Adolf Bredo Stabell satte tydelige spor etter seg på tre felter i norsk samfunnsliv: Som redaktør av Morgenbladet bidrog han mer enn noen annen til å skape en moderne politisk presse; som stortingsmann søkte han å reformere statsstyret gjennom den såkalte adressepolitikken; som bankmann lanserte han en ny kredittpolitikk overfor næringslivet.
Han var født “ækt' trønder” i fattige kår og tvunget til å klare seg på egen hånd fra han som ganske ung tjente på fogdekontoret i Tromsø. Han dimitterte til examen artium som privatist 1827, ble cand.jur. 1830 og kort etter ansatt i Revisjonsdepartementet. Han bosatte seg på “Hytten” i Aker, rett utenfor Christianias bygrense, hvor han senere reiste huset Heimdalen.
Etter at Morgenbladets eier Rasmus Hviid ansatte Stabell 1831, ble han nokså umiddelbart avisens reelle redaktør, skjult bak anonymitetens slør. Likevel var det alminnelig kjent hvem som utformet den redaksjonelle profil og nyhetsutvalget, og i løpet av bare få år skapte Stabell den fine balanse mellom nyhetsstoff, kommentarer, debatt og annonser som skulle gjøre Morgenbladet til Norges første moderne avis. At han også lot den bli et talerør for den liberale opposisjon, ledet til oppstarten av den regjeringsvennlige konkurrenten Den Constitutionelle 1836 og dermed til et mer variert pressebilde.
Foran stortingsvalget 1841 fikk Morgenbladet en mer dagsaktuell tendens. Ludvig Kr. Daa var trådt inn som medarbeider, og Stabell selv forlot sin offentlige stilling og kjøpte seg inn i avisen, som fra 1842 fulgte ekstra intenst med i Stortingets virksomhet – referatene er viktige supplementer til de trykte stortingsforhandlinger. Den nye politiseringen medvirket også til den ulykkelige konflikten med Henrik Wergeland. Da avisen 1841 avskrev dikteren politisk og nektet å gi mer spalteplass til hans mange “lapper”, truet Wergeland med å skandalisere Stabell for en uvøren uttalelse om kongen, og i farsen Vinægers Fjeldeventyr tegnet han et infamt bilde av både ham og Daa. Etter et par år slapp Wergeland igjen til i avisens spalter, men konflikten ble aldri virkelig løst.
Utad fremstod Stabell gjerne som mer opptatt av innflytelse og makt enn av idealer og prinsipper, og dette skygget for en utstrakt veldedighet i det små, som han nærmest i sjenanse holdt skjult. Hans personlige ambisjoner rettet seg etter hvert mot Stortinget, der han fra 1845 møtte som representant for Akershus amt. Med sin pragmatiske holdning stod han bøndene nærmere enn Daa, som han nå overtok ombudet som riksrevisor fra og fortrengte som opposisjonsleder. I revolusjonsåret 1848 ble holdningen skjerpet, og Morgenbladet tok til orde for “total Ministerforandring” og “Ministrenes Adgang til Deeltagelse i Storthingets Forhandlinger”. Stabell og andre opposisjonelle på Stortinget utformet et adresseforslag til kongen med krav om nytt system for bytte av statsråder og trusler om “at gjøre Regjeringen umulig ved Negtelse af Bevillinger” hvis så ikke skjedde. Det var et radikalt fremstøt for parlamentarisk kontroll som de regjeringslojale klarte å stoppe. Forslaget ble moderert og til slutt lagt helt bort.
Stabell tok 1849 del i Den demokratiske Forening, et liberalt alternativ til Thranes arbeiderforeninger. Men den thranittiske agitasjon 1850–51 skremte ham over på et standpunkt midt mellom radikal og regjeringstro, og han forlot adressepolitikken. Også Morgenbladet skiftet linje og sluttet opp om regjeringens reformer innen økonomi og samferdsel. Stabell var med på å drive frem vedtaket om Den Norske Hypotekbank 1851, og 1855 ble han medlem av direksjonen for Hovedbanen. På alle stortingssamlinger 1848–57 var han odelstingspresident, og 1858 ble han valgt til Stortingets visepresident. Men stortingskarrieren tok brått slutt da Heimdalen etter byutvidelsen 1859 ble liggende i det regjeringslojale Christiania.
Stabell var ordfører i Aker 1839–43 og fra 1847 til byutvidelsen 1859. Siden 1846 hadde han også vært direktør for Akers Sparebank, og banksaken opptok ham stadig mer. Han trakk seg ut av det redaksjonelle arbeidet i Morgenbladet 1857 og medvirket til opprettelsen av Den norske Creditbank, den første private forretningsbank i Norge med nasjonal målsetning. 1858 ble han sjef for banken, samme år ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden, og 1860 giftet han seg for annen gang. Men tiden som banksjef skulle langt fra bli rolig. En altfor ekspansiv utlånsvirksomhet sendte banken ut i store vanskeligheter, og de påfølgende inkassooppgjør tok hardt på Stabells helse. Banken ble reddet, men selv døde han 1865 etter ett års sykelighet.