A. H. Winsnes ble en hovedskikkelse i “den annen front” i norsk åndsliv – med brodd mot den dominerende positivismen og naturalismen, i forsvar for et humanistisk menneske- og kultursyn, som hos ham fikk en stadig klarere kristen forankring. Tidlig reiste han temaer som ble sentrale i vår filosofiske debatt flere tiår senere.
Winsnes var født i Nord-Odal, men vokste opp i Sør-Fron og på Toten. Han tok examen artium på Kristiania katedralskole 1908 og ble cand.philol. 1913, med norsk som hovedfag, og viste klare anlegg for forskning. Men stillingsmangel ved universitetet gjorde at han, bare avbrutt av studiepermisjoner, virket i skolen i over 20 år – ved Halling skole, Riis høyere skole og Oslo katedralskole. Han var en elsket lærer for så vel kronprins Olav som filosofen Arne Næss. (“En fabelaktig lærer! Han fikk oss til å tenke dypere enn vanlig,” sier Næss 2004.)
1920 ble Winsnes dr.philos. på en bredt anlagt monografi om Johan Nordahl Brun. Fremveksten av norsk diktning og tenkning på 1700-tallet ble emnet også for de to bøkene som fulgte, om Norske Selskab i København og om filosofen Niels Treschow og hans idealistiske humanitetstenkning, i kontrast til den nye tids teknokratiske “apparatkultur” og fornektelse av menneskets egenart som åndsvesen. En halvglemt norsk filosof fikk dermed aktuell profil.
Det idéhistoriske sikte i Winsnes' litteraturforskning er allerede tydelig. Det er også hans europeiske orientering, til forskjell fra det nasjonalistisk pregede tolkningsskjema som skinner igjennom i Francis Bulls arbeider. Typisk er også at Winsnes gjør det klart hvilke verdier han selv står for, men uten å slakke på kravet om saklighet og fordypelse også i holdninger han misliker. 1932 kom Den annen front, om engelske idealister fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet – Coleridge, Carlyle, Newman, Matthew Arnold og den såkalte Oxfordkretsen. Igjen er det deres humanitetsidé han er opptatt av, og dens begrunnelse i en spiritualistisk tradisjon. “Den annen front” kjempet for menneskets verdighet, mot positivisme, utilitarisme og naturalisme – en kamp som Winsnes selv kom til å engasjere seg mer og mer i.
Han hadde planer om å følge opp med bøker om “den annen front” i tysk og fransk tenkning i samme periode, men 1933 ble han invitert som medforfatter i Bull og Paasches bredt anlagte norske litteraturhistorie. A. H. Winsnes' femte bind i verket skulle behandle brytningene i 1880- og 1890-årenes litteratur og åndsliv. Alle andre prosjekter måtte skyves til side av denne meget krevende oppgaven. Bindet ble ferdig 1937 (revidert utgave 1961).
Også her er det de brede åndshistoriske perspektiver som fengsler ham mest, og litteraturen “som manifestasjon av en personlighets eller tidsepokes livssyn eller livsholdning”. Estetiske analyser av diktningens “stofflighet” er han mindre opptatt av, selv om han har finstemt sans for musiske kvaliteter. Man merker antipati mot 1880-årenes doktrineforkynnelse, og allikevel kan han skrive balansert og upolemisk om ledende forfattere i tiden. Han kjente seg mer på bølgelengde med 1890-årenes motstrømninger, som vakte til live igjen sansen for religion og metafysikk, men han ble frastøtt av “en mystisisme av temmelig primitiv karakter”, med vitalisme og rasemystikk som ingredienser. Sterkest følte han for den nye garde av episke realister med solid forankring i tradisjon, som Undset, Duun og Falkberget – og for tidens store poeter.
1937 ble Winsnes dosent i tysk litteraturhistorie og året etter professor i samme fag. 1942 måtte han flykte til Storbritannia og ble direktør for Norsk-britisk institutt i London 1942–45. Etter krigen aksjonerte en gruppe professorer for å styrke filosofihistoriens stilling, siden Arne Næss, den eneste professor i filosofi, den gang var ensidig opptatt av filosofisk språkanalyse. Winsnes' professorat ble nå omgjort til en lærestol i idéhistorie, landets første, og den eneste også da han tok avskjed 1959.
1949 utgav Winsnes Sigrid Undset – en studie i kristen realisme og 1957 Jacques Maritain – en studie i kristen filosofi. De to bøkene har et felles perspektiv: Han ville belyse to ledende skikkelser i 1900-tallets “kristne renessanse” på bred åndshistorisk bakgrunn. I Sigrid Undsets mangslungne forfatterskap er det derfor idémotiver og trosengasjement han går grundigst inn på og ser i sammenheng med andre kristne diktere i samtiden, som Paul Claudel, Georges Bernanos og François Mauriac i Frankrike og T. S. Eliot, Evelyn Waugh og Graham Greene i Storbritannia. Hos Maritain, nythomismens fremste filosof, overbevises han av en dyptloddende og allsidig aktualisering av tenkningen hos Thomas Aquinas og middelalderens philosophia perennis.
De to bøkene viser en endring i Winsnes' grunnsyn: Han har lagt bak seg den tyske idealisme fra Kant og Hegel og søker sitt ståsted i middelalderens kristne realisme, slik den var blitt fornyet av bl.a. Maritain. Her – i den katolske tenkning om menneskets uendelige egenverdi som Guds ypperste skapning – finner han humanitetsideens sanne begrunnelse. Særlig sterkt er han opptatt av Maritains erkjennelseslære (om “væren” som erkjennelsens grunnvoll og om de ulike erkjennelsesveier, som fører til det samme mål) og kunstfilosofi (“den skapende intuisjon” som kunstnerens innerste drivkraft).
Underveis hadde Winsnes skjøttet viktige oppdrag utenfor universitetet: Han kom tidlig med i Forfatterforeningens litterære råd. Han var konsulent i Aschehoug, redigerte forlagets leksikon 1932–52 og Samtiden 1940–42. Som engasjert riksmålsmann var han formann i Riksmålsvernet 1948–53 og preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur 1954–65. Han var også en skattet foredragsholder og lot flere av foredragene trykke som artikler.
Noen stridsmann var Winsnes ikke, men to ganger ble han midtpunkt i hissige feider. 1930 fikk han (sammen med Francis Bull) utpekt Sigurd Hoel og Helge Krog som mottakere av Benneches stipendium, enda reglene fastslo at det ikke måtte gis til kristendomsfiender eller tilhengere av naturalismen. Winsnes' kontroversielle begrunnelse var at de to slett ikke stod for noen ukunstnerisk naturalisme. 1957 meldte han seg som vitne i pornografirettssaken mot Agnar Mykle for å imøtegå forsvarets opphøyelse av Mykle til de samme litterære høyder som Wergeland og Dante. Han så det som fusk med målestokkene – Mykles erotiske naturalisme tiltalte ham like lite som annen naturalisme. Han pleide å si: “Bare én ting er verre enn norsk puritanisme, og det er norsk anti-puritanisme.”
I senere år ajourførte Winsnes H. K. Schjelderups lærebok i filosofihistorie under tittelen Den europeiske filosofi 1959. Essayet Kristendommen og de intellektuelle er en oppsummering av hans grunnsyn. Videre skrev han Welhaven og filosofien og redigerte og skrev innledninger til tekstutvalg av Treschow og Nicolai Møller.
I sine siste undervisningsår var Winsnes midtpunkt i en voksende krets av unge talenter fra mange fag – en miljøskaper som preget dem for livet med sin innsikt og åndelige integritet, men alltid lyttende, åpen for nye impulser, med en lun, selvironisk humor. Han unngikk den triste skjebne som mange betydelige professorer har fått lide: å virke forhenværende på den nye generasjon. Ikke minst i den kommende “positivismestriden” merket man hans fortsatte nærvær. A. H. Winsnes ble – med hans egne ord om Treschow – en oppdrager til menneskelighet.