Som en av Norges fremste kvedere har Agnes Buen Garnås mye av æren for å ha tatt vare på og brakt videre gammel vokal folkemusikk. Med en utstrakt konsertering og undervisning, samt innspillinger av folkemusikk, har hun gjort kveding kjent.
Agnes Buen Garnås har kvedingen i familietradisjon på både mors- og farssiden, og i voksen alder har hun særlig lært mye av kvedere fra Telemark, men også fra andre distrikter. Blant læremestrene i Telemark må særlig Aslak Brekke fra Vinje trekkes frem, men Buen Garnås har også lært mye av Margit Gunvaldsjord, Torstein Reiassonstad, Margit Finnekåsa og ikke minst moren Margit Buen, født Tjønn. Gjennom Brita Bratland i Vinje har hun tilegnet seg de rike sangtradisjonene etter Svein Tveiten fra Hovden i Setesdal og Margit Tveiten fra Grungedal.
Buen Garnås har arbeidet spesielt mye med å formidle de gamle middelalderballadene, men hun har et stort repertoar som også inneholder de fleste andre sjangrene innenfor den vokale folkemusikken. Hennes syngemåte er særpreget med mye forsiringer, hyppig bruk av alderdommelige toneintervaller, en deklamatorisk preget rytmikk og en egenartet tone. Denne stilen har de siste 20–30 årene stått som et ideal for mange av de yngre kvederne fra ulike deler av landet.
I 1960- og 1970-årene var Agnes Buen Garnås sammen med bl.a. Dagne Groven Myhren, Hanne Kjersti Buen (Yndestad) og Eli Storbekken ildsjeler bak og lærere under kvederkursene som Club 7 og Oslo AOF arrangerte i Oslo. Disse kursene fikk stor betydning og hadde mye av æren for den økte interessen for kveding her i landet utover i 1970-årene. Som et resultat av disse kursene gav Agnes Buen Garnås, Dagne Groven Myhren og Hanne Kjersti Buen ut boken Ei vise vil eg kveda, som presenterte et utvalg folketoner fra Telemark. Buen Garnås har også senere vært en flittig benyttet lærer på kvederkurs. I tillegg har hun publisert flere artikler og bøker, bl.a. 54 viser og stev fra Øst-Telemark, med nedskrifter av Ludvig M. Lindeman, Sophus Bugge og Olea Crøger redigert sammen med flere andre. I artikkelen Kvedarskogen har runne på ny i 70-åra presenteres den nye situasjonen for kvedingen i 1970-årene, mens prosjektoppgaven Fra profesjonell til amatør inneholder en gjennomgang av honoreringspraksisen innen folkemusikken fra eldre tider og frem til i dag.
Agnes Buen Garnås har gitt en rekke konserter og deltatt på mange festivaler både i Norge og i utlandet. Selv om hun først og fremst har formidlet den tradisjonelle, solistiske kvedingen, har hun også samarbeidet med en rekke musikere om ulike typer av nyskapende prosjekter. Mest oppmerksomhet har nok hennes turné og plateutgivelse Rosensfole sammen med jazzmusikeren Jan Garbarek vakt, men Tusseliten og Trippeliti har også hatt stor betydning. I denne presenterte hun sammen med sin bror Knut folkemusikk spesielt rettet mot barn, et felt som frem til da hadde vært svært lite påaktet. For utgivelsen Draumkvedet fikk hun Spellemannprisen 1984. Hun har også gitt ut eller medvirket på en rekke andre plateutgivelser.
Buen Garnås har deltatt på mange kappleiker og vunnet kvederklassen under landskappleiken hele seks ganger i årene 1965–73. Hun har også vunnet klassen for nyskaping to ganger. Innenfor det organiserte folkemusikkmiljøet har hun hatt flere verv, bl.a. som styremedlem i Telemark folkemusikklag. Agnes Buen Garnås er æresmedlem i Landslaget for Spelemenn, hun mottok Lindemanprisen 1990, Osaprisen 1994, og to ganger er hun tildelt Sagaprisen. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 2002, samme år som hun var en av initiativtakerne til opprettelsen av Norsk Kvedarforum.