Maler og kvinnesakskvinne. Foreldre: Fysiker og astronom Christopher Hansteen (1784–1873) og Johanne (“Hanne”) Cathrine Andrea Borch (1787–1840). Ugift. Brordatter av Conradine Dunker (1780–1866); tante (fars søster) til Kristofer Hansteen (1865–1906) og Edvard Heiberg Hansteen (1867–1949; se NBL1, bd. 5); grandtante (farfars søster) til Viggo Hansteen (1900–41).

Når Aasta Hansteen nevnes i dag, ser vi gjerne for oss den eksentriske kvinnesakskvinnen, modellen til Gunnar Heibergs Tante Ulrikke og Ibsens Lona Hessel i Samfundets støtter. Mindre kjent er hennes betydning som billedkunstner, særlig som portrettmaler. Hun skrev også dikt på landsmål og var en av de første i Norge til å bruke denne målformen.

Aasta Hansteen var nest yngst i en barneflokk på seks. I dåpen fikk hun navnet Asta, som hun senere fornorsket til Aasta. Familien tilhørte den kulturelle og intellektuelle elite i hovedstaden. Faren var professor i astronomi og matematikk og en av Norges første store vitenskapsmenn. Aasta omtalte sjelden moren, som hun mistet som 16-åring. Likevel ser det ut til å ha vært et visst intellektuelt slektskap mellom de to. Hun hadde også et nært forhold til sine tre søstre. Men først og fremst var hun knyttet til faren. Ikke bare var hun svært lik ham av utseende, liten og spenstig, men hun hadde også arvet hans “vældige aandelige energi” og rettferdighetssans. “Han var ikke sen til at gripe til penden eller hævde fornuftens ret mot Bogstavtrældom,” skrev Sem Sæland om ham.

1833 flyttet familien Hansteen til det nybygde observatoriet rett utenfor Christiania, som var spesielt innredet for faren. Hjemmet var gjestfritt og frisinnet, et møtested for kunstnere og forskere fra inn- og utland. Mye tyder på at Aasta Hansteen ikke fant seg til rette i dette dannede og kulturelle miljøet, der intelligenspartiets estetiske og nasjonale syn dominerte. Selv satte hun hele sitt liv Wergeland høyest av alle norske diktere. Sikkert fant hun hos ham den samme rastløse ånd som hos seg selv. Welhaven, som var en flittig gjest og venn av familien, hadde hun derimot lite til overs for. “Det var en forfærdelig Tid,” skrev hun selv mange år senere. “I 1840 var Norges Hovedstad en aandelig Ørken, især med hensyn til Kunst. Den aandelige Atmosfære var tør og Kold! Jordbunden haard og sur. [...] Mit store Held var, at min dyrebare Fader troede paa mine Evner og gjorde alt for min Udvikling.”

Farens velvilje og støtte var en forutsetning for at Aasta Hansteen som den første kvinne her i landet kunne utdanne seg til profesjonell billedkunstner. Hun var også en av de første kvinner fra sitt samfunnslag som fikk en faglig utdanning og et yrke. At hun valgte nettopp malerkunsten kan ha flere årsaker. Allerede som ganske ung viste hun anlegg for tegning og maling. Dessuten var kunst, og særlig malerkunst, et av de få yrker som kunne aksepteres for kvinner. 1843 ble hun elev hos byens ledende portrettmaler, Johan Gørbitz, og året etter malte hun sitt første bilde, et selvportrett. Høsten 1844 drog hun til København, der hun ble elev hos den senere professor ved Kunstakademiet, Jørgen Roed. I portrettet av Karoline Ewald (1846) finner vi, som i flere senere kvinneportretter, mange likhetstrekk mellom modellen og kunstneren. Bildene fikk en nokså kjølig mottakelse i Christiania. Hennes uvilje mot å idealisere, på bekostning av det personlige uttrykket, falt ikke helt i det mondene publikums smak. Det snevre miljøet gav liten kunstnerisk stimulans, og det var med en viss lettelse hun 1849 reiste til Düsseldorf for å fortsette studiene. Der arbeidet hun med store figurkomposisjoner, både med motiver fra norsk folkeliv og med mer europeisk tilsnitt.

1852–55 arbeidet Aasta Hansteen som portrettmaler i Christiania. 1853 malte hun bildet av faren, det verk hun er best kjent for. Et høydepunkt var da hun som eneste kvinne ble tatt ut til å representere Norge på verdensutstillingen i Paris 1855. Hun deltok med fire bilder, bl.a. portrettet av faren og et dobbeltportrett av døtrene til sin fetter, advokat Dunker. Under et opphold i Paris 1855–56 arbeidet hun med to større bibelske komposisjoner, hvorav ett, Moses støttet av Aron og Hur (1856) ble fullført. Etter lengre tids sykdom vendte hun 1860 tilbake til Paris og malte nok et bibelsk motiv, Jael og Sisera.

Fra starten tok Aasta Hansteen sin kunstnerkarriere på alvor. Så lenge hun holdt seg til det passende, nemlig portrettmaleriet, ble hun møtt med velvilje og oppmuntring. Men genrebildene og de bibelske bildene ble møtt med uforstand og skepsis, og hun innså selv at hun ikke hadde krefter til å gjennomføre sine ambisjoner. I årene som fulgte, overtok andre interesser – målsak og kvinnesak. Under sitt opphold i USA i 1880-årene tok hun opp igjen malergjerningen, men da for å tjene til livets opphold. Etter hjemkomsten til Norge 1889 malte hun ikke mer.

1862 gav Aasta Hansteen anonymt ut en liten bok, Skrift og Umskrift i Landsmaalet. Boken inneholdt vesentlig oversettelser til landsmål av norske forfattere. Et par egne polemiske dikt dannet ramme om oversettelsen, og i en “kjøkemeistertale” la hun frem sitt syn på målsaken. At en embetsmannsdatter fra Christiania skulle stå frem som en av Norges første brukere av landsmål var kanskje enda mer uvanlig enn det å bli profesjonell maler. Allerede i ungdomstiden hadde Ivar Aasens arbeid gjort sterkt inntrykk på henne, og et opphold i Telemark 1852 gav dypere innsikt i en ekte, nasjonal kultur, ikke minst språklig.

For Aasta Hansteen var landsmålet en form for opprør. Ikke bare var det en kamp for politisk og nasjonal frigjøring, men også en kamp mot den ensidige bykulturen, “hvor sjølgod Spidsborgerlighet havde tiltaget sig Eneret til Jordbunden”. Utover i 1860-årene forsatte hun å skrive landsmålsdikt; en del av disse ble trykt i Dølen og i Ferdamannen. Det personlige preget ble etter hvert sterkere. Selv om diktene ikke er stor lyrikk, forteller de mye om Aasta Hansteen som menneske: et vekslende sinn med sterke følelser, glede over naturen og det vakre og en stor sans for humor. Etter landsmålsperioden skrev hun dikt på riksmål, men få av disse er publisert.

1870 ble John Stuart Mills bok On the Subjection of Women oversatt til dansk av Georg Brandes. Boken fikk avgjørende innflytelse på den fremvoksende kvinnebevegelsen. Aasta Hansteen selv hilste Mill som “Befrieren”, den “høihjertede og herlige Tænker”. Samme år rykket hun ut med fire store artikler i Dagbladet til støtte for Mill, de første av en lang rekke avisinnlegg, pamfletter og polemiske skrifter. Februar 1871 skrev hun, for første gang under fullt navn, artikkelen Kvindens stilling i Verden. Her tok hun et oppgjør med den alminnelige kristelige oppfatning om at kvinnens underordnede stilling var en del av Guds skaperplan. Også kvinnen var skapt i Guds bilde som et fullt og helt menneske og med en likeverdig natur, hevdet hun.

De samme tanker tok hun opp i sitt hovedverk Kvinden skabt i Guds Billede, som ble utgitt 1878, men var skrevet tidligere – en bok som kom til å stå sentralt i hennes livslange kamp mot kirkens kvinnesyn. Før utgivelsen holdt hun foredrag i flere svenske og norske byer og i København. Foredragsturneen ble en skandale. En kvinnelig foredragsholder var i seg selv en sensasjon, dertil gjorde Aasta Hansteens eksentriske vesen og oppførsel henne til et takknemlig mål for hån og latterliggjørelse. Hennes sterke selvbevissthet, sammen med en til tider manglende sans for selvkritikk, var kanskje bakgrunnen for at hun som den første kvinne her i landet våget å stå offentlig frem med sitt sinne og glødende engasjement.

Det var ikke bare foredragene som gjorde henne til en tillatt skyteskive. Allerede 1875 hadde hun overskredet grensene for det sømmelige: En svensk baronesse hadde blitt forført av en norsk student og forlangte at han enten skulle gifte seg med henne eller utvises fra universitetet. Aasta Hansteen kastet seg ut i kampen på kvinnens side. Hun skrev brosjyrer, åpne brev og viser og dannet en kvinnegruppe som slo opp plakater med studentens navn. Til tross for det sterkt personlige utgangspunktet, var dette i virkeligheten den første kamp for prinsippet om samme moral for menn og kvinner.

Samtidig som 1870-årene var Aasta Hansteens gjennombruddstid som kvinnesaksforkjemper, ble grunnlaget lagt for tante Ulrikke-myten: den eksentriske, halvgale og mannevonde kvinnesakskvinnen med ridepisk og paraply. Det var vanskelige år. “Hvor jeg vendte mig hen, var det som om jeg mødte et spyd imot mig,” sa hun senere. Hun forlot landet og drog til Amerika – til “frihedens land” – våren 1880. Sammen med en pleiedatter slo hun seg ned i Boston, der hun deltok i kvinnebevegelsen, skrev artikler og talte. Oppholdet i USA gav Aasta Hansteen nye impulser på en rekke områder. Selv om hun opplevde skuffelser og økonomiske problemer, gikk hun aldri vekk fra sitt syn på Amerika som “det første sted paa jorden for kvinder”.

Det var ønsket om å oppleve fellesskapet i den nye norske kvinnebevegelsen som trakk Aasta Hansteen hjem 1889. Hun kom tilbake til et forandret Norge, både politisk og kulturelt. Her ble hun mottatt og hyllet som en av kvinnesakens pionerer. På 80-årsdagen 1904 ble hun utnevnt til æresmedlem av Norsk Kvindesaksforening. Like til sin død 1908 leverte hun bidrag til aviser og tidsskrifter og særlig til Nylænde. Hun skrev om alt fra teologi, litteratur og målsak til politikk, arbeiderspørsmål og sosialisme. Men først og sist var det kvinnesaken som opptok henne. Hun så seg selv som en profet, hvis oppgave var å reise den kvinnelige ånd på jorden og heve den til sin rette plass. Hun var ingen nøytral akademisk tenker, men skrev med samme lidenskap og engasjement som hun levde med. Hun er imidlertid ofte vanskelig å forstå og vanskelig å plassere, både i feministiske sammenhenger og i den offisielle kulturhistorien.

Aasta Hansteen ble en myte i levende live. Hennes oppførsel og handlinger skapte historier og vakte oppsikt. Men for den senere kvinnebevegelsen er det først og fremst personen Aasta Hansteen som er blitt viktig. Hun fremstod som den nye kvinnen, sterk og kjempende. Hun gjorde og sa ting andre kanskje kunne tenke seg å gjøre, men ikke torde.

  • Bibliografi i B. N. Lein m.fl.: Furier er også kvinner (se nedenfor, avsnittet Kilder), 1984, s. 234–241

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Skrift og Umskrift i Landsmaalet, 1862
  • Kvindens stilling i Verden, i Nordisk Maanedsskrift for folkelig og kristelig Oplysning 1871, s. 231–237
  • Kvinden skabt i Guds Billede, 1878 (2. utg. 1903)
  • Kristi kirke i det nittende aarhundrede, 1897 (ny utg. Tangen 1977)
  • Dikt i (Ivar Aasens) landsmaal. 1862–67, i SogS 1908
  • Tyve aars kamp. Tilbageblik og fremsyn, red. av E. Aasen, 1985

    Upublisert materiale

  • Etterlatte papirer (brev, dagbøker, manuskripter m.m.) i RA og NBO
  • dagbøker 1874–75 i Arbejderbevægelsens Bibliotek og Arkiv, København
  • noe materiale i Stortingsarkivet, i Jarlsbergs arkiv, samt i Universitetssekretariatets arkiv, Oslo

    Malerier

  • Portrett av Karoline Ewald, 1846, p.e.
  • Pilgrimer ved brønnen, 1851
  • Portrett av Christian H. Schweigaard, 1852, Berg-Kragerø Museum
  • Portrett av professor Hansteen, 1853, NG
  • Sofie og Mathilde Dunker, 1855, p.e.
  • J. S. Welhaven, 1855, NG
  • Anton Martin Schweigaard, 1855, NG
  • Camilla Collett, 1855, NG
  • En ung arbeider, 1855–57, p.e.
  • Grubleren, 1856, NF
  • Moses støttet av Aron og Hur, 1856, Vesterheim Norwegian-American Museum, Decorah, Iowa, USA
  • Laura Gundersen, 1867, NG
  • Theodora Nielsen, 1881, NG
  • O. Løchen: “Aasta Hansteen”, i Høeg&Mørck, bd. 1, 1914, s. 35–44
  • K. Moe: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • A. C. Agerholt: Den norske kvinnebevegelses historie, Oslo 1937
  • F. Hansteen: “Åsta Hansteen privat”, i Norske Kvinners Nasjonalråd 1904–1954, 1957, s. 35–41
  • B. N. Lein: “Aasta Hansteen som feministisk teologisk tenker”, i Ki&K 1980, s. 202–215
  • A. Wichstrøm: Kvinner ved staffeliet, 1983
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • N. K. Monsen: “Kvinnesakens profet”, i O. Grepstad og J. Nerbøvik (red.): Venstres hundre år, 1984, s. 62–73
  • B. N. Lein, N. K. Monsen m.fl.: Furier er også kvinner. Aasta Hansteen 1824–1908, 1984
  • Å. H. Lervik: “De offentlige kvinnestemmers pionertid”, i NLH/Beyer, bd. 1, 1991, s. 480–490

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett (maleri), 1844; p.e
  • Selvportrett (tegning), 1869; ukjent sted
  • Maleri av Oda Krohg, 1903; NG
  • Maleri av Marie Hauge, 1903; Drammens Museum
  • Portrettbyste og statuett av Gustav Vigeland, 1903; Vigeland-museet, Oslo
  • Karikaturtegninger av Olaf Gulbransson, 1899, 1903