Jurist og organisasjonsmann. Foreldre: Disponent Hakon Aleksander Østberg (1874–1918) og Johanne Marie Strand (1876–1957). Gift 1928 med Helga Adèle Rolsdorph (12.11.1902–29.12.1971), datter av høyesterettsadvokat Andreas Rolsdorph (1870–1945) og Helga Bretteville (1876–1967).

A. P. Østberg var ansatt i Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) det meste av sitt aktive yrkesliv og ledet organisasjonen 1955–68. Han og LOs formann Konrad Nordahl var de dominerende motparter i norsk arbeidsliv gjennom flere tiår i etterkrigstiden.

N.A.F. ble stiftet 1900, etter at Arbeidernes faglige Landsorganisasjon i Norge (LO) var dannet året før. Fra ganske tidlig i mellomkrigstiden kom Østberg med i utviklingen av det organiserte arbeidsgiverfellesskap. Etter examen artium 1921 studerte han jus ved universitetet i Kristiania/Oslo og ble cand.jur. 1926. Rett etter eksamen ble han ansatt ved det felles kontoret som de nordiske arbeidsgiverforeningene etablerte i Brussel for å holde kontakt med den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen, som hadde sete der. 1931 kom han tilbake til Oslo som sekretær i N.A.F. og ble 1935 såkalt sjefsekretær, dvs. personlig assistent for administrerende direktør. Fra 1945 var han direktør i Håndverkernes Arbeidsgiverforening og deretter underdirektør og nestkommanderende i N.A.F. fra 1947 til han 1955 rykket opp og ble øverste sjef.

På denne tiden var administrerende direktør også formann i foreningen. Denne dobbelte maktposisjonen gav stor autoritet, som Østberg brukte med dyktighet og klokskap. Mens mellomkrigstiden var preget av depresjon og harde streikekonflikter i arbeidslivet, ble årene etter krigen en tid for gjenreising, stabil økonomisk vekst og større forståelse for at produksjonen måtte fremmes gjennom samarbeid mellom partene. Likevel ble også Østbergs lederperiode en brytningstid med store utfordringer. I tillegg til at tariffoppgjørene var harde drakamper om lønnsutviklingen, ble det nå krevd avtaler om nye sosiale ytelser som fagbevegelsen ønsket å ta ut, som sykelønn, pensjoner og lik lønn for kvinner og menn.

Det var derfor en ansvarsfull oppgave som næringslivet la på Arbeidsgiverforeningens øverste leder. Det synes å være enighet om at A. P. Østberg løste den på en måte som vakte respekt i alle leirer. Han hadde lang erfaring og detaljert kjennskap til et omfattende og mangfoldig tariffkompleks. Hans medarbeidere husker ham også for en utrolig arbeidskapasitet og effektivitet.

Konrad Nordahl beskrev ham slik i sine memoarer: “A. P. Østberg var ingen rund person, verken fysisk eller under forhandlinger. Skarp og klar bestandig kunne han si nei så det hørtes høyt og tydelig.” Etter en tariffrevisjon, mens Østberg ennå var nr. 2 i N.A.F., skrev Nordahl i sin dagbok: “Hvis en skal gi en enkelt mann ære for dette resultatet, må det være direktør Østberg. Han raker minst et hode over de andre i Arbeidsgiverforeningen. Dertil kommer at han er en real kar som en kan stole på. Det kan en ikke alltid si om alle de andre – på noen av sidene.”

Det la ingen demper på tilliten at Østberg var høyremann og leder i det som Nordahl så som landets mest konservative forening. Østberg hadde vært aktiv i Unge Høyre, og i studietiden var han formann i Den Konservative Studenterforening 1923–24 og deltok aktivt i debattoppgjørene med Mot Dag.

Han hadde også senere i livet en rekke tillitsverv i og utenfor arbeidslivets arena, bl.a. som formann i Norges Astma- og Allergiforbund 1970–76, medlem av arbeidsutvalget i Norsk Produktivitetsinstitutt 1962–73 og styremedlem i Den internasjonale arbeidsgiverforening. Han var visepresident ved Den internasjonale arbeidskonferanse i FN-organet ILO 1967. Østberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1964 og var kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Vasaorden og Finlands Vita Ros orden og storridder av Islands Falkeorden.

Til tross for harde forhandlinger, et stramt ytre og en formell form som kunne prege en mann som A. P. Østberg, hersket det i store deler av etterkrigstiden en personlig respekt og tillit mellom lederne hos arbeidslivets hovedparter som bidrog godt til landets økonomiske utvikling.

  • HEH, flere utg. 1948–84
  • E. Petersen: Norsk Arbeidsgiverforening 1900–1950, 1950
  • Stud. 1921, 1971
  • K. Nordahl: Gode arbeidsår, 1973
  • E. Petersen: Norsk Arbeidsgiverforening 1950–1975, 1975