Aase Bjerkholt var en pioner i arbeiderbevegelsens virke for likestilling mellom kjønnene. Hun ledet i mange år Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og ble Norges første statsråd for familie- og forbrukersaker 1955.
Aase Bjerkholt er født i Kristiania, men flyttet i barneårene til Onsøy der foreldrene var fra. Etter folke- og framhaldsskole søkte hun om plass på kystskipperskolen fordi hun ønsket å utvide sine teoretiske kunnskaper. Men søknaden fra en jente til denne type utdannelse ble avslått i 1930-årene. I stedet ble det Otto Treiders handelsskole i Oslo, diverse kurs i handels- og samfunnsfag og arbeid som kontordame, først i Oslo og senere i Fredrikstad.
Hun kom tidlig med i organisasjonsmessig arbeid i fagbevegelsen. 1938 ble hun ansatt som kontorfunksjonær ved hovedkontoret i det forbund der hun selv var medlem og aktiv, Norges Handels og Kontorfunksjonærers Forbund (i dag: Handel og Kontor). I hovedstaden ble det også politisk arbeid, først i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) der hun 1945–47 var formann i det daværende Oslo og Akershus distriktslag av AUF. Samtidig var hun medlem av bystyret i Oslo, noe hun også var i perioden 1951–55. I Oslo var hun formann i kommunens forbrukerutvalg og deltok aktivt i flere av Forbrukerrådets arbeidskomiteer.
Aase Bjerkholt ble 1953 valgt som nestleder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Hun ble da også daglig leder av kvinnesekretariatet. I august 1955 ble hun medlem av Einar Gerhardsens tredje regjering. Da var hun 40 år, gift med mann i full jobb og hadde fire barn. Først var hun konsultativ statsråd for familie- og forbrukersaker. I desember året etter ble Familie- og forbrukerdepartementet opprettet med Bjerkholt som sjef, en stilling hun – avbrutt av Lyng-regjeringens fire uker i 1963 – hadde til regjeringsskiftet høsten 1965. I kvinnebevegelsen rykket hun opp som formann fra 1963 og virket i dette vervet fire år. Ledervervet førte også til at hun ble medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre.
Familie- og forbrukerdepartementet hadde få egne saker. Oppgaven var å være rådgivende overfor andre departementer, og entusiasmen blant de fleste andre var begrenset. Best samarbeidet Bjerkholt med Utenriksdepartementet, bl.a. om u-hjelp og fredskorps. Hun var medlem av den nordiske ministerkomiteen som samordnet hjelpen til utviklingslandene. Bjerkholts internasjonale interesse og orientering kom også til uttrykk ved at hun var medlem (1966) av utvalget som utredet videre utbygging av Norges bistand overfor u-landene og i perioden 1976–81 var formann i rådet for innvandring.
Hennes engasjement var – som resten av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse – rettet mot bedring av kvinners sosiale forhold. Saker som Bjerkholt la særlig vekt på, var skolereform og industriutbygging. At jenter fikk likeverdig skole med gutter, mente hun ville skape grunnlag for kvinnenes frigjøring. Og flere arbeidsplasser – særlig i distriktene – var påkrevd om kvinnene skulle oppnå en likestilt posisjon.
Landskvinnekonferansen i 1955, året da Bjerkholt senere ble medlem av kongens råd, bad regjeringen innføre stønad til barn som mangler forsørger og en offentlig forskuddsordning når pålagt forsørgerbidrag ikke blir betalt. Regjeringen fikk også henstilling om å innføre uføretrygd så snart råd var. Tidlig under Bjerkholts tid som medlem av regjeringen ble det foreslått økte tilskudd til hjemmesykepleie og husmorvikarer.
Etter regjeringsskiftet 1965 har Aase Bjerkholt vært aktiv på ulike poster i arbeiderbevegelsen. Hun satt i styret (forretningsutvalget) for Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) fra 1966 til 1969 og var deretter to år sekretær i dette forbundet. Hun har bl.a. vært styremedlem ved Radiumhospitalet (1971–82) og Den norske Opera (1975–83). Hun har også vært med i Statens Kornråd 1967–86. Hun tok også på seg ulike oppgaver innen Arbeiderpartiet og var bl.a. medlem av Oslo Arbeiderpartis nominasjonskomité foran kommunevalget 1999.
I en årrekke var hun et sentralt medlem av Oslofjordens friluftsråd; formann 1971–78 og nestformann 1978–84. 1984 ble hun æresmedlem.
Aase Bjerkholt har ikke brukt store ord i sitt politiske arbeid. På en stillfaren måte har hun på en utpreget lojal måte utrettelig fremmet likestillingssaken. En hendelse på Arbeiderpartiets landsmøte 1969 illustrerer hvordan mer modne kvinner i arbeiderbevegelsen varsomt gikk frem med å fremme kvinnenes sak. Etter forslag fra en kvinnelig delegat vedtok landsmøtet med klart flertall at det i stortingsvalgprogrammet skulle stå: “Ny abortlov som gir kvinner som ønsker det, adgang til abort.” I debatten sa Bjerkholt at “dette var en altfor viktig sak til at landsmøtet kunne ta et helt nytt standpunkt i løpet av ett minutt etter benkeforslag”. Men slik ble det; landsmøteflertallet avviste å gi fullmakt til at programmet skulle formuleres av sentralstyret i samarbeid med kvinnebevegelsen. Bjerkholt og andre Ap-kvinner var ikke motstandere av fri abort, men fryktet de politiske reaksjonene. De uteble heller ikke, og abortsaken kan ha vært belastningen som medførte at Ap ved stortingsvalget samme år manglet to mandater på å få flertall.
Aase Bjerkholt ble utnevnt til æresmedlem av Det norske Arbeiderparti 1999.