Misjonær. Foreldre: Misjonær Olav Espegren (1879–1948) og misjonær Regina Sofie Syvertsen (1880–1968). Gift 5.1.1939 med Olga Rugsland (3.2.1909–), datter av bonde Knut Rugsland (1869–1961) og Maren Raen (1870–1941).

Agnar Espegren var misjonær i Kina og virket i nesten 30 år blant flyktninger og narkomane i Hong Kong. Hans innsats som forkynner, menighetsbygger og hjelper for mennesker i nød gjør ham til en av Norges store misjonærer.

Espegrens foreldre var misjonærer i Kina, utsendt av Det norske lutherske Kinamisjonsforbund (fra 1949 Norsk Luthersk Misjonssamband) 1902 og 1903. Da sønnen Agnar ble født, var de hjemme i Norge på ferie, og reiste tilbake etter halvannet år. I Agnars barneår bodde familien i Nanyang i Henan-provinsen. Kinesisk snakket han flytende etter å ha lekt med de kinesiske barna i Nanyang. Som 15-åring arbeidet han mye med spørsmålet om han selv skulle bli misjonær. I sitt indre følte han en stemme som sa: Når du blir voksen, skal du komme tilbake til dette landet og til dette folket. Livskursen syntes å være staket ut for ham.

Kina var på denne tiden i indre oppløsning. Det hadde lenge vært utrygt, men det var først 1927, da de politiske spenningene og borgerkrigen førte til bekjempelse av utlendingene – misjonærene inkludert – at Kinamisjonsforbundets misjonærer fikk beskjed om å dra ut til kysten, til Shanghai. De fleste misjonærene drog snart tilbake til arbeidsfeltet igjen, men Sofie Espegren med barna Agnar og Finn reiste hjem til Norge over Sibir.

Først etter ni år, i 1936, kom Agnar Espegren tilbake til Kina, til sin barndoms by Nanyang. Da hadde han i mellomtiden gått på folkehøyskole, tatt middelskoleeksamen, gått to år på gymnas og blitt uteksaminert ved Kinamisjonsforbundets misjonsskole Fjellhaug i Oslo 1935. 1939 giftet han seg med Olga Rugsland fra Birkenes. Sammen med fem andre vordende misjonærhustruer var hun kommet til hovedstasjonen i Laohekou ved juletider 1938. 5. januar 1939 ble alle seks brudeparene viet av tilsynsmannen Johannes Karstad. – De ble samlet igjen etter 25 år i ett av Erik Byes juleprogrammer i fjernsynet.

Til 1944 var Olga og Agnar Espegren stasjonert ved misjonsstasjonen i Nanyang. Det var vanskelige år; japanerne herjet i Kina, mange ble drept i krigshandlingene, og 1940 og 1941 var det sultkatastrofer som rammet millioner av mennesker. Også misjonærene fikk føle krigen. De forsøkte å hjelpe så godt de kunne, men ofte følte de at hjelpen ble som en liten dråpe i havet.

1944 gav den norske ambassadøren i Kina ordre om at alle norske misjonærer måtte komme seg ut av landet så fort som mulig. De ble evakuert med et amerikansk transportfly via Kunming i Vest-Kina til Calcutta i India. I omtrent ett år ble de værende på Santalmisjonens felt i Bihar. Først 1946 kom de hjem til Norge. Da Agnar Espegren reiste tilbake til Kina 1947, lot han Olga og barna bli igjen i Norge.

Selv om krigen mot japanerne var over, fortsatte borgerkrigen mellom kommunistene og nasjonalistene. Kommunisthæren var stadig på offensiven. Den spente situasjonen førte til at Kinamisjonsforbundets misjonærer bestemte seg for å forlate arbeidet i provinsene Hubei og Henan i Sentral-Kina. Nytt arbeid ble startet i provinsene Yunnan og Guizhou i Sør-Kina. En mindre gruppe misjonærer ble sendt dit, blant dem Agnar Espegren. Arbeidet her ble imidlertid av kort varighet. Allerede utpå høsten 1949 skjønte misjonærene at på grunn av den politiske utviklingen i Kina var det best å forlate landet. For Agnar Espegrens del gikk turen om Hongkong og hjem til Norge.

Det er særlig arbeidet blant flyktningene i Hongkong som har gjort Agnar Espegrens navn kjent. Etter noen år i Norge kom han til Hongkong 1955. Året etter ble han valgt til misjonens tilsynsmann, og 1958 satte han i gang en klinikk for narkomane i flyktningeleiren i Rennies Mill. I mange år gjorde han her en stor innsats for heroinmisbrukere, som forsøkte å glemme sin ulykkelige flyktningtilværelse i narkorus.

Også på skolefronten gjorde Espegren en betydelig innsats. Misjonssambandets misjonærer hadde satt i gang skolearbeid 1950. 1952 hadde skolen i Hongkong til sammen 160 elever, fire år etter 630 elever og ved tiårsjubileet hele 1000 elever. Skolen hadde elever på alle trinn fra barnehagen til gymnaset. 1961 ble et nytt skolebygg med 12 klasserom innviet. Med tillatelse fra kongen fikk skolen navnet Queen Maud's School. I samme forbindelse ble Espegren utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. I sin takketale sa han bl.a.: “Jeg ser denne utmerkelsen som gitt til hele misjonærstyrken her i Hongkong.”

Agnar Espegren var på mange måter en ener. Med en sterk kallsbevissthet, stålsatt vilje og stor arbeidskapasitet gjennomførte han sine mange planer. Forholdet til medarbeiderne kunne stundom bli anstrengt. De følte de ble overkjørt og satt i skyggen av sin leder. Dette førte til uheldige samarbeidsproblemer mellom misjonærene i Hongkong.

De politiske myndigheter i Norge hadde i flere år vært oppmerksom på det arbeidet Agnar Espegren utførte i Hongkong. 1958 var sosialminister Gudmund Harlem på besøk i Østen. Etter turen gav han uttrykk for sin beundring for det viktige skolearbeidet Espegren ledet i Hongkong. Også hans arbeid blant de narkomane imponerte sosialministeren. “Dette arbeidet som Espegren her utførte, er noe av det mest imponerende jeg har sett,” uttalte han til pressen da han kom hjem.

Agnar Espegren døde 1982.

  • Utsyn 1962, 1982
  • H. S. Dehlin: Østens Hvite Sønn, 1968
  • Misjonsalbumet, 1968
  • A. Møller og L. Thorseth: Agnar Espegren, 1978
  • O. Uglem: Lånt tid, lånt land, 1984
  • Misjonærer. Norsk Luthersk Misjonssambands misjonærer 1891–1991, tillegg til Utsyn 101, 1991