger av Rotterdam. 2003 fikk han av Oslo Byes Vel æresprisen “Bypatrioten”. En byste av Nordengen ble avduket 2000. Den var en gave fra nære venner, som samlet inn de nødvendige midler til kunstverket. Det overskytende beløp gikk til et kulturfond disponert av Nordengen.