Kokk og polarforsker. Foreldre: Snekker Johan Hansen Lindstrøm (f. 1810) og Marie Mathilde Johannesdatter Ruonata (f. 1824). Gift 21.3.1917 med damefrisør og parfymerieier Olga Johanne Olsen (10.9.1877–27.9.1930), datter av arbeider Johan Olsen og hustru Anne Dorthea.

Adolf Lindstrøm er den nordmann som har lengst fartstid i polare områder og om bord på polarskipet Fram.

Lindstrøm vokste opp i Hammerfest, og allerede som 15-åring drog han ut som kokk på ishavsskuter. Senere arbeidet han en tid som maskinist, og 1894–98 var han skipskokk for lokale kystruterederier. Da Fridtjof Nansen kom til Tromsø etter Frams ferd over Polhavet 1896, mønstret Lindstrøm på som kokk for den siste seilasen til Kristiania. Slik ble han kjent med tidens to store polfarere, Nansen og kapteinen på Fram, Otto Sverdrup.

Da Sverdrup satte kurs mot nordspissen av Grønland 1898, ble Lindstrøm med som stuert og kokk. Sverdrup og mannskapet kartla store deler av arkipelet mellom Grønland og østkysten av Canada. Ekspedisjonen, som varte frem til 1902, undersøkte også geologiske forhold, flora og fauna. Lindstrøm samlet inn store mengder steiner, planter og preparerte fugle- og dyreskinn under reisen. Hans arbeid beskrives som avgjørende for den første kartleggingen av flora og fauna i området.

Den viktigste rollen om bord hadde likevel Lindstrøm som sosialt samlingspunkt. Hans erfaring som fangstskutekokk i Nordishavet gjorde ham i stand til å utnytte lokale råvarer som moskus, rein, sjøfugl og fisk. Maten og hans sosiale sinnelag satte mot i mennene om bord på Fram gjennom fire lange overvintringer i arktiske strøk. Lindstrøms bruk av ferske varer og medbrakte frosne molter gjorde at det ikke forekom skjørbuk, mangel på C-vitamin, på denne ferden eller senere ekspedisjoner han deltok i.

Lindstrøm fikk Sverdrups anbefaling da Roald Amundsen rekrutterte mannskap til polarskuta Gjøa for sin seilas gjennom Nordvestpassasjen 1903. Denne gangen hadde Lindstrøm også et formelt oppdrag som feltarbeider for universitetet i Kristiania og gjorde nytt pionerarbeid med innsamling av planter, fugler og dyr. Han samarbeidet senere med noen av tidens fremste naturvitenskapsmenn for å katalogisere funnene. I løpet av Gjøa-ekspedisjonen utviklet Lindstrøm et nært forhold til Amundsen. Gjøa-ekspedisjonen var den første vellykkede omseiling av det amerikanske kontinent i nord og kartla også den magnetiske nordpol. Gjøa nådde San Francisco 1906.

Etter hjemkomsten til Norge, der han ble utnevnt til ridder av 2. klasse av St. Olavs Orden, reiste Lindstrøm tilbake til Amerika rundt Kapp Horn og ble dermed den første som hadde seilt rundt hele kontinentet. Han var fisker og kokk om bord på fangstskuter langs den amerikanske vestkysten før han 1910 ble kalt hjem til Norge av Roald Amundsen, som nå var i gang med å mønstre på mannskaper til sin sydpolsekspedisjon. Amundsen etablerte basen Framheim på Rossbarrieren og nådde polpunktet 14. desember 1911. Turen tok 99 dager. I denne perioden holdt Lindstrøm Framheim ved like, en psykisk påkjenning Amundsen og andre berømmet sterkt i ettertid. Lindstrøm ble om bord i Fram til ekspedisjonen kom hjem til Norge 1914. Han fikk Sydpolsmedaljen for sin innsats.

Lindstrøm reiste straks ut igjen med Eclipse-ekspedisjonen. Otto Sverdrup var hyret av det russiske admiralitetet til å unnsette en russisk ekspedisjon langs kysten av Sibir. Vinteren 1915 fant de 60 russere, sterkt forkomne og plaget av skjørbuk. Lindstrøms diett berget dem, og ekspedisjonen kom tilbake til Murmansk etter ett år. 1915–16 var Lindstrøm tilbake på Sibirkysten som kokk for den norske forretningsmannen Jonas Lied. I sine memoarer skriver Lied om retten “biff à la Lindstrøm” at den ble laget av bjørnekjøtt og servert på alle Grand hoteller i Nord-Europa. Det er også en svensk “biff à la Lindström” laget av hakket oksekjøtt ispedd rødbeter. Polarkokken Lindstrøm laget også denne retten og sa han hadde fått oppskriften av en svensk husstellærerinne.

Etter hjemkomsten ble Lindstrøm på nytt hyret av Amundsen til den forestående ekspedisjonen med skonnerten Maud, som skulle seile gjennom Nordøstpassasjen. Idet Lindstrøm skulle gå om bord i Maud sommeren 1918, fikk han slag og ble lam i venstre ben. Ekspedisjonstiden var over, men Lindstrøm talte fortsatt med i det polare miljøet i Norge til han døde av hjertesvikt 1939.

  • HEH 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • J. O. Ekeberg: Et liv i isen. Polarkokken Adolf H. Lindstrøm, 2000